8.-10. april 2011 arrangerte IPPNW i Tyskland en kongress for å markere at det har gått 25 år siden Tsjernobylulykken. Flere ganger ble det påpekt at atomvåpen og atomkraft er to sider av samme mynt.

To studenter fra Medfred, Saima Naz Akhtar og Marianne Solheim Sandberg, dro til Berlin for blant annet å lære mer om konsekvensene av ulykken. På konferansesenteret Urania i Berlin ble vi møtt med en åpning av en fotoutstilling i foajeen, «Certificate no. 000358». Bildene i sort-hvitt fortalte historier om barn rammet av radioaktiv stråling fra Tsjernobylkraftverket. Bildene av en ung jente med hjernetumor og en gutt født med mikrokefali var blant historiene som ga sterke inntrykk. Kongressen startet med taler, høytlesing og musikalske innslag. Tidsvitner fra ulykken fortalte hvordan de opplevde ulykken og årene etter. «Likvidator» Vladimir Gudov snakket blant annet om hvordan han og hans kolleger fløy over den eksploderte atomreaktoren og lesset sand for å hindre ytterligere spredning av radioaktivt materiale. Mange av hans kolleger overlevde knapt den første måneden etter ulykken. Barnelegen Valentina Smolnikova fra Hviterussland fortalte om det store antall barn med medfødte misdannelser, leukemi og andre sykdommer som følge av de høye radioaktive nivåene i områdene rundt atomkraftverket. Katsumi Furitsu fra IPPNW i Japan holdt en rørende tale med fokus på de ulykkesrammede i Fukushima. Salen reiste seg og holdt ett minutts stillhet. Lørdag morgen startet den australske legen Helen Caldicott med et temperamentsfullt innlegg om hvordan man skal gå videre med å få formidlet kunnskapen og alvoret om faren ved atomkraft. Hun mente det er nok av kunnskap, nå må det jobbes mer iherdig med å få politikere og beslutningstakere til å forstå alvoret. Blant annet må kunnskapen vi allerede har om strålingens innvirkning på genmateriale og forståelse for at kreftutvikling tar lang tid, formidles til fysikere og politikere. Saima deltok på et forum som handlet om følgende atomkatastrofen har hatt på helsen, og hvordan helseeffektene har blitt håndtert. Marianne hørte om den tette forbindelsen mellom atomkraftverk og atombomber i forumet med tittelen «Bombenrisiko Atomkraft». Når stater eier eller har eierinteresse i atomkraftverk, kan staten lett få «lurt unna» litt uran som kan utvikles til våpen. I forumet ble også nedrustningsalternativer diskutert. Stenging av atomkraftverk vil bidra til at tilgangen på anriket uran reduseres. Det vil alltid kunne være noen stater som hemmeligholder anriket uran, men andelen vil begrenses med redusert tilgang til uran fra sivile atomkraftverk. I forumet «Erneuerbare Energien» holdt Eva Stegen et foredrag om hvordan fornybar energi kan utnyttes for å erstatte strømforsyningen fra atomkraftverkene. Fornybar energi øker i bruk, og muligheten til gode og bærekraftige kilder til elektrisitet er tilstede i større grad idag enn for noen få år siden. Bruken av vindmøller og solcellepanel vil øke med økende satsing på produksjon, konkurranse på markedet og teknologisk utvikling. I tillegg til de mange positive konsekvensene for klima og miljø vil fornybar energi desentralisere strømforsyningen, slik at «megablackout» og mørklegging av hele byer unngås dersom strømproduksjonen skulle stoppe på ett kraftverk. Lunsjen ble kjapt unnagjort, for vi skulle ut og demonstrere. Utenfor Urania ventet seks politibiler som eskorterte de 1500 demonstrantene på vei til CDUs hovedkvarter og til Kaiser-Wilhelm Memorial church mens vi ropte «Abschalten jetzt!». Etter Caldicott sitt