Den ultimate forebygging Norske leger mot atomvåpen 1982–2022 John Gunnar Mæland (red.)
Den ultimate forebygging Norske leger mot atomvåpen 1982–2022 John Gunnar Mæland (red.)
© Norske leger mot atomvåpen 2022 ISBN 978-82-994328-2-5 Kontaktinfo Norske leger mot atomvåpen, Sentralen, PB 183, 0102 Oslo www.legermotatomvapen.no Forsidefoto:Espen Andreas Brembo Papir 130 g Multiart silk Boka er satt med Source Sans Variable 9,5/13 pkt Tidslinjen (side 8-11) VON Kommunikasjon Design og grafisk produksjon Fagtrykk AS NO - 2607
INNHOLD Forord Signe Flottorp ............................................................................................................................ 5 Redaktørens forord John Gunnar Mæland ................................................................................................................ 7 Tidslinje ..................................................................................................................................... 8 1. Prolog: Atomvåpenmotstanden 1945 til 1981 . .................................................................... 13 Mons Lie og Kirsten Osen 2. En legebevegelse oppstår. Legermot atomvåpen på 1980-tallet ...................................... 23 John Gunnar Mæland, Einar Kringlen, Ulrich Abildsgaard og Kirsten Osen 3. Livet som studentaktivist i Bergen 1985-1989 . ................................................................... 49 Ivar Austlid 4. Fra kald krig til nye kriger. Norske legermot atomkrig på 1990-tallet . ............................ 53 Mons Lie, Kirsten Osen, Bjørn Hilt og John Gunnar Mæland 5. NLA-studentgruppen i Bergen på 1990-tallet ....................................................................... 75 Cecilie Bredrup og Kurt Hanevik 6. Nye veiermot en tryggere verden. Norske legermot atomvåpen 2000-2009 .................. 79 John Gunnar Mæland, Bjørn Hilt og Tordis Sørensen Høifødt 7. Studenterfaringer fra 2000-tallet ........................................................................................... 99 Guro Kristine Bårnes, Kirsten Kierulf-Veira, Mari Jetlund og Sofie Paus 8. Norske legermot atomvåpen, ICAN og det humanitære initiativet for et atomvåpenforbud 2010-2022 ....................................................................................... 105 John Gunnar Mæland, Saima Akhtar og Anne Marte Skaland 9. Fredsarbeid er forebyggende helsearbeid. Norske legermot atomvåpen som pådriver for undervisning i medisinsk fredsarbeid ................................. 137 Tordis Sørensen Høifødt, Ingvild Fossgard Sandøy og Klaus Melf 10. Epilog. ........................................................................................................................................ 145 John Gunnar Mæland Appendiks. Styrene i NLA 1982-2022 ..................................................................................... 149
5 Den ultimate forebygging • Norske leger mot atomvåpen 1982–2022 FORORD Med denne boken markerer vi at det er 40 år siden Norske leger mot atomvåpen ble stiftet i oktober 1982. Norske leger mot atomvåpen er en del av International Physicians for the Prevention of Nuclear War (IPPNW), som amerikanske og russiske leger stiftet to år tidligere, i 1980. IPPNW vant Nobels Fredspris i 1985 for sitt opplysningsarbeid ommedisinske virkninger av atomkrig. Norske leger mot atomvåpen er også partner i Den internasjonale kampanjen for å avskaffe atomvåpen, International Campaign to Abolish Nuclear Weapons, ICAN, som vant Nobels Fredspris i 2017 «for sitt arbeid med å påpeke de katastrofale humanitære konsekvensene av enhver bruk av atomvåpen og for sin banebrytende innsats for å få til et traktatfestet forbud mot slike våpen». Norske leger mot atomvåpen drifter ICAN Norge og koordinerer de norske organisasjonene som er partnere i kampanjen. Gjennom denne boken får vi et godt innblikk i historien til Norske leger mot atomvåpen. Jeg vil rette en stor takk til alle bidragsyterne og redaktøren for boken, John Gunnar Mæland, og til Kirsten Osen, Mons Lie og Bjørn Hilt, de øvrige medlemmene av redaksjonsgruppen. Jeg vil også takke alle som har vært engasjert i Norske leger mot atomvåpen. Vi trenger støttemedlemmer, aktive og engasjerte medlemmer, styremedlemmer og rådsmedlemmer. Det er viktig at vi som leger og medisinstudenter engasjerer oss i kampen for å avskaffe atomvåpen. Atomvåpnene er de verste av alle masseødeleggelsesvåpen. Bruk av atomvåpen utgjør en eksistensiell trussel mot menneskeheten og planeten. Ved en atomkrig vil helsevesenet komme til kort. Det vil være umulig å gi helsehjelp til sårede soldater og sivile. Vi må forebygge det vi ikke kan behandle. Vi må vinne kampen mot atomvåpen. Atomvåpen må avskaffes før det er for seint. Signe Flottorp, leder NLA
7 Den ultimate forebygging • Norske leger mot atomvåpen 1982–2022 REDAKTØRENS FORORD Denne beretningen om norske og internasjonale legers arbeid for å forebygge atomkrig gjør ikke krav på å være en «objektiv» analyse av hva legebevegelsen har utrettet eller betydd. Dette er en «inside story», fortalt av noen av dem somhar vært aktive i Norske legermot atomkrig/-våpen (NLA) siden oppstarten i 1982. Vi har valgt en kronologisk linje i fremstillingen med fire hovedkapitler (2, 4, 6, 8) som dekker hvert sitt tiår. Selv om hovedfokus er på NLAs virksomhet, rammes dette inn av IPPNWs aktiviteter og den generelle sikkerhetspolitiske utviklingen. Hovedvekten legges på de sakene NLA/IPPNW har jobbet med, men det «indre liv» i NLA dekkes også. Langt flere navn hadde fortjent å bli nevnt, men hensynet til leservennlighet har begrenset omtalene av de enkeltes innsats. Men i Appendiks lister vi opp dem som har hatt tillitsverv i NLA siden oppstarten. De viktigste kildene har vært NLAs medlemsblader og NLAs arkiv, som for perioden 1982-2009 befinner seg på Riksarkivet og for den påfølgende perioden som elektronisk arkiv hos NLA. Kirsten Osens grundige rapport fra 2020: Leger i kampen for en tryggere verden uten atomvåpen har også vært en verdifull ressurs, i tillegg til artikler og notiser publisert i Tidsskrift for den norske legeforening og i dagspressen. I mellom hovedkapitlene har vi i tre korte kapitler (3, 5 og 7) tatt med noen personlige bidrag fra tidligere aktive studentmedlemmer. Et eget kapittel (9) handler om medisinsk fredsundervisning, hvor flere NLA-ere har gjort et viktig utviklingsarbeid sammen med internasjonale partnere. Disse kapitlene rammes inn av en prolog om atomvåpenmotstanden fram til starten av 1980-tallet og en epilog som reflekterer over hva legebevegelsen mot atomvåpen har oppnådd på disse fire tiårene. Jeg vil takke alle bidragsytere for godt samarbeid. John Gunnar Mæland
