101 Den ultimate forebygging • Norske leger mot atomvåpen 1982–2022 Fra 2008 til 2011 hadde jeg permisjon fra studiet for å forske på heltid, og jeg hadde dermed mulighet til å delta på arrangementer midt i semesteret. Jeg dro til Ikkespredningsavtalens PrepCom i FN i New York i mai 2009, som representant for NLA. Det var ufattelig spennende å trå inn i teateret som storpolitikken er, og kjenne på optimismen i sivilsamfunnet. På den europeiske studentkonferansen i 2009 ble Norge valgt til å være arrangør av 2010-konferansen. Dette ble et konkret mål å jobbe mot. Inspirert av det internasjonale fokuset på atomvåpenkonvensjon, ble tittelen på konferansen ”Nuclear Weapons – Abolition Now”. Det var en svært lærerik erfaring å sitte i organiseringsgruppen og erfare at det var fullt mulig å stimulere bredden i studentengasjementet, og allikevel ha et sterkt fokus på konvensjonsarbeidet. I 2010 fikk jeg nok en gang anledningen til å reise til FN i New York, denne gangen til Ikkespredningsavtalens tilsynskonferanse. Optimismen som hadde regjert året før var stilnet, men det var fortsatt en stor opplevelse å oppleve debattene og å forsøke å lese mellom linjene – nå som jeg hadde lært meg litt av språket. I løpet av konferansen ble to av oss tatt til side av den norske delegasjonen. Vi fikk vite at det fantes penger vi kunne søke på. Vi ble oppfordret til å tenke stort. Men vi måtte også tenke raskt, det var kort tid til søknadsfristen. Vi tenkte, kladdet og tenkte mer. Dag og natt, i god New York-stil. Det ble raskt klart at målet måtte være å få ICAN nærmere oss, gitt det sterke fokuset på atomvåpenkonvensjon. Prosessen fortsatte vel hjemme i Norge, og ble etter hvert overført til styrene til NLA, NTA og Pugwash. Resultatet ble opprettelsen av ICAN Norge og ICAN Genève. For en fersk og fremmedgjort medisinstudent var fellesskapet og erfaringene jeg fikk gjennomMedFred og NLA uvurderlig. Parallelt med det tørre medisinpensumet kunne jeg gjøre min lille innsats for å forebygge menneskehetens største trussel – hva kan vel føles bedre enn det? Jeg fikk også en økt forståelse av alt det viktige arbeidet som nedlegges hver kveld og helg av ildsjeler som ønsker å gjøre verden litt bedre. Og så fikk jeg litt pizza på kjøpet. Mari Jetlund, Bergen Som førsteårs medisinstudent ved Universitetet i Bergen i 2006 var jeg med på et arrangement der ulike organisasjoner og alskens små studentgrupperinger presenterte seg på løpende band med noen få tilmålte minutter hver. Jeg husker godt at jeg noterte meg ett navn på arket: NLA/Medfred, den eneste organisasjonen med en humanitær og politisk agenda. På første Medfred-møte var Ingvild Fossgård Sandøy invitert sommentor og ”voksenkontakt” mot moderforeningen. Dette ble et høyst inspirerende møte, og jeg ville være med videre. Kort tid etterpå var jeg helt grønn studentdelegat til IPPNWs europeiske studentkonferanse i Porto, Portugal, et imponerende arrangement i regi av driftige portugisiske legestudenter. Den norske delegasjonen var stor, vi var studenter fra både Trondheim, Oslo og Bergen, og dette ga grobunn for kameratskap i mange år videre. Det var også høyst inspirerende å treffe den store IPPNW-familien «der ute». Ikke lang tid etter dette sa jeg ja til vervet som nasjonal studentrepresentant, og ble opptatt av å gi flere studenter samme mulighet. I min periode som nasjonal studentrepresentant 2007-2010 hadde vi et viktig nettverk av aktive studenter ved alle de norske studiestedene, og vi opplevde oss som en felles gjeng selv om vi var få og spredd. Vi møtte hverandre fortrinnsvis på konferanser i utlandet, men i 2008 avholdt vi et nasjonalt studentmøte i Bergen som samlet nær 20 Medfredere. Det var nok slike fellesskap som holdt oppe gnisten selv i små studentgrupper, og som vi bygde videre på da vi besluttet å arrangere IPPNW europeisk studentkonferanse i Oslo mars 2010. Samarbeidet om dette arrangementet gikk strålende, og vi endte Noen er mer dedikerte enn andre. Armen tilhører Mari Jetlund.
RkJQdWJsaXNoZXIy MjAzOTc=