17 Den ultimate forebygging • Norske leger mot atomvåpen 1982–2022 mindretallet som stemte nei hovedsakelig av NATO-land. De stemmer fortsatt trofast nei. Sovjet stemte ja inntil i 1994, da de for første gang stemte blankt. Senere har de stemt nei. Viktige nedrustningsavtaler ble også forhandlet frem i samarbeid med atomvåpenstatene før 1980. I 1963 trådte den delvise prøvestansavtalen i kraft, etter å ha blitt forhandlet frem av USA og Sovjet og ratifisert av dem og Storbritannia. Avtalen forbyr prøver med kjernefysiske våpen i atmosfæren, det ytre rom og under vann, hvilket de tre godtok fordi de kunne fortsette prøvene under jorden. 124 stater har til nå signert og ratifisert traktaten, mens atomvåpenstatene Kina, Frankrike og Nord-Korea står utenfor. I 1970 trådte ikkespredningsavtalen (NPT) i kraft. Her er i praksis alle jordens landmed unntatt de fire atomvåpenstatene Israel, India, Pakistan og Nord-Korea. NPT har tre hovedmål: ikke-spredning, fredelig bruk av atomteknologi, og atomnedrustning. Kontrollfunksjonene ivaretas av Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Forhandlingene ble initiert av Irland, men foregikk stort sett mellom USA og Sovjetunionen. De to nasjonene hadde som mål at kun de selv og de tre andre landene som allerede hadde prøvesprengt – Storbritannia, Frankrike og Kina – fikk ha atomvåpen. De atomvåpenfrie landene tvang atommaktene til å forplikte seg til å forhandle omnedrustning. Det ble gjort i avtalens nestminste artikkel, art. VI, somer vagt formulert, helt uten kontrollfunksjoner og ikke er blitt effektuert. NPT er derfor i praksis en ren ikkespredningsavtale slik navnet tilsier. Grunnen til at den har overlevd så langt, er at den tjener atomvåpenstatenes egeninteresser. I 1972 inngikk USA og Sovjetunionen den såkalte ABM-avtalen om begrensninger i anti-rakettsystemer. 10 ABM-avtalen var en del av SALT 1-avtalen som også inneholdt en interimsavtale om begrensning av strategiske (interkontinentale) atommissiler. Forhandlingene om SALT 2, som skulle avløse interimsavtalen, begynte i 1972, men avtalen ble først undertegnet i 1979. Somen regionsvis tilnærming til et generelt forbudmot atomvåpen, har det siden 1967 blitt etablert seks atomvåpenfrie soner som tilsammen dekker ca. 50% av jordens landareal inkludert hele den sørlige halvkulen og 119 stater. Sonene støttes av NPTs art. VII, som er denne avtalens aller minste. Politisk og folkelig motstand mot atomvåpen 1950- og 1960-årene var preget av folkebevegelser mot atomvåpen. Folk reagerte på atomprøvesprengningene, som i tillegg til å ødelegge livet for flere urbefolkninger, var i ferd med å forgifte jordkloden med radioaktivt nedfall. I USA engasjerte leger seg gjennom Physicians for Social Responsibility (PSR). Det gjorde inntrykk da det ble påvist radioaktivt cecium i melketenner samlet inn på skoler i Stillehavsregionen der mange av prøvesprengningene foregikk. I 1957 og 1958 kunngjorde urskogslegen og Nobelprisvinneren Albert Schweitzer sin «Appell til menneskeheten», om farene ved atomprøvesprengninger og behovet for å avskaffe atomvåpen. Appellene ble lest opp i NRK av Nobelkomiteens formann Gunnar Jahn og gjennom NRK distribuert verden over. I 1958 ble Campaign for Nuclear Disarmament (CND) dannet i England. Dens verdensberømte logo, en omvendt Y omskrevet av en sirkel, ble første gang brukt i påskemarsjen samme år. Denne demonstrasjonen mot atomvåpen gikk fra Trafalgar Square i London til Aldermaston, der Atomic Weapons Research Establishment var lokalisert. 7000 personer deltok i den 83 km lange marsjen som gikk over 4 dager. Den gikk så hver påske frem til 1964, men da den andre veien og endte på Trafalgar Square. Marsjene skapte en betydelig politisk diskusjon og bevisstgjøring om atomvåpnenes ikke-diskriminerende ødeleggelsespotensial. Men det reiste seg også motstand fra dem som hevdet at marsjene var infiltrert av kommunister og utgjorde en trussel mot det britiske forsvaret. Albert Schweitzer
RkJQdWJsaXNoZXIy MjAzOTc=