8 Den ultimate forebygging • Norske leger mot atomvåpen 1982–2022 Høsten 2022 er det 40 år siden Norske leger mot en gruppe av organisasjonens medlemmer, med tidligere styreleder John Gunnar Mæland i spissen, skrevet organisasjonens historie i bokform. Lørdag 24. september markerer vi 40-årsjubileet med årsmøte, faglig seminar og fest. TIDSLINJE HISTORIEBOK Boken tar for seg etableringen og utviklingen av organisasjonen fram til i dag. Aktiviteter og resultater dokumenteres grundig, og boken gir en oversikt over alle som har hatt styreverv gjennom organisasjonens 40 år. Det vil bli mulig å bestille boken for alle medlemmene. Ønsker du et eksemplar, send en epost til anja@legermotatomvapen.no 1942. Manhattanprosjektet i begynner med mål om å lage en bombe basert på frigjøring av energi ved spalting av atomkjerner i en kjedereaksjon. 1945. Den første atombomben «Trinity» prøvesprenges i New Mexico-ørkenen 16. juli. slipper uranbomben «Little Boy» over byen Hiroshima 6. august og plutoniumbomben «Fat Man» over Nagasaki 10. august. Over 1946. FN vedtar 24. januar sin første resolusjon om å eliminere atomvåpen, men forsøket på å stanse atomvåpenkappløpet mislykkes. 1949. Sovjetunionen sprenger sin første atombombe. 1952. Storbritannia blir atommakt. sprenger sin første hydrogenbombe med Hiroshimabomben. 1953. Sovjetunionen sprenger sin første hydrogenbombe. 1957. Legen og nobelprisvinneren Albert Schweitzer sender ut sin appell om stans i de atmosfæriske atomvåpenprøvesprengningene via , Oslo. 1958. Campaign for Nuclear Disarmament dannes i England. Den første Aldermastonmarsjen arrangeres med 7000 deltakere. 1960. Frankrike sprenger sin første atombombe. En uformell gruppe «De tretten» arrangerer åpent møte i Oslo om atomopprustning. 1961. Påskemarsjen mot atomvåpen og prøvesprengninger finner sted i Oslo. 1962. Den nystartede amerikanske legegruppen Physicians for Social Responsibility ( ) publiserer en serie artikler i New England Journal of Medicine om de medisinske konsekvensene av et massivt atomangrep mot . n 2022 er de 40 år siden Norske leg r m t ppe av organisasjonens medlemm r, med re styrele er John Gunnar Mæland i spissen, t organi asjonens historie i bokform. g 24. september marker r vi 40-årsjubileet rsmøte, faglig se inar o fest. LINJE HISTORIEBOK Boken tar for seg etabl ringen og utviklingen av organisasjon fram til i dag. Aktiviteter og resultater dokumenteres grundig, og bok n gir en oversikt over all s m har hatt styreverv gjennom organisasjonens 40 år. Det vil bli mulig å bes ille oken for alle medlemmene. Ønsk r du et eksemplar, send en epost til anja@legermotatomv pen.no nhattanprosjektet i med mål om å lage n sert på frigjøring av energi ng av atomkjerner i en sjon. 1945. Den første atombomben «Trinity» prøvesprenges i New Mexico-ørkenen 16. juli. slipper uranbomben «Little Boy» over byen Hiroshima 6. august og plutoniumbomben «Fat Ma » over Nagasaki 10. august. Over 1946. FN vedtar 24. januar sin første resolusjon om å eliminere atomvåpen, men forsøket på å stanse at mvåpenkappløpet mislykkes. 1949. Sovjetunionen sprenger sin første atombombe. 1952. Storbritannia blir atommakt. sprenger sin første hydrogenbombe med Hiroshimabomben. 1953. Sovjetunionen sprenger sin første hydrogenbombe. 1957. Legen og nobelprisvinneren Albert Schweitzer sender ut sin appell om stans i de atmosfæriske atomvåpenprøvesprengningene via , Oslo. 1958. Campaign for Nuclear Disarmament dannes i England. Den første Aldermastonmarsjen arrangeres med 7000 deltakere. 1960. Frankrike sprenger sin første atombombe. En uformell gruppe «De tretten» arrangerer åpent møte i Oslo om atomopprustning. 1961. Påskemarsjen mot ato våpen og prøvesprengninger finner sted i Oslo. 1962. Den nystartede amerikanske legegruppen Physicians for Social Responsibility ( ) publiserer en serie artikler i New England Journal of Medicine om de medisinske konsekvensene av et mas ivt atomangrep mot . «Frigjøringen av kreftene i atomet har endret alt bortsett fra vår måte å tenke på, og derfor driver vi mot en katastrofe uten sidestykke. Vi trenger en fundamental ny måte å tenke på om mennesk heten skal overleve.» Albert Einst in, i et t legram til flere hundre fremstående amerikanere, 24. mai 1946.
9 Den ultimate forebygging • Norske leger mot atomvåpen 1982–2022 MARKERING 24. SEPTEMBER Vi markerer 40-årsjubileet 24. september med årsmøte, faglig seminar og fest. Tradisjonen tro vil seminaret foregå på Det Norske Videnskaps-Akademi, hvor vi også markerte 20- og 30-årsjubileum. Festen arrangeres på Sentralen i Oslo sentrum. På det faglige seminaret vil vi lansere historieboken. John Gunnar Mæland vil holde en innledning om arbeidet med å dokumentere organisasjonens utvikling. Hovedforedraget vil holdes av Kjølv Egeland. Egeland er en av Norges fremste eksperter på atomvåpenpolitikk og nedrustningsavtaler. Han er for tiden forsker ved SciencePo i Paris, og tilknyttet Folkerettsinstituttet i Oslo. Ønsker du å melde deg på noen av aktivitetene 24. september 2022, elle bestille s historiebok? Send en epost til anja@legermotatomvapen.n : Det er begrensede plasser, så meld deg på i dag. Det er førstemann til mølla. Program for dagen: Årsmøte kl 10:30 - 12:30 Lunsj kl 13:00 - 14:15 Faglig seminar kl 14:30 - 16:30 Middag og fest kl 19:00 - 24:00 1963. Den delvise prøvestansavtalen ( 1964. Kina blir atommakt. 1970. Ikkespredningsavtalen ( 1972. og Sovjet inngår -avtalen om ikke å utvikle anti-rakettsystemer og 1 avtalen om begrensinger i 1979. 2 avtalen fremforhandles, men ratifiseres ikke av . gjør sitt «dobbeltvedtak» om ut- plassering av 572 mellomdistanseraketter i Europa samtidig med tilbud om nedrustningsforhandlinger med Sovjetunionen. Grasrotsorganisasjonen Nei til atomvåpen dannes i Norge og får på få år 200 000 medlemmer. 1980. Tre amerikanske og tre sovjetiske leger møtes i Genève og blir enige om å danne International Physicians for the Prevention of Nuclear War ( ). I Oslo starter leger « -gruppen» med seminarvirksomhet om medisinske aspekter ved atomvåpen, kjemiske og biologiske våpen. 