107 Den ultimate forebygging • Norske leger mot atomvåpen 1982–2022 Landmine- og klasevåpenprosessene hadde vært drevet fram utenfor FN-systemet av et fåtall dedikerte stater i tett samarbeid med sivilsamfunnsorganisasjoner. Et fellestrekk var vekten kampanjene la på de humanitære konsekvensene av disse våpentypene, som først og fremst rammet sivilbefolkningen mens den militære nytteverdien var diskutabel. De humanitære aspektene ble belyst gjennom empirisk dokumentasjon og analysert i forhold til humanitærretten av eksperter innen folkerett, men særlig virkningsfulle var vitneutsagn fra mennesker som selv var blitt offer for disse våpnene. Gjennom slike enkelthistorier lyktes man i å få stor medieoppmerksomhet og endre debatten fra militærstrategiske til menneskelige aspekter. Strategene i UD så at mange av de samme prinsippene kunne brukes for å skape fornyet engasjement i arbeidet mot atomvåpen. Derfor ønsket man å knytte kontakt med ekspertgrupper som kunne bidra med kunnskap og analyser, samt stimulere til mer samordnet innsats fra ikke-statlige organisasjoner nasjonalt og internasjonalt. UD hadde mulighet for å bruke økonomiske tilskudd som stimulans og lette etter sivilsamfunnsaktører man kunne samarbeide med. Dette skjedde selvfølgelig i forståelse med den politiske ledelsen. I en tale 1. februar 2010 gikk utenriksminister Jonas Gahr Støre gjennom hele nedrustningsfeltet.6 Her sa han blant annet: …experience from humanitarian disarmament should guide us on how to pursue and negotiate disarmament issues in general. And if we are to achieve results within a reasonable timeframe, we cannot allow those who want the least to set the pace. (…) I believe it would be possible to develop norms against the use of nuclear weapons, and even to outlaw them, without a consensus decision, and that such norms will eventually be applied globally. We cannot leave it to the nuclear weapon states alone to decide when it is time for them to do away with these weapons. Their destructive power would affect us all if put to use – and their threat continue to affect us all – therefore they are everyone’s business. Under tilsynskonferansen for ikkespredningsavtalen våren 2010 jobbet Norge aktivt for at sluttdokumentet – for første gang – fikk en referanse til atomvåpnenes katastrofale humanitære konsekvenser. Denne formuleringen ble en viktig begrunnelse for det humanitære initiativet på atomvåpenområdet. Selv om sluttdokumentet også inneholdt en handlingsplan for det videre nedrustnings-arbeidet, ble det nokså raskt klart at atommaktene heller ikke denne gangen hadde som hensikt å følge opp disse forpliktelsene. I denne situasjonen satte Norge i gang flere konkrete tiltak som i følge den østerrikske diplomaten Alexander Kmentt kan betraktes som «The operational launch of what became known as the Humanian Initiative»7. Norge finansierte allerede fra 2011 av flere internasjonale ikke-statlige organisasjoner og tenketanker for at de skulle arbeide med humanitære aspekter på kjernefysisk nedrustning. Foruten ICAN fikk Reaching Critical Will, Article 36 og International Law and Policy Institute (ILPI) finansiell støtte fra Norge. Med disse midlene arrangerte ILPI og Article 36 en serie uformelle møter mellom diplomater, sivilsamfunnsorganisasjoner og relevante internasjonale organisasjoner for å diskutere veiene videre i en humanitært begrunnet atomnedrustning. Utenriksminister Jonas Gahr Støre.
RkJQdWJsaXNoZXIy MjAzOTc=