114 Den ultimate forebygging • Norske leger mot atomvåpen 1982–2022 ble imidlertid et blindspor, fordi den forsøkte å gape over for mye på én gang. Atommaktene viste ingen interesse for modellkonvensjonen, og det ble etter hvert klart at denne ikke var en praktisk farbar vei for å få til en forhandlingsløsning. Derfor begynte ICAN etter 2010 å planlegge for en prosess mot et folkerettslig forbudmot atomvåpen uten andre nedrustningskrav enn dem som ville følge av staters tilslutning til en slik forbudsavtale. Den åpenbare fordelen med denne strategien var at slike forhandlinger om nødvendig kunne gjennomføres av stater uten atomvåpen. En «ren» forbudsavtale ville det også være enklere å oppnå enighet om. Et viktig argument var at andre masseødeleggelsesvåpen, som kjemiske og biologiske våpen, først hadde blitt definert som ulovlige før de var blitt fjernet av landene. Et folkerettslig forbud hadde sterk normativ kraft, og erfaringsmessig ble land som ikke etterlevet forbudet, stigmatisert og presset til å følge det, uavhengig av om landet formelt sluttet seg til forbudet eller ikke. En forbudsavtale ville derfor både være et realistisk mål og et middel for å legg økt press på atomstatene om nedrustning. Den humanitære begrunnelsen ICAN ønsket å få nedrustningsdebatten til å ta utgangspunkt i de katastrofale humanitære konsekvensene av atomvåpen, ved å sette søkelys på deres unike ødeleggelseskapasitet; at våpnene ikke kan skille mellom sivile og militære mål; at de også vil ramme medisinsk infrastruktur og gjøre hjelpetiltak umulig; at de vil gi langvarige helseeffekter på grunn av radioaktiv stråling; og at selv en begrenset atomkrig vil føre til langsiktige klimatiske forstyrrelser som kan medføre sultedød for milliarder av mennesker. ICAN søkte altså å endre hvordan folk tenkte, følte og snakket om atomvåpen, slik at disse våpnenes sosiale status ble endret fra symboler på makt til det de er: fryktelig farlige maskiner med frastøtende virkninger. Poenget med en forbudsavtale var å stigmatisere atomvåpen og gjøre det klart at slike våpen er i strid med humanitærretten. Stater med atomvåpen måtte utfordres på motsetningen i argumentet om at de trengte atomvåpen for å beskytte egne borgere samtidig som de var villige til å anvende slike masseødeleggelsesvåpen på andre befolkninger. ICAN ble på denne måten med på å endre den politiske diskursen om atomvåpen, fra å handle om sikkerhetspolitiske argumenter til å ta de humanitære argumentene på alvor. Dette arbeidet skjedde ikke minst på en serie internasjonale møter og konferanser, hvor ICAN bidro med ekspertinnlegg, vitnemål fra overlevende og ikke minst egne sterke innlegg. Mange av disse innleggene ble effektfullt framført av leger fra IPPNW. Ikke minst vakte IPPNWs budskap om miljøkonsekvensene av atomkrig stor oppmerksomhet. Helt fra 2007 hadde IPPNW formidlet resultater fra nyere klimaforskning somviste at selv en begrenset atomkrig ville utløse umiddelbare klimaendringer med alvorlige følger for den globale matproduksjonen. I 2012 kom rapporten A billion people at risk16 forfattet av co-president i IPPNW Ira Helfand og basert på forskning gjort av ledende klimaforskere som Alan Robock, Owen B. Toon med flere. Ytterligere vitenskapelige modellstudier med oppdaterte data viste at konsekvensene for matproduksjonen i verdens mest folkerike land ville bli enda verre enn antatt, og i en ny versjon av IPPNW-rapporten fra 2014 ble det estimert at så mange som to milliarder mennesker kunne omkomme av sult i løpet av 10 år etter en begrenset regional atomkrig. Disse sjokkerende fakta kom på toppen av alle andre humanitære konsekvenser og fikk mange land til å innse at en atomkrig, selv om den skjedde langt borte, også ville få alvorlige følger for dem.
RkJQdWJsaXNoZXIy MjAzOTc=