1981. holder sin første kongress i Airly, Virginia, . -gruppen arrangerer åpent møte i Oslo om «Atomkrig i medisinsk perspektiv». Foredragene utgis samme år som bok. 1982. Norske leger mot atomkrig ( ) dannes 9. oktober. Leger fra deltar i et direktesendt program på russisk TV om konsekvensene av en kjernefysisk krig. 1983. holder si kongress i Amsterdam ny ledelsesstruktur. første landsmøte og ve foreningen inn i har nå ca 1000 medlem 1984. Nuclear W and Healt får for fredsun og avhold verdensko Espoo, Fin deltakere MARKERING 24. SEPTEMBER Vi markerer 40-årsjubileet 24. september med år mø , faglig seminar og fest. Tradisjonen tro vil seminaret foregå på Det Norske Videnskaps-Akad mi, hvor vi også markerte 20- og 30-årsjubileum. Festen arrang res på S ntrale i Oslo sentrum. På det faglige seminaret vil vi lan re historieboke . John Gunnar Mæland vil holde en innle n ng m arbeidet med å dokumentere organisasjonens utvikli g. Hovedforedraget vil hol es av Kjølv Egelan . Egeland er en av Norges fremste ekspe t r på atomvåpenpolitikk og nedrustningsavtaler. Han er for tiden forsker ved Sc encePo i Paris, og tilknyttet Folkeretts nstitut et i Oslo. Ønsker du å melde deg på noen av aktivitetene 24. septemb r 202 , ell r bestille s histori bok? Send en epost til anja@legermo a omv pen.no : Det er begrensede plasser, så meld deg på i dag. Det er førstemann til mølla. Program for dagen: Årsmøte kl 10:30 - 12:30 Lunsj kl 13:00 - 14:15 Faglig s minar kl 14:30 - 16:30 Middag og fest kl 19:00 - 24:00 1963. Den delvise prøvestansavtalen ( 1964. Kina blir atommakt. 1970. Ikkespredningsavtalen ( 1972. og Sovjet inngår -avtalen om ikke å utvikle anti-rakettsystemer og 1 avtalen om begrensinger i 1979. 2 avtalen fremforhandles, men ratifiseres ikke av . gjør sitt «dobbeltvedtak» om ut- plassering av 572 mellomdista seraketter i Europa samtidig m d tilbud om nedrustningsforhandli ge med Sovjetunionen. Grasrotsorganisasjonen Nei til atomvåpen dannes i Norge og får på få år 200 000 medlemmer. 1980. Tre amerikanske og tre sovjetiske leger møtes i Genève og blir enige om å danne I ternational Physicians for the Prevention of Nuclear War ( ). I Oslo starte leger « -gruppen» med seminarvirksomhet om medisinske aspekter ved atomvåpen, kjemiske og biologiske våpen. 1981. holder sin første kongress i Airly, Virginia, . -gruppen arrangerer åpent møte i Oslo om «Atomkrig i medisinsk perspektiv». Foredragene utgis samm år som bok. 1982. Norske leger mot atomkrig ( ) dannes 9. oktober. Leger fra deltar i et direktesendt program på russisk TV om konsekvensene av en kjernefysisk krig. 1983. holder sin 3. verdenskongress i Amsterdam g vedtar en ny ledelsesstruktur. holder sit første landsmøte og vedtar å melde foreningen inn i . Fore inge har nå ca 1000 medlemmer. 1984. utgir Nuclear War on Health and Health Services». får s pris for fredsundervisning og avholder sin femte verdenskongress i Espoo, Finland med 500 deltakere fra 43 land. «Det kan hevdes at atomkrig er en sosial og politisk sak, og det eneste vi kan gjøre er å uttale oss som vanlige borgere. Men vi leger har avlagt en hellig gammel ed om å lindre menneskers smerter og redd liv. Dette løftet gir oss sosiale og moralske forpliktelser om å samles, så våre stemmer kan bli hørt.» Berha d Lown, co-p s dent IPPNW, Nobelpris-foredraget «En resept for håp», 11. desember 1985
10 Den ultimate forebygging • Norske leger mot atomvåpen 1982–2022 1985. utarbeider rapporten «Medisinske og biologiske virkninger av atomkrig» som trykkes i Legeforeningens tids lanserer en resept for atomsikkerhet hvor stans i prøvesprengninger er et første behandlingstiltak, noe Sovjet iverksetter kort tid senere. Nobelkomiteen i Norge kunngjør at årets fredspris tildeles for sitt informasjonsarbeid og samarbeid på tvers av blokkene. Etter mottakelse av prisen har de to co-presidentene et lengre møte med generalsekretær Mikhail Gorbatsjov i Moskva. 1986. Israels atomvåpenprogram avsløres av Mordechai Vanunu, som senere fengsles. En av atomreaktorene i kjerne verket i Tsjernobyl, Ukraina eksploderer med betydelig radioaktiv forurensning i nærområder, men også så langt nord som Skandinavia. har nå omkring 2000 medlemmer, mens har nasjonale medlemsforeninger i over 60 land med samlet nær 200 000 medlemmer. 1987. og Sovjetunionen blir enige om Intermediate-Range Nuclear Forces ( )-avtalen om fjerning av alle landbaserte mellomdistansemissiler. s 7. verdenskongress i Moskva samler 2 500 leger og studenter fra nær 80 land. 1990. Baltic Bicycle Tour arrangeres og blir modell for fremtidige sykkelturer i forbindelse med s verdenskongresser. 1991. og Sovjetunionen signerer 1-avtalen om halvering av utplasserte strategiske atomvåpen. s sekretariat flyttes til Tromsø. har nå 1400 medlemmer. 1992. og andre tar initiativ til The World Court Project for å få en rådgivende uttalelse fra den internasjonale domstolen i Haag om lovligheten av atomvåpen. 1993. vedtar en ny og utvidet formålsparagraf om å arbeide for å forebygge all krig, fremme ikke-voldelig konfliktløsning og minske utvikling og miljø. 1996. Den fullstendige prøvestansavtalen ( ) forhandles fram. Selv om den ennå ikke atommakter bortsett fra Nord-Korea. Den internasjonale domstolen i Haag avgir en rådgivende uttalelse på oppfordring fra FN, hvor bruk og trussel om bruk av atomvåpen ansees å være i strid med folkeretten. Domstolen finner imidlertid at folkeretten er uklar når det gjelder ekstreme situasjoner av selvforsvar der et lands eksistens står på spill. 1997. og andre utarbeider den såkalte Modell-konvensjonen for atomvåpen-nedrustning basert på forbudstraktaten mot kjemiske våpen. Landmine-konvensjonen blir ferdig fremforhandlet med stor internasjonal tilslutning. Den internasjonale kampanjen for et forbud mot landminer (der og er partnere) tildeles årets nobelfredspris. 1998. Både India og Pakistan trer fram som atommakter. bidrar til å etablere Middle Powers Initiative ( ) for å styrke mellomstore staters rolle i atomvåpennedrustning. World Medical Association ( ) vedtar en deklarasjon som fordømmer atomvåpen og oppfordrer alle sine medlemmer om å arbeide for I Norge etableres - gruppa som et samarbeid mellom Nei til atomvåpen, Pugwash Norge og . 1999. -ledelsen flytter til Trondheim og foreningen har nå omkring 950 medlemmer. 2000. endrer navn til Norske leger mot atomvåpen. protesterer mot s planer om et rakettforsvar og lanserer «Stop Star Wars» kampanjen. 2006. Nord-Korea sprenger sin første atombombe. International Campaign to Abolish Nuclear Weapons ( ) etableres av den australske -foreningen og blir gjort til en hovedaktivitet for . I Norge tar -gruppa samtidig et forbud mot atomvåpen. 2001. trekker seg fra -avtalen. starter programmet Nuclear Weapons Inheritance Project med dialogmøter med studenter fra atommakter, og programmet Aiming for Prevention for forebygging av skader av håndvåpen.