brennende innlegg tidligere på dagen var vi begge klare for å stå på barrikadene og kjempe for vår sak, så en flash mob kunne ikke passet humøret bedre. Det var god stemning i demonstrasjonstoget, både unge og gamle fra mange ulike organisasjoner var samlet. Presis kl 14 la alle seg ned på bakken for å symbolisere «fall over nuclear power – rise up for the energy revolution». Etter demonstrasjonen var det tid for to runder med workshops. Marianne var på ”Der Knebelvertrag von IAEA und WHO” , der det ble diskutert hvordan vi kan jobbe for at beslutningstakere i land verden over og WHO forstår alvoret av de negative konsekvensene en ulykke i et atomkraftverk kan forårsake. Dersom vi skal greie å få innflytelse på WHO, må vi jobbe for at delegatene fra medlemslandene i WHO har tilstrekkelig kunnskap og folket bak seg når de mener at atomkraftverk er helseskadelig. I neste workshop ble det idèdugnad om hvordan befolkningen kan opplyses om farene ved atomkraft. Alt fra teatergrupper, via foredrag til internettets mange muligheter ble foreslått. Dersom man klarer å fange barnas interesse, kan det bli lettere å få med foreldrene i kampen mot atomkraft. Saima var på en workshop som krevde et forbud mot uranmining. Der fikk en innblikk i hvilke påvirkninger uranium utgravning og gruvedrift har hatt for Aboriginene i Australia. For Mirarr-folket, som opprinnelige eier landet der det idag utvinnes uran, er den største bekymringen hvordan landet deres ødelegges og deres tradisjonelle kultur reduseres dersom uranutvinningen fortsetter. Det er mange sosiale problemer assosiert ved forfall av Mirarrfolkets kulturelle levetradisjoner, blant annet alkoholisme, økt voldelighet i samfunnet, og kroniske helseproblemer. Siste workshopen Saima var på het «Beyond Nuclear», her skulle det snakkes om strategier for internasjonal kampanjearbeid mot bruken av atomenergi, både militært og sivilt. Her holdt Helen Caldicott, Xanthe Hall og Alexander Yemelyanenkov - som er en russisk journalist innlegg. Menneskene i salen var veldig interessert i å høre hvilke holdninger russerne hadde til atomvåpen og atomkraft, derfor ble det dessverre lite diskusjon og refleksjon rundt kampanjearbeid. Den faglige delen av dagen ble for vår del avsluttet i plenum, der temaet var «Abandon nuclear energy now!» Jocehn Stay og Lars Polmeier som begge er meget underholdende talere, understreket hvorfor det er så viktig å få et forbud mot atomenergi, både sivilt og militært. De mener at atomenergi sin største svakhet er at den er basert på at mennesket er ufeilbarlig, og som vi gjentatte ganger gjennom vårt yrke blir påminnet, gjør vi alle feil. Dersom atomenergireaktorer blir utsatt for en menneskelig feil er konsekvensene så utrolig store, og derfor er det uholdbart å kreve at vi skal leve i denne usikre tilværelsen. Etter hyggelig sosialt samvær på lørdagen var det tidlig opp på søndagen for en avslutning av konferansen. Saima skulle lære om hvordan en kan bruke kaluimjodat som behandling ved en atomulykke, men da denne workshopen ble holdt på tysk og tyskkunnskapene hennes ikke er spesielt sterke var læringsutbytte dessverre minimalt. Marianne avsluttet konferansen ved å være med på å støtte ERENE (Europeisk komité for fornybar energi). Etter å ha vært tilstede på denne konferansen kan vi vel konkludere med at vi ihvertfall ikke ble mer positivt innstilt til atomkraft. Iveren etter et forbud mot atomenergi, både sivilt og kanskje spesielt militært har økt betraktelig, og vi gleder oss til å ta del i arbeidet mot en atomfri verden.