146 Den ultimate forebygging • Norske leger mot atomvåpen 1982–2022 Tidlig på 2000-tallet sto nedrustningsarbeidet i verden i stampe. I denne situasjonen tok IPPNW et nytt initiativ som ga sivilsamfunnet ny kraft i arbeidet mot atomvåpen, ved å etablere ICAN som en felles kampanje for det globale sivilsamfunnet. På forbløffende kort tid drev ICAN og gode medhjelpere igjennom et folkerettslig forbud mot atomvåpen, en bragd som ga kampanjen Nobels fredspris i 2017. ICAN var en genistrek, men de australske gründerne hadde fått oppskriften fra Landminekampanjen ti år før: vis framdemenneskelige følgene av våpnene og bruk humanitærretten for hva den er verdt. ICAN kunne også med hell gjenbruke det medisinske budskapet fra 1980-tallet samt legge til ny skremmende kunnskap om klimakonsekvenser av selv en «begrenset» atomkrig, et budskap som IPPNW effektivt formidlet under det humanitære initiativet på 2010-tallet. Historien om NLA og den internasjonale legebevegelsen mot atomvåpen inneholder noen få slike oppturer, men også mange feilslåtte initiativ og frustrasjoner. Arbeidet for «en tryggere verden uten atomvåpen», som er NLAs motto, oppleves ofte som et Sisyfos-oppdrag: å skyve steinen noen meter oppover bakken for så å oppleve at den ruller ned i dalbunnen igjen. Framgang avløses av perioder med motgang, og optimisme kan lett vendes til resignasjon og pessimisme. Det som derfor kanskje imponerer mest, er legebevegelsens resiliens, dens evne til å tåle de mange tilbakeslagene og års manglende fremgang, for så å komme tilbake med nye initiativ. Selv om få enkeltpersoner har maktet å stå i denne problemstillingen tiår etter tiår, har nye krefter drevet arbeidet videre. Ikke minst har energien fra de yngste studentmedlemmene gitt NLA kraft og stå-på humør. Så kan man likevel lure på om noe av alt dette har gjort en forskjell. Nobelpriser forandrer ikke verden, selv så anerkjente de er. Menneskeheten er fortsatt truet av en utslettende atomkrig, selv om antallet kjernefysiske våpen «bare» er en sjettedel av det som fantes på 1980-tallet. Det humanitære initiativet møter sin motstand i de gamle realpolitiske argumenter om at man forsvarer seg best gjennom å vise styrke. Atommaktene moderniserer sine våpensystemer som aldri før. Det internasjonale avtaleregimet som møysommelig ble bygget ut for å begrense atomkrigstrusselen, har forvitret – til tross for den nye forbudsavtalen mot atomvåpen. Og Ukrainakrigen bringer fram atomspøkelset på ny. Bruker vi Dommedagsklokken 2 som et barometer, har verden aldri før vært så nær en menneskeskapt utslettelse av vår sivilisasjon. Likevel, når vi ser tilbake på de vel 40 årene som har gått siden legene engasjerte seg globalt for å forhindre atomkrig, er mye oppnådd. Viktigst er at verden til nå faktisk har unnsluppet det kjernefysiske ragnarokket. Vi var svært nær på det tidlige 1980-tallet, fordi den kalde krigen hadde skapt en gjensidig paranoia hvor man tilla motparten de verste hensikter. Det militærpolitiske komplekset på begge sidene av jernteppet viste ingen evne til nytenkning eller vilje til avspenning. Det var den brede folkelige protestbevegelsen tidlig på 1980-tallet som tvang politikerne til først å erklære nedrustning og avspenning som sine mål, og deretter la handling følge ord. Den amerikanske historikeren Lawrence S. Wittner går så langt som å si at man kan ikke forklare det faktum at atomvåpen ikke har blitt brukt etter 1945 uten å trekke inn den massive og globale folkebevegelsen for nedrustning.3 Legenes rolle i denne bevegelsen var ikke uten betydning, selv om legene bare var én røst blant mange. Blant de mange stemmene fra sivilsamfunnet ble legenes budskap spesielt lagt merke til. At IPPNW begynte som et samarbeid mellom sovjetiske og amerikanske leger med påfølgende bred internasjonal oppslutning, og at legene med klinisk presisjon beskrev de menneskelige konsekvensene av en atomkrig, gjorde at deres budskap ikke kunne avfeies som overspent katastrofetenkning. At budskapet fra 1980-tallet må gjentas til nye generasjoner, viser erfaringen med kampanjen for et atomvåpenforbud. På ny var det de vitenskapelig baserte medisinske og økologiske fakta om hva bruk av atomvåpen innebærer, som ga argumenter og drivkraft til en ny giv i nedrustningsarbeidet. Så ja, vi har gjort en forskjell. Vi har vunnet noen seire, selv omkampen ennå ikke er slutt. Og uansett kjennes det langt bedre å ha forsøkt, enn ikke å ha gjort noe for å bidra til en tryggere verden uten atomvåpen.
RkJQdWJsaXNoZXIy MjAzOTc=