11 Den ultimate forebygging • Norske leger mot atomvåpen 1982–2022 2007. lanseres som en internasjonal kampanje åpen for alle. I Norge lanseres i forbindelse med at markerer 50-års jubileet for Albert Schweitzers Oslo-appeller om stans i prøvesprengningene. Utenriksminister Støre appellen om forbud mot atomvåpen. 2008. , og Pugwash Norge demonstrerer utenfor Stortinget 1. april med slagordet: «Rakettskjold er ingen aprilspøk». 2009. oversetter og bearbeider det nettbaserte svenske læreprogrammet «Lær om atomvåpen.» 2010. Den internasjonale Røde Kors Komiteen går inn for å forby atomvåpen ut fra deres uakseptable humanitære konsekvenser. , og Pugwash får over 40 andre norske sivilsamfunnsorganisasjoner med seg på et brev til regjeringen, med krav til en vellykket tilsynskonferanse for ikkespredningsavtalen. Sluttdokumentet fra konferansen inneholder for første gang en referanse til atomvåpens katastrofale humanitære konsekvenser. De tre organisasjonene samarbeider om en søknad til utenriksdepartementet om tilskudd til å opprette et sekretariat for en norsk kampanje for et forbud mot atomvåpen. Søknaden, som utgår fra , innvilges og Norge lanseres i oktober 2010 med flere ansatte medarbeidere. s studentgrupper (MedFred) arrangerer europeisk studentkonferanse i Oslo. 2011. oppretter et sentralt kontor i Genève med støtte fra Norge. Norge rekrutterer 25 partnerorganisasjoner og setter i gang flere aktiviteter, med ungdom som særlig målgruppe. 2012. markerer sitt 30-års jubileummed et seminar med blant annet utenriksminister Jonas Gahr Støre. Like etter annonserer utenriksdepartementet at de vil arrangere en internasjonal konferanse om de humanitære konsekvensene av atomvåpen. blir valgt som samarbeidspartner fra sivilsamfunnet, og Norge får tilskudd til å forberede en egen samling i forbindelse med statskonferansen. lanserer den første Don't Bank on the Bomb-rapporten, som dokumenterer hvem som investerer i atomvåpenproduksjon. lanserer rapporten «A billion people at risk», hvor det dokumenteres at klimakonsekvensene av selv en begrenset atomkrig vil kunne føre til langvarig hungersnød i stor deler av verden. 2013. Den første konferansen om Humanitarian Impact of Nuclear Weapons ( ) avholdes i Oslo med deltakelse fra 127 land, internasjonale humanitære organisasjoner og andre sivilsamfunnsaktører. Umiddelbart før arrangeres Civil Society Forum i Oslo med over 500 deltakere fra 200 organisasjoner. FN gjennomfører den første Open-Ended Working Group ( ) i Genève for å diskutere alternativer for kjernefysisk nedrustning. 2014. Den andre - konferansen holdes i Nayarit, Mexico og den tredje i Wien. Vertslandet Østerrike lanserer med andre for å stigmatisere, og inviterer andre land til å hvert 127 land gjør. 2015. FNs hovedforsamling vedtar å etablere en ny for å diskutere nye veier for multilateral nedrustning. 2016. Stortinget enes om å be regjeringen arbeide for en verden fri for atomvåpen, men regjeringen Solberg fastholder at den ikke ønsket en forbudsavtale nå. leger og legestudenter for et forbud mot atomvåpen som basis for full atomnedrustning. argumenter for å forby atomvåpen, som blant annet sendes alle stortingsrepresentantene. Etter anbefaling fra den andre vedtar FNs hovedforsamling å starte opp forhandlinger om et forbud mot atomvåpen i 2017. 2017. Forbudsforhandlingene finner sted i New York våren og sommeren med deltakelse fra over 130 land. Traktaten som forbyr atomvåpen ( ) vedtas med overveldende flertall 7. juli 2017. driver Norgesekretariatet videre i 10 måneder for egne midler etter stans i støtten fra utenriksdepartementet. Nobelkomiteen i Oslo tildeler årets fredspris til for å ha påpekt de katastrofale konsekvensene av enhver bruk av atomvåpen og for å ha gjort en banebrytende innsats for å traktatfeste et forbud mot slike våpen. 2018. Både og sikres økonomisk støtte på statsbudsjettet for 2018. ansetter foreningen og Norge. 2021. trer formelt at 50 land har ratifisert avtalen. 2022. Per mai har 61 land ratifisert forbudsavtalen mens ytterligere 30 land har signert den.
