108 Den ultimate forebygging • Norske leger mot atomvåpen 1982–2022 I tillegg søkte Norge kontakt med potensielle partnerstater for å se omman kunne etablere et nytt humanitært spor på atomvåpenområdet. Høsten 2011 samarbeidet Norge, Østerrike og Mexico om et utkast til en ny resolusjonstekst i FNs førstekomite: «Taking forward multilateral disarmament negotiations» som foreslo at FN skulle arrangere såkalte «Open-Ended working Groups» (OEWG) for å diskutere alternativer for kjernefysisk nedrustning hvis Nedrustningskonferansen i Genève ikke leverte resultater. Resolusjonen ble først lagt fram til avstemming høsten 2012 og fikk da overveldende støtte i det bare fire av atommaktene stemte i mot. Dette førte til at den første OEWG ble gjennomført i Geneve våren og sommeren 2013, noe som bidro til at mange nye ikke-atomvåpenstater engasjerte seg i diskusjonene om hvordan man skulle komme videre mot en atomvåpenfri verden. Et norsk kampanjekontor opprettes Våren 2010 fikk norske anti-atomvåpen organisasjoner signaler om at UD kunne være villig til å gi økonomisk støtte til en felles innsats for å fremme humanitær nedrustning på atomvåpenområdet. Oppmuntret av dette og av det vellykkede samarbeidet om et felles brev til regjeringen i forkant av NPT-tilsynskonferansen startet NLA, NTA og Pugwash diskusjoner om å fremme en slik søknad til UD. Målsettingen var å etablere et norsk kampanjekontor for et atomvåpenforbud. Idéen ble første gang drøftet under NLAs landsmøte i Trondheim 10. mars 2010 hvor NTAs leder Stine Rødmyr var invitert som innleder. På de etterfølgende møtene mellom NLA, NTA og Pugwash Norge var noen skeptiske til å gjøre seg finansielt avhengig av regjeringen, mens andre så dette som en historisk mulighet til å styrke sivilsamfunnets stemme. Det var også uenighet om en norsk kampanje skulle defineres som en del av ICAN eller ikke. Et tredje diskusjonstema var avmer praktisk art: hvor skulle kampanjesekretariatet plasseres? Selv om bare NTA av de tre samarbeidspartnerne hadde eget kontor med ansatt daglig leder, kunne ikke NTA ta på seg å være vertskap for en ny prosjektstilling. Konklusjonen på drøftingene i mai 2010 ble at de tre lederne8 fikk mandat til å utforme en søknad om prosjektstøtte til en norsk allianse for forbud mot atomvåpen. NLA tok på seg å være ansvarlig søkerinstans. Konkret skulle prosjektstøtten gi mulighet for å ansette en daglig koordinator med NLA som arbeidsgiver, samt driftsmidler for kampanjeaktiviteter. Gruppen informerte UD i juni 2010 om sine planer og sendte 1. juli en første prosjektskisse for en «Kampanje for et forbud mot atomvåpen». Allerede uken etter kom positiv tilbakemelding fra UD, med anvisninger om hvilke deler av søknaden UD ønsket endret eller presisert. Endelig søknad ble sendt 31. august og formelt godkjent 17. september. Samlet støtte fra UD var 3,5 millioner kroner for perioden 1. september 2010 til 31. august 2013. Den første tilbakemeldingen fra UD var så positiv at stillinger som kampanjemedarbeidere ble utlyst allerede sommeren 2010. Underveis var søknadsbeløpet blitt justert opp, slik at det ga grunnlag for å ansette to medarbeidere, i første omgang i hver sin 70 % stilling. I september 2010 startet Anne Marte Skaland og Nosizwe Lise Baqwa i disse engasjementene. De fikk arbeidsplass i Norges fredsråds lokaler sentralt i Oslo. Fra 1. januar 2011 ble også Magnus Løvold engasjert i en deltidsstilling stilling som prosjektmedarbeider. Løvold vikarierte senere i 2011 for Baqwa under hennes fødselspermisjon og fortsatte etter dette som den tredje kampanjemedarbeideren. I mellomtiden var alle stillingene økt til 100 %. Fig. 8.5. De tre kampanjekoordinatorene i ICAN Norge: Nosizwe Lise Baqwa, Magnus Løvold og Anne Marte Skaland De tre kampanjekoordinatorene i ICAN Norge: Nosizwe Lise Baqwa, Magnus Løvold og Anne Marte Skaland.
RkJQdWJsaXNoZXIy MjAzOTc=