145 Den ultimate forebygging • Norske leger mot atomvåpen 1982–2022 EPILOG: 40 ÅRS FOREBYGGING AV «DEN SISTE EPIDEMI» John Gunnar Mæland I 1980 ble en håndfull leger fra USA og Sovjetsamveldet enige om å forsøke å slå en bresje i den tilstivnede tvekampen som supermaktene da var låst fast i. Idéen var at legenes autoritet og upartiskhet ville gjøre det mulig å bli lyttet til, i en politisk situasjon som initiativtakeren Berhard Lown senere karakteriserte som «suicidal». Og budskapet legene ønsket å komme med var den usminkede sannhet om hva bruk av atomvåpen ville medføre av menneskelig lidelse og at medisinsk behandling ville være nytteløs. Men ville verden høre på legene? Initiativet slo til i en grad og i et tempo som selv optimisten Lown neppe hadde forestilt seg. Fem år etter opprettelsen av IPPNW fikk organisasjonen Nobels fredspris og hadde fått verdensledernes oppmerksomhet. Og fra omtrent samme tid ble marerittet om en utslettende atomkrig langt mindre påtrengende. Den logiske konsekvens skulle da ha vært at IPPNW og NLA svant hen på samme måte som mye av den øvrige atommotstanden. Men legebevegelsen mot atomvåpen holdt stand, selv om verdens oppmerksomhet dreide bort fra atomvåpnene. Én forklaring kan være legenes innsikt i at verden ikke er trygg så lenge atomvåpen finnes. En annen grunn er at det internasjonale nettverket av engasjerte leger maktet å fornye budskapet sitt og samarbeide med andre i stadig nye koalisjoner. Og endelig: nobelprisen var ikke bare en anerkjennelse, den ble også en forpliktelse til å fortsette kampen mot atomvåpen. På 1990-tallet endret IPPNW sitt mandat fra å drive med saklig opplysning om atomvåpen til å arbeide bredere mot de drivkreftene som ligger bak opprustning og krig. Det «militær-industrielle» kompleks som president Dwight D. Eisenhower advarte mot på slutten av sin presidentkarriere 1, var – og er – åpenbart én av de viktigste driverne i rustningskappløpet. I tillegg kommer de politiske motivene knyttet til makt og prestisje, men også så trivielle drivkrefter som arbeidsplasser og økonomi. Endelig drives våpenutviklingen av teknologisk forskning og fagutvikling. Samlet kan man snakke om et vitenskapelig- industrielt-militær-politisk kompleks, et flerhodet uhyre som er nesten umulig å stagge. Mange i legebevegelsen har også ønsket å se arbeidet mot atomvåpen i et enda bredere perspektiv, som omfatter grunnårsakene til krig og konflikter; urettferdighetene i utvikling, levekår og helse; samt miljø- og klimautfordringene verden står overfor. Det er opprørende at statene bruker sårt tiltrengte ressurser på destruktive formål når så mange globale oppgaver blir ignorert eller underprioritert. Som samfunnsengasjerte leger har nok noen hver ønsket en legebevegelse også mot disse globale helsetruslene, kanskje særlig i perioder der faren for atomkrig har blitt opplevd som mindre og når oppslutningen om arbeidet mot atomvåpen har vært fallende. Derfor har spørsmålet om NLAs formålsparagraf gjentatte ganger vært oppe til diskusjon i disse fire tiårene, ofte med gode argumenter både for en utvidelse og for en fastholdelse av foreningens virkeområde. Hver gang har konklusjonen blitt at arbeidet mot kjernefysiske våpen forblir NLAs hovedfokus. Med god grunn: atomvåpen er fortsatt den største umiddelbare trusselen mot menneskehetens eksistens. KAPITTEL 10
RkJQdWJsaXNoZXIy MjAzOTc=