12 Den ultimate forebygging • Norske leger mot atomvåpen 1982–2022
13 Den ultimate forebygging • Norske leger mot atomvåpen 1982–2022 PROLOG: ATOMVÅPENMOTSTANDEN 1945 TIL 1981 Mons Lie og Kirsten Osen Innledning Vi skisserer her kampen mot atomvåpen i tiden 1945-1981 som bakgrunn for dannelsen av International Physicians for the Prevention of Nuclear War (IPPNW) i 1980 og Norske Leger mot Atomkrig (NLA) i 1982. Dette var en angstfylt periode der den kalde krigen skapte stor spenning mellom NATO og Sovjetunionen og medførte en enorm kapprustning med atomvåpen. Ut fra vårt ståsted i Norge omtaler vi motstanden mot atomvåpen fra atomfysikere, jurister og erfarne diplomater; i FN-systemet; og i den politiske og folkelige protestbevegelsen. Advarslene fra atomfysikere, jurister og diplomater Frykten for atomvåpen kom allerede før den første prøvesprengningen i New Mexico-ørkenen 16. juli i 1945. Syv av de mest sentralt plasserte atomfysikere i Manhattan-prosjektet sendte 12. juni 1945 «The Franck Report» 1 til USAs krigsminister Henry L. Simpson, i den hensikt å forhindre at atombomben ble brukt i krigens avsluttende fase. Tyskland hadde da kapitulert, og det var klart at Hitler ikke hadde vært i nærheten av å produsere en atombombe. I Franck-rapporten står det: Hvis USA skulle bli den første til å utløse dette nye ikke-diskriminerende ødeleggelsesvåpen mot mennesker, ville landet gi avkall på støtte fra hele verden, utløse et våpenkappløp, og ødelegge muligheten for å oppnå fremtidig internasjonal kontroll over slike våpen. Oppfordringen ble støttet av flertallet av dem som hadde vært med på å utvikle atombomben. Nils Bohr, som etter Albert Einstein var den mest fremtredende av dem, hadde tidligere kontaktet både Storbritannias statsminister Winston Churchill og USAs president Franklin Roosevelt med samme oppfordring. Men da Roosevelt døde 12. april 1945, lå brevet fra Bohr uåpnet på hans skrivebord. Vitenskapsmennene ble av politikerne sett på som verdensfjerne, uten kontakt med realitetene og ute av stand til å gjøre politiske vurderinger. Ettertiden har vist at det var vitenskapen, ikke politikerne og generalene som forsto betydningen av valget USAs president den gang stod overfor. USAs president Harry S. Truman hevdet til sin død at det hadde vært nødvendig å bruke atombombene for å få slutt på krigen og for å spare menneskeliv. Sikkerhetsrådgiver McGeorge Bundy støttet senere Trumans vurderinger 2. Andre har reist spørsmålet om det virkelig var nødvendig å bruke bomben på mennesker? Var det fordi USAs militære ville prøve både uranbomben, over Hiroshima, og plutoniumbomben, over Nagasaki, for å ha et sammenligningsgrunnlag? Eller var det for, på dette sene tidspunkt av krigen, å demonstrere overfor Sovjetunionen at det var USA som var supermakten? KAPITTEL 1
14 Den ultimate forebygging • Norske leger mot atomvåpen 1982–2022 Uten å ha lest «The Franck Report», holdt matematikeren, samfunnskritikeren og filosofen Bertrand Russell en tale i det britiske overhus 28. november 1945, der han advarte mot den trussel atombomben utgjorde mot alt liv på jorden.3 På det tidspunkt var det sprengt tre atombomber i verden: i Hiroshima og Nagasaki i tillegg til testbomben. Bertrand Russell forutså i sin tale at man innen kort tid ville utvikle en hydrogenbombe med sprengkraft flere tusen ganger de tre første bombene, og at USAs atombombe-monopol ville være kortvarig. Han etterlyste at verdenssamfunnet måtte få i stand en internasjonal kontroll med dette nyutviklede masseødeleggelsesvåpenet, og stilte spørsmålet: «Er det mulig for et vitenskapelig basert samfunn fortsatt å eksistere, eller er det uunngåelig at det ødelegger seg selv?» Den 9. juli 1955 bekjentgjorde Russell på en pressekonferanse i London, det såkalte Russell-Einstein manifest, som Albert Einstein hadde rukket å signere to dager før sin død snaut tre måneder tidligere. Manifestet, som var signert av 11 fremragende forskere og nobelpristakere, fremhever de enorme farene ved atomvåpen som kan bety slutten på menneskeheten. Da manifestet ble lansert, sa Russell: «Jeg bringer en advarsel fra dem som har underskrevet dette manifestet, til alle mektige regjeringer i verden, med det håp at de erkjenner sine innbyggeres rett til å overleve». 4 I erkjennelsen av at atomvåpen var skapt av vitenskapsmenn, dannet manifestet i 1957 grunnlag for etableringen av Pugwash-konferansene om vitenskap og ansvar, der forskere fra hele verden fortsatt samarbeider i kampen mot atomvåpen. Pugwash fikk Nobels fredspris i 1995 sammen med dens leder Józev Rotblat. Rotblat var den eneste av atomfysikerne som trakk seg fra Manhattan-prosjektet og sa da han mottok prisen: «Husk medmenneskeligheten og glem resten». I 1961, samme år som han fikk fengselsstraff for sivil ulydighet, skrev den da 89 år gamle Bertrand Russell: Da det i august 1949, nøyaktig 4 år etter Hiroshima-bomben, ble kjent at Russland også hadde atomvåpen, ble det i Vesten tatt for gitt at det stod spioner og landssvikere bak. Overbevisningen om at det var landssvikere og ikke russisk dyktighet som hadde fratatt USA deres monopol, skapte en atmosfære av mistenksomhet, som ga grobunn for McCarthy og McCarthy-ismen.5 Robert Oppenheimer, atombombens far, ble beskyldt for å være kommunist, og den som hadde utlevert atombombens hemmeligheter til Sovjetunionen. Russell fortsetter: Hverken i Amerika, Russland, Storbritannia eller Frankrike viste statsmenn eller vanlige folk noe av den langsiktige visdom som hadde inspirert de beste vitenskapsfolk. Hat ble synonymt med patriotisme, og forberedelse til krig ble oppfattet som eneste garanti for fred. Verden var satt på en gal kurs, og i de neste årene skulle den vandre lengre og lengre på veien mot katastrofe. Militæranalytikeren Daniel Ellsberg arbeidet på 1960-tallet med leveringssystemer for USAs atomraketter. Han ba Pentagon gi ham en kalkyle over hvor mange mennesker de beregnet å drepe i et førsteangrep på Sovjetunionen. Uten betenkeligheter ga Pentagon ham opplysningen om at samlet antall døde i et første angrep mot Sovjetunionen, Warszawapakt-landene og Kina ble beregnet til 600 millioner. Det var blant annet dette som fikk Ellsberg til å offentliggjøre «The Pentagon Papers» i 1971 om Vietnamkrigen og senere publisere boken «The Doomsday Machine» (2017) om trusselen som atomvåpen representerer. Bertrand Russell
