”En atomvåpenfri verden: atomnedrustningsstrategier, ikke-spredning og eksport kontroll” var tittelen på et dagsseminar 12. oktober 2010 i Oslo i regi av Den kazakhstanske regjering, Det norske utenriksdepartement og Norsk utenrikspolitisk institutt. Kazakhstan er et av de landene som i størst grad har fått føle den kalde krigens atomvåpenkappløp på kroppen, bokstavelig talt. Som Sovjetrepublikk var Kazakhstan i 40 år vertsland for Sovjetunionens atomvåpentester.

Fra 1949 til 1989 ble det på prøvefeltet i Semipalatinsk (nå Semey), øst i landet, utført mer enn 450 tester, ca. 116 over jorda og 340 under jorda. Mer enn 1,5 mill mennesker ble utsatt for stråling. Det lokale forskningssenteret for strålemedisin og økologi har registrert mer enn 85 000 skadete gjennom tre generasjoner med økt sykelighet bl.a. for kreft og hjertekarlidelser Prøvefeltet vil fortsatt være ubeboelig i flere årtier fremover.(1) Ved oppløsningen av Sovjetunionen hadde Kazakhstan verdens 4. største arsenal av atomvåpen. Men den 29. august 1991 stengte Kazakhstan prøvefeltet i Semipalatinsk og i 1994 var alle atomvåpen overlevert til Russland. Landet ble dermed et stjerneeksempel på at det er mulig å eliminere atomvåpen. Kazakhstan har siden engasjert seg aktivt i arbeidet for en atomvåpenfri verden. Til ære for Kazakhstan har FN gjort 29. august til en internasjonal dag mot atomprøvesprengninger. Konferansen 12. oktober var et ledd i samarbeidet mellom Kazakhstan og Norge om ikkespredning av atomvåpen. Hovedtalere var utenriksministrene i de to landene. Utenriksminister Kanat Saudabayev, som for tiden også er formann i OSSE, redegjorde for Kazakhstans arbeid for atomnedrustning inkludert temaer som ikrafttreden av prøvestansavtalen, negative sikkerhetsgarantier, atomvåpenfrie soner og kontroll med spaltbart materiale (videre utdypet i konferansens to paneldebatter). Atomvåpenfrie soner og garantier mot bruk av atomvåpen mot ikke-atomvåpenstater (negative sikkerhetsgarantier) er viktige virkemidler for å hindre videre spredning av atomvåpen. Kazakhstan er med i den atomvåpenfrie sonen i Sentral-Asia som trådte i kraft i 2009. Kazakhstan bruker nå også formannskapet i OSSE til å fremme atomnedrustning. Siden Sovjetunionens tid råder Kazakhstan over betydelig kjernefysisk ekspertise og infrastruktur. Landet har verdens største uranproduksjon og satser på videre utvikling av sivil atomteknologi. Som ledd i dette har landet tilbudt seg å etablere en internasjonal bank for spaltbart materiale til sivil bruk. Utenriksminister Jonas Gahr Støre roste Kazakhstan for innsatsen for en atomvåpenfri verden. Trusselen fra atomvåpnene er både skremmende og frustrerende. Skremmende fordi våpnene kan utslette livet på jorda, frustrerende fordi det er så vanskelig å komme problemet til livs til tross for at det er menneskeskapt. Det er bare én måte å løse problemet på, å eliminere alle atomvåpen. Aldri tidligere har forholdene ligget bedre til rette for dette, men det er ingen enighet om veien til målet. Ut fra erfaringene fra arbeidet med konvensjonene mot antipersonellminer og klaseammunisjon har Støre tro på den humanitære tilnærmingen og medvirkningen fra det sivile samfunn, også når det gjelder eliminering av atomvåpen. Det er vel grunn til å anta at det nettopp er de menneskelige lidelser som følge av atomtestene som er drivkraften bak Kasakhstans engasjement for en atomvåpenfri verden. Selv om Støre ikke går ubetinget inn for en konvensjon mot atomvåpen på nåværende tidspunkt, var han den eneste på konferansen som kom inn på at det lenge har vært krevd forhandlinger om en konvensjon i tråd med Ikkespredningsavtalens artikkel VI. Referanse: (1) Richard Tomkins ”Generations of Tears”, i Building a Nuclear Safe World. The Kazakhstan Way, Astana 2010, s.26-28. PS. Etter stemningen på konferansen er det vanskelig å forstå at Norge nylig stemte avholdende til resolusjonen i 1. komitéen om en atomvåpenfri sone i Sentral-Asia. De diplomatiske veier er uransakelige.