ETT AV VERDENS største problemer i dag er det ukontrollerte salget av våpen, som forverrer konflikter, vold og menneskerettighetsbrudd i hele verden. På bakgrunn av dette vil FNs førstekomité, som behandler saker angående sikkerhet og nedrustning, nå diskutere muligheten for en Arms Trade Treaty (våpenhandelkonvensjon). Norge leder i år førstekomiteen ved ambassadør Mona Juul.
Det finnes per idag ingen internasjonale, felles bindende avtaler om salg av konvensjonelle våpen. Dette betyr at hvis det ikke finnes FN-embargoer, kan regjeringer selge våpen til hvem som helst. For eksempel er det estimert at krigen i den demokratiske republikken Kongo medførte over tre millioner dødsfall og involverte flere naboland som plyndret landets naturressurser. Allikevel var det ingen globale restriksjoner på salg av våpen til partene i konflikten under krigen, og de dødelige forsyningene fortsatte å strømme inn i landet, lenge etter at det var kjent at krigen hadde startet. Et annet dramatisk eksempel er Irak. AFP skrev for eksempel i 2003 at det var mulig å kjøpe en brukt Kalashnikov for 30 US dollar på Meridi-markedet i Bagdad. I mangel av et fungerende politi, så mange seg nødt til å skaffe egne våpen, selv om det kunne være relativt dyrt for dem, og i dag er det ikke vanskelig å peke på uheldige konsekvenser av den ukontrollerte spredningen av våpen i Irak.
HÅNDVÅPEN ER DEN MEST brukte typen av konvensjonelle våpen. På verdensbasis regner man med at omtrent 1000 mennesker dør av skuddskader hver dag (som ofre for kriminalitet, mord og mishandling), flesteparten i såkalt fredelige land. Man anslår videre at for hvert dødsfall skades omtrent tre personer, noen ganger slik at de blir sterkt invalidisert. Disse menneskene bor ofte i land med dårlig utbygd helsevesen, og er de som minst har råd til kostbar behandling. På lengre sikt har sikkerhetsproblemene enda større konsekvenser, fordi det er dokumentert at den uregulerte bruken av håndvåpen kan bidra til diskriminering, sykdom og underernæring. Ukontrollert bruk av håndvåpen utgjør således en fare både for befolkningshelsen og mulighetene for å drive fornuftig utviklingspolitikk i flere land.
VERDENSSAMFUNNET HAR etterhvert anerkjent at dette utgjør et stort problem, og det har vært to store FN-konferanser i 2001 og 2006 som har tatt opp illegal handel med håndvåpen. Man ble enig om et handlingsprogram i 2001 som blant annet gikk inn for å hindre illegal fabrikkering og handel med slike våpen, å kontrollere våpenmeglere (brokers), og å identifisere og stille for retten illegale produsenter og forhandlere. Dette var et framskritt i å anerkjenne problemene, men langt fra nok. I 2006 kollapset dessuten forhandlingene, slik at vi nå trenger en resolusjon for å klargjøre hvilken status dokumentet fra 2001 har. Det er lagt fram et forslag om å fortsette med møter annethvert år slik man har gjort tidligere, og vi håper sterkt dette vedtas. Men i 2001-dokumentet er det også mange viktige punkter som ikke er tatt opp:
Man konsentrerte seg om illegalt salg fordi det var det statene kunne enes om, mens i virkeligheten starter omtrent alle våpen som legalt produsert. Via ulike omveier kommer de så over på det svarte markedet - dette peker på et behov for å kontrollere også det legale salget.
Det finnes ingen eksplisitt tekst i programmet om menneskerettigheter, hvordan disse påvirkes av håndvåpen, eller eksplisitte referanser til internasjonal humanitær rett.
Det er heller ingen referanser til våpnenes uheldige innvirkninger på befolkningshelse eller landenes mulighet for å fremme utvikling.
NORGE VAR TIDLIG UTE med å ønske å gripe fatt i denne problematikken, og den sittende regjeringen skrev inn støtte for en våpenhandelkonvensjon i Soria Moria-erklæringen. Videre har Norge pekt ut håndvåpen som én av fire utfordringer for årets samling i FNs førstekomité. Slike ord forplikter. De neste dagene før avstemning i slutten av oktober blir helt avgjørende for arbeidet videre.
Storbritannia har sammen med andre stater fremmet et forslag om å nedsette en internasjonal gruppe av eksperter som skal vurdere muligheten for å lage en internasjonal Arms Trade Treaty etter 2008. Først skal en gruppe av eksperter jobbe fram til neste generalforsamling med å utrede spørsmål knyttet til dette, blant annet om det i det hele tatt er mulig å få i stand en slik konvensjon. Forslaget slik det foreligger nå er betydelig utvannet i forhold til hva støttespillerne for en konvensjon (over 1 million mennesker har signert en støtteerklæring) har bedt om. Det har tydelig blitt konstruert som en konsekvens av forhandlinger for å få motstrebende land ombord. Vi håper virkelig at kompromissene som har blitt gjort har vært nødvendige for å bringe inn forsiktige eller konservative stater. I skrivende stund har forslaget støtte fra 77 stater, men dette er ikke nok til å utgjøre en majoritet i generalforsamlingen - det kan altså risikere å bli nedstemt. Landene som går inn for forslaget kommer generelt fra Afrika, Latin-Amerika og Europa, og det mangler viktige land i denne listen. Verken USA, Russland, Kina, Brasil eller India har foreløpig gitt sin støtte til forslaget, og fordi de fire førstnevnte er blant verdens største våpenprodusenter vil et slik forslag ha betydelig mindre verdi uten dem.
ANDRE PROBLEMER ER at den nedsatte komitéen kan komme til at det ikke er mulig å få i stand en ATT, eventuelt at dokumentet blir så tynt på grunn av kompromisser at det ikke lenger adresserer problemene vi nevnte i starten.
Medlemslandene i FN har så langt kollektivt feilet i å beslutte noe som virkelig kan hindre ukontrollert spredning av disse våpnene. Denne tafattheten spiller direkte inn i kritikken rettet mot FN - som vel å merke ofte er fremmet av de samme landene som ødelegger samtalene man prøver å få i stand. Dette er frustrerende for alle. Det har fått noen aktører til å be om prosess utenfor FN, lik den som førte fram til landmineavtalen, men spørsmålet er om vi på sikt vil tjene på at FN marginaliseres? Konferansen i juni og juli i år ble ødelagt av uvillige land ved å bruke uthalingstaktikk og å nekte å inngå kompromisser.
Når vil vi få en ATT? Vi håper at denne prosessen ikke blir stoppet i førstekomiteen nå i oktober. Tvertom håper vi å kunne tenke tilbake på dette som det første steget på veien mot en FN-avtale om en våpenhandelkonvensjon.
Kronikken ble pulibsert av Dagbladet Mandag 23.10.2006