15 Den ultimate forebygging • Norske leger mot atomvåpen 1982–2022 Alma Myrdal, svensk diplomat og mottaker av Nobels fredspris i 1982, hevder i sin bok «The Game of Disarmament» 6: Atombomben er etter hele sin natur en krenkelse av alle folkerettsbegreper om krigføring. Den er en fornektelse av alle de rettsbegreper et sivilisert samfunn bygger på: folkerett, naturrett, og menneskerett. Den er en fornektelse av alt menneskelig. Etter de grunnleggende prinsipper i Nürnberg-prosessen (1945-46) og Tokyo-prosessen (1946-48) må bruken av atombomber anses som krigsforbrytelse og forbrytelse mot menneskeheten. Den 8. oktober 1980 holdt Jens Evensen, folkerettsjurist og Ap-politiker, et foredrag i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund som han kalte «Atomvåpen og usikkerhetspolitikk». Få dager senere utkom boken med samme tittel med bidrag fra 27 sentrale sosialdemokratiske politikere fra nordiske land.7 Jens Evensens foredrag utgjør innledningskapitlet. Han stiller samme spørsmål somBertrand Russell gjorde i 1945: Var det virkelig nødvendig å prøve bomben på et menneskelig samfunn på dette sene stadium av krigen? Etter den totale tyske kapitulasjonen i april 1945, hadde Japan en hel verden mot seg. Hvorfor var det nødvendig å bombe Nagasaki tre dager etter at atombombens virkninger i Hiroshima hadde lamslått hele verden. I 1949 sprengte Sovjetunionen sin første atombombe. Atombombekappløpet var en ugjenkallelig kjensgjerning. USA sprengte sin første hydrogenbombe 1. november 1952 med en sprengkraft på 15 millioner tonn TNT. Det tilsvarer 1200 Hiroshima-bomber. Noen måneder senere, 12. august 1953, sprengte Sovjetunionen sin første hydrogenbombe. Den var også i megatonnklassen. Hvorfor reagerer vi ikke på dette? Er det uvitenhet? Eller er vi blitt totalt avstumpet? Bruken av atombomben er denmest barbariske enkelthandling i historien. 8 Omfanget av vanviddet, hevdet Evensen, gjør at det ikke finnes noe annen løsning mot dette enn total atomnedrustning. Foredraget og artikkelen ble oppfattet som et frontalangrep på den norske arbeiderpartiregjeringen og mistenkeliggjøring av det som ble hevdet å være en viktig bærebjelke i norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk. Jens Evensen ble utskjelt og hatet av mange. Men han fikk full støtte fra juridisk hold av professorene Torstein Eckhoff og Carl August Fleischer. Politikeren Berge Furre (SV), ga ham full støtte og honnør for utvist mot til å reise det avgjørende spørsmålet om hvordan Norge skulle bidra til å forhindre atomkrig. Ved stortingsvalget høsten 1981 tapte Arbeiderpartiet makten. Kåre Willoch dannet en ren høyreregjering. I slutten av oktober ble Jens Evensen avsatt som leder for forhandlingene med Sovjetunionen om grenselinjene ved Jan Mayen. Evensen selv uttalte at han syntes det var et merkelig demokrati han levde i når et menneske kunne bli fratatt sine arbeidsoppgaver fordi det kjempet mot atomvåpen. I Stortinget fikk den nye regjeringen én stemmes overvekt for sin tilslutning til NATOs dobbeltvedtak i 1979 (se nedenfor), og ga så full støtte fra Norge til NATOs utplassering av atomraketter i Europa. Dette til tross for meningsmålinger som den gang viste flertall i befolkningen mot slik utplassering. Jens Evensen
16 Den ultimate forebygging • Norske leger mot atomvåpen 1982–2022 Atommotstanden i FN-systemet Hovedmålet med De Forente Nasjoner (FN), som ble dannet kort tid etter avslutningen av andre verdenskrig, var å erstatte kriger med samarbeid. 24. januar 1946 vedtok FNs generalforsamling sin første resolusjon: «Etablering av en kommisjon for behandling av spørsmål relatert til oppdagelsen av atomenergien». Kommisjonen fikk som mål å eliminere atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen. På det tidspunkt var det bare USA som hadde fagkunnskap og teknisk mulighet til å produsere atomvåpen. Det forelå altså en historisk sjanse til å stanse atomvåpenkappløpet før det kom i gang. USA utarbeidet etter en del strid den såkalte Baruch-planen9 som ble lagt frem for Atomenergikommisjonen 14. juni 1946. USA forbeholdt seg der eneretten til å ha atomvåpen inntil en traktat med forbudmot atomvåpen trådte i kraft. Sovjetunionens representant i Sikkerhetsrådet Andrej Gromyko, senere Sovjets president, la fram et motforslag om at eksisterende atomvåpen (som alle tilhørte USA) skulle tilintetgjøres før forbudet trådte i kraft. At USA sprengte sin fjerde atombombe over Bikini i Stillehavet 1. juli 1946, 17 dager etter at Baruch-rapporten var lagt frem for Atomenergikommisjonen, ble oppfattet som et demonstrativt svar på Gromykos forslag. Etter at Sovjetunionen sprengte sin første bombe i 1949, var atomvåpenkappløpet i gang. FN har gjennom alle år fortsatt arbeidet for å avskaffe atomvåpen, både gjennom spesielle organer som «Conference on Disarmament» i Genève, og ved et utall av resolusjoner i generalforsamlingen. Blant disse er resolusjonen «Generell og komplett nedrustning» fra 1959, som ble fremmet av Sovjetunionen og presentert i generalforsamlingen av Sovjetunionens daværende leder Nikita Khrusjtsjov. Målet var generell og komplett nedrustning under effektiv internasjonal kontroll, dvs. en oppskrift på demilitarisering av verden. Resolusjonen ble enstemmig vedtatt, og forhandlinger mellom USA og Sovjet kom i gang, men brøt sammen etter kort tid. Deler av resolusjonens formulering lever imidlertid videre som del 2 av ikkespredningsavtalens artikkel VI og en rekke andre resolusjoner som uttrykk for FNs ultimate mål. En annen resolusjon som også er verdt å merke seg, er resolusjonen fra 1961 om Forbud mot bruk av atomvåpen. Den er blitt fremmet årlig og vedtas med stort flertall. I perioden 1961 – 1994 besto det lille President Nixon og generalsekretær Bresjnev signerer SALT 1 og ABM-avtalene 26. mai 1972 FNs første generalforsamling i London 1946
17 Den ultimate forebygging • Norske leger mot atomvåpen 1982–2022 mindretallet som stemte nei hovedsakelig av NATO-land. De stemmer fortsatt trofast nei. Sovjet stemte ja inntil i 1994, da de for første gang stemte blankt. Senere har de stemt nei. Viktige nedrustningsavtaler ble også forhandlet frem i samarbeid med atomvåpenstatene før 1980. I 1963 trådte den delvise prøvestansavtalen i kraft, etter å ha blitt forhandlet frem av USA og Sovjet og ratifisert av dem og Storbritannia. Avtalen forbyr prøver med kjernefysiske våpen i atmosfæren, det ytre rom og under vann, hvilket de tre godtok fordi de kunne fortsette prøvene under jorden. 124 stater har til nå signert og ratifisert traktaten, mens atomvåpenstatene Kina, Frankrike og Nord-Korea står utenfor. I 1970 trådte ikkespredningsavtalen (NPT) i kraft. Her er i praksis alle jordens landmed unntatt de fire atomvåpenstatene Israel, India, Pakistan og Nord-Korea. NPT har tre hovedmål: ikke-spredning, fredelig bruk av atomteknologi, og atomnedrustning. Kontrollfunksjonene ivaretas av Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Forhandlingene ble initiert av Irland, men foregikk stort sett mellom USA og Sovjetunionen. De to nasjonene hadde som mål at kun de selv og de tre andre landene som allerede hadde prøvesprengt – Storbritannia, Frankrike og Kina – fikk ha atomvåpen. De atomvåpenfrie landene tvang atommaktene til å forplikte seg til å forhandle omnedrustning. Det ble gjort i avtalens nestminste artikkel, art. VI, somer vagt formulert, helt uten kontrollfunksjoner og ikke er blitt effektuert. NPT er derfor i praksis en ren ikkespredningsavtale slik navnet tilsier. Grunnen til at den har overlevd så langt, er at den tjener atomvåpenstatenes egeninteresser. I 1972 inngikk USA og Sovjetunionen den såkalte ABM-avtalen om begrensninger i anti-rakettsystemer. 10 ABM-avtalen var en del av SALT 1-avtalen som også inneholdt en interimsavtale om begrensning av strategiske (interkontinentale) atommissiler. Forhandlingene om SALT 2, som skulle avløse interimsavtalen, begynte i 1972, men avtalen ble først undertegnet i 1979. Somen regionsvis tilnærming til et generelt forbudmot atomvåpen, har det siden 1967 blitt etablert seks atomvåpenfrie soner som tilsammen dekker ca. 50% av jordens landareal inkludert hele den sørlige halvkulen og 119 stater. Sonene støttes av NPTs art. VII, som er denne avtalens aller minste. Politisk og folkelig motstand mot atomvåpen 1950- og 1960-årene var preget av folkebevegelser mot atomvåpen. Folk reagerte på atomprøvesprengningene, som i tillegg til å ødelegge livet for flere urbefolkninger, var i ferd med å forgifte jordkloden med radioaktivt nedfall. I USA engasjerte leger seg gjennom Physicians for Social Responsibility (PSR). Det gjorde inntrykk da det ble påvist radioaktivt cecium i melketenner samlet inn på skoler i Stillehavsregionen der mange av prøvesprengningene foregikk. I 1957 og 1958 kunngjorde urskogslegen og Nobelprisvinneren Albert Schweitzer sin «Appell til menneskeheten», om farene ved atomprøvesprengninger og behovet for å avskaffe atomvåpen. Appellene ble lest opp i NRK av Nobelkomiteens formann Gunnar Jahn og gjennom NRK distribuert verden over. I 1958 ble Campaign for Nuclear Disarmament (CND) dannet i England. Dens verdensberømte logo, en omvendt Y omskrevet av en sirkel, ble første gang brukt i påskemarsjen samme år. Denne demonstrasjonen mot atomvåpen gikk fra Trafalgar Square i London til Aldermaston, der Atomic Weapons Research Establishment var lokalisert. 7000 personer deltok i den 83 km lange marsjen som gikk over 4 dager. Den gikk så hver påske frem til 1964, men da den andre veien og endte på Trafalgar Square. Marsjene skapte en betydelig politisk diskusjon og bevisstgjøring om atomvåpnenes ikke-diskriminerende ødeleggelsespotensial. Men det reiste seg også motstand fra dem som hevdet at marsjene var infiltrert av kommunister og utgjorde en trussel mot det britiske forsvaret. Albert Schweitzer
18 Den ultimate forebygging • Norske leger mot atomvåpen 1982–2022 I Norge hadde statsminister Einar Gerhardsen på Nato-toppmøtet i Paris i 1957 proklamert «ingen atomvåpen på norsk jord i fredstid». Den folkelige motstanden mot atomvåpen-opprustningen kom til uttrykk gjennom «Påskeopprøret» i 1958. Etter at USA hadde foreslått å utplassere atomraketter i NATO-landet Vest-Tyskland, som selv var positiv til dette, utviklet det seg en venstreopposisjon innad i Arbeiderpartiet mot partiets NATO-politikk og deres lunkne holdning til den voksende atomvåpenmotstanden i Europa. Sentralt i opposisjonen stod medlemmer av Sosialistisk studentlag og bladet «Orientering», der Finn Gustavsen, Berge Furre, Torild Skard og Kaare Sollund spilte nøkkelroller. I ly av påskestillheten klarte disse å få et flertall på 42 av arbeiderpartiets stortingsrepresentanter til å underskrive en protesterklæring mot utplasseringen i Vest-Tyskland. Da partisekretær i Arbeiderpartiet Håkon Lie fikk greie på dette, ble han rasende. Underskriverne måtte krype til korset og trekke sine underskrifter. Alle fulgte påbudet unntatt én, Olav Versto fra Vinje. Det fulgte en lang og intens debatt i Arbeiderpartiet om kritikken av partiets atomvåpenpolitikk var forenlig med medlemskap. Det endte med at sju medlemmer ble ekskludert 25. september 1960. Som en følge av dette ble partiet Sosialistisk Folkeparti stiftet i april 1961. Det skulle være et fredsparti med kamp mot opprustning og atomvåpen som fanesak, men også et bredt sosialistisk parti med basis i arbeiderbevegelsen. Partiet stilte i valget samme år og fikk to representanter inn på Stortinget: Finn Gustavsen og Asbjørn Holm. Temaet for Finn Gustavsens jomfrutale i stortingssalen 10. oktober 1961 var atomprøvesprengninger og radioaktivt nedfall. Det var svar til Aps parlamentariske leder Nils Hønsvald, somhadde tatt opp Sovjetunionens nylige prøvesprengninger på Novaja Semlja. Gustavsen uttrykte glede over at prøvesprengningenes virkninger ble tatt opp i stortinget: Men et lite skår i gleden er det at dette først skjer når de rammer vårt eget land og vårt eget folk. Vår protest må gjelde hele menneskehetens framtid, og hele menneskeheten er det som trues av disse prøvene. I den forbindelse vil jeg peke på at våre allierte har foretatt langt de fleste prøvermed atomvåpen uten at denne forsamling har tatt saken opp på et så alvorlig grunnlag som i dag. Gustavsen uttrykte håp ombred politisk protest mot alle prøvesprengninger. Fra 1946 hadde USA da gjennomført 132 prøvesprengninger, Sovjetunionen 56, med uvisse konsekvenser for livet på jorden. Høsten 1960 arrangerte en gruppe norske motstandere av atomopprustning, et åpent møte i Klingenberg kino i Oslo. Disse var Kristen Andersen, Otto Bastiansen, Johan B. Hygen, Reidar Aulie, Reidar Eker, Alette Marie Engelhart, Johan Andreas Engh, Erik Eriksen, Odd Hølaas, Diderich H. Lund, Ragna Ruud, Kristian Schjelderup og Finn Frank Andersen. De kalte seg «De tretten» og holdt senere foredrag og arrangerte møter rundt om i landet. Inspirert av Aldermaston-marsjene arrangerte de påskemarsjen 1961 som en protest mot atomvåpen og prøvesprengningene. Fire folketog gikk fra hver sin bydel i Oslo til Fridtjof Nansens plass ved Rådhuset der det møtte opp mellom 10 000 og 15 000 mennesker. Johan B. Hygen, Alf Rolfsen, Arne Haugestad, Liv Kluge og Karl Evang holdt taler. Hygen sa: Vi som står her i dag, har ingen bihensikter eller baktanker. Vi er hverken ulver i fåreklær eller får i ulveklær. I menneskehetens navn protesterer vi mot å gå videre på en vei somen ond dag ikke lenger er noen vei, men en avgrunn. Selv omdennemobiliseringenmålbar ønsket til et flertall av det norske folk omavskaffelse av atomvåpen, manglet det ikke på motstand. De som kritiserte marsjdeltakerne, så på Russland og Sovjet som den store trussel, og på atombomben som Vestens viktigste forebyggende tiltak mot angrep fra vår kommunistiske nabo. Morgenbladet skrev at «de har blitt lurt til å gå kommunistenes ærend». Etter påskemarsjen oppAldermaston
19 Den ultimate forebygging • Norske leger mot atomvåpen 1982–2022 løste «De tretten» seg selv som ad hoc komite. Det lyktes ikke å holde atombombe-protesten ved like, og marsjen i 1962 samlet kun et fåtall. Til tross for SALT-avtalene i 1972 og 1979, var både USA og Sovjetunionen på 1970-tallet aktive i et skremmende våpenkappløp. USA hadde fra 1967 utviklet en ny atomstrategi som innebar at landet gikk bort fra «gjensidig garantert utslettelse» til «kirurgisk motangrep» med bruk av taktiske atommissiler for presisjonsødeleggelse av bestemte mål som førstesvar på et hvilket som helst angrep. Med sin oppbygging av store lagre kortrekkende atomvåpen signaliserte USA muligheten av å vinne en atomkrig som var begrenset til Europa. Sovjetunionen svarte med å modernisere og utplassere sine mobile landbaserte mellomdistansemissiler (SS-20) i Østblokklandene, i tillegg til å skaffe flere bombefly. Innad i NATO var uenigheten stor da USA på slutten av 1970-tallet ville utplassere mellomdistansemissiler i Vest-Europa. Norge og Danmark mente det var konfliktskapende og destabiliserende. Kompromisset ble det såkalte dobbeltvedtaket fattet i NATO-rådet 12.desember 1979. Som navnet tilsier besto dette av to deler. På den ene siden skulle USA utplassere 572 mellomdistansemissiler i de NATO-landene som var villige til å ta imot dem. På den andre siden skulle Sovjetunionen bli tilbudt forhandlinger om reduksjon av atomvåpen i Europa. Dobbeltvedtaket vakte stormotstand i Norge og førte til at folk igjen var å se og høre på debattmøter, seminarer og demonstrasjoner. «Nei til atomvåpen», som ble stiftet i 1979, og fredsbevegelsen for øvrig hadde kunnskapen, og var i stand til å gi befolkningen den informasjon om atomvåpen de manglet. Kommunestyrer, fylkesting, fagforeninger og andre organisasjoner sluttet seg til Nei til atomvåpens tre paroler: – Nedbygging av atomvåpnene i Øst og i Vest‚ – Ingen atomvåpen i Norge i fred eller i krig‚ – Norden som atomvåpenfri sone. Parolen «Norden som atomvåpenfri sone» 11 ble en kampsak gjennom flere år. Den ble fulgt opp av en underskriftskampanje som fram til 7. juni 1982 samlet mer enn en halv million underskrifter. I 1994 fikk den enstemmig tilslutning fra Nordisk råd. Men det var motstanden mot de nye mellomdistansemissilene som var den store kampsaken. Også fagbevegelsen, kirken og politiske grupper engasjerte seg nå i nedrustningsspørsmålet. Påskemarsjen Oslo 1961
20 Den ultimate forebygging • Norske leger mot atomvåpen 1982–2022 Som en del av den brede folkelige bevegelsen mot atomvåpen, gikk kvinner i de fire nordiske landene sammen om å organisere en fredsmarsj fra København til Paris i 1981. Parolene var Norden som atomvåpenfri sone og at Europa skulle bli atombombefritt fra Polen til Portugal. Ti kvinner fra hvert av de fire nordiske landene forpliktet seg til å gå alle de 1122 kilometerne gjennom Europa på 45 dager. De skulle lede denne marsjen, som startet i København 22. juni med mål om å nå Paris 6. august, på Hiroshimadagen. Hovedarrangørene var de norske kvinnene Rachel Pedersen, Eva Nordland, Wenche Søranger, Vibeke Borgersen og Ragnhild Eide. Somarrangører stod foruten Kvinner for fred, Den Norske Fredskomité, Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, Norges Fredslag, Folkereisning mot Krig og Nedrustningsgruppen i Framtiden i våre hender12. Eva Nordlands tenksomme svar på NRKs spørsmål omhvorfor det var kvinner somarrangerte denne fredsmarsjen, lød slik: «Kvinner har kanskje større omsorgsforstand enn teknologisk intelligens». Kåre Willoch advarte mot den naivitet overfor fienden i Øst som han mente fredsmarsjens faner bar budskap om. Svaret kom fra den 29 år gamle arbeiderpartipolitikeren Sissel Rønbeck, inntil da Norges yngste statsråd: Det er mange grunner til at kapprustningen fortsetter i et forrykende tempo. Det såkalte militærindustrielle kompleks – den militære, industrielle og økonomiske alliansen – er en av de viktigste. Her står vi overfor et u-styrt maskineri, som ruller videre ved hjelp av sin egen tyngde, og uavhengig av politiske avspenningstendenser. Det kan være liten tvil omat dettemaskineriets styrke kan spores tilbake til det faktum at det stort sett opererer i et moralsk og etisk tomrom. KåreWilloch tok sterkt avstand fra Rønbeck i Aftenposten neste dag og hevdet at statsråden hadde gått inn for ensidig vestlig atomnedrustning som ville sette Vestens sikkerhet i fare. Engasjementet mot atomvapen kom til syne selv i 17. mai-togene i 1983. Foto Rana Blad
21 Den ultimate forebygging • Norske leger mot atomvåpen 1982–2022 Om morgenen den 6. august 1981 samlet deltakerne av fredsmarsjen seg på det stedet i Paris myndighetene hadde pekt ut. Da kom, uanmeldt og uventet, Sveriges statsminister Olof Palme. Han var på et møte i Paris, hadde hørt at marsjen var kommet, og ville bare se den vel av gårde på sin vandring gjennom Paris. Han kommed følgende hilsen: En fredsmarsj gjennomEuropamot atomvåpen i Øst og Vest er noe av det viktigste somhar hendt på lang tid. Vår planet har til nå beveget seg farlig raskt i retning av sin egen dødsdom, en kjernefysisk krig. I de siste 36 årene har USA og USSR utviklet generasjoner av stadig mere dødelige atomvåpen. I dag har supermaktene til sammen mere enn 50 000 slike våpen. 20 000 mennesker var med på fredsmarsjens siste etappe gjennom Paris 6. august 1981. For første gang skrev franske aviser om atomvåpnene. Det hadde vært et ikke-tema i 20 år. Nå hadde hver eneste fransk avis lederartikler om atomvåpnenes rolle i verden. Noter 1 Etter James Franck, lederen for komiteen som forfattet brevet. 2 Bundy, McGeorge. (1979). The avoidance of nuclear war since 1945. I: Griffiths, F. & Trudeau, P.E. (red.). The Dangers of NuclearWar. A Pugwash Symposium, University of Toronto Press, Toronto. 3 Russel, Bertram (1961). Has man a future. Penguin special, London. 4 Rotblat, Joseph (1982). Proceedings of the first Pugwash Conference on Science and World Affairs. Pugwash Council, London 5 Bertrand Russel. ibid. 6 Myrdal, Alva. (1982). The game of disarmament: How the United States & Russia run the arms race. 2. Ed. Pantheon, New York 7 Jagland, T., Johansen, S.B., Nyhamar, J. og A. Treholt (red.) (1980). Atomvåpen og usikkerhetspolitikk. Tiden Norsk Forlag, Oslo. 8 Evensen, Jens. (1980). Norge i en farligere verden. I: Jagland, T. et al. (red.). Atomvåpen og usikkerhetspolitikk. Tiden Norsk forlag, Oslo. 9 Etter Berhard Baruch, den amerikanske representant i FNs atomenergikommisjon 10 USA trakk seg fra ABM-avtalen i 2002 for å utvikle sitt antirakettforsvar. 11 Lodgaard, Sverre (1980). A nuclear Weapon Free Zone in the North. Bulletin of Peace Proposals Nr. 1, 1980, 12 Skjønsberg, Else. (1998). Kvinnenes Fredsbevegelse på åttitallet. ProSus, Oslo. Fredsmarsjen til Paris 1981. Foto NRK
RkJQdWJsaXNoZXIy MjAzOTc=