18 Den ultimate forebygging • Norske leger mot atomvåpen 1982–2022 I Norge hadde statsminister Einar Gerhardsen på Nato-toppmøtet i Paris i 1957 proklamert «ingen atomvåpen på norsk jord i fredstid». Den folkelige motstanden mot atomvåpen-opprustningen kom til uttrykk gjennom «Påskeopprøret» i 1958. Etter at USA hadde foreslått å utplassere atomraketter i NATO-landet Vest-Tyskland, som selv var positiv til dette, utviklet det seg en venstreopposisjon innad i Arbeiderpartiet mot partiets NATO-politikk og deres lunkne holdning til den voksende atomvåpenmotstanden i Europa. Sentralt i opposisjonen stod medlemmer av Sosialistisk studentlag og bladet «Orientering», der Finn Gustavsen, Berge Furre, Torild Skard og Kaare Sollund spilte nøkkelroller. I ly av påskestillheten klarte disse å få et flertall på 42 av arbeiderpartiets stortingsrepresentanter til å underskrive en protesterklæring mot utplasseringen i Vest-Tyskland. Da partisekretær i Arbeiderpartiet Håkon Lie fikk greie på dette, ble han rasende. Underskriverne måtte krype til korset og trekke sine underskrifter. Alle fulgte påbudet unntatt én, Olav Versto fra Vinje. Det fulgte en lang og intens debatt i Arbeiderpartiet om kritikken av partiets atomvåpenpolitikk var forenlig med medlemskap. Det endte med at sju medlemmer ble ekskludert 25. september 1960. Som en følge av dette ble partiet Sosialistisk Folkeparti stiftet i april 1961. Det skulle være et fredsparti med kamp mot opprustning og atomvåpen som fanesak, men også et bredt sosialistisk parti med basis i arbeiderbevegelsen. Partiet stilte i valget samme år og fikk to representanter inn på Stortinget: Finn Gustavsen og Asbjørn Holm. Temaet for Finn Gustavsens jomfrutale i stortingssalen 10. oktober 1961 var atomprøvesprengninger og radioaktivt nedfall. Det var svar til Aps parlamentariske leder Nils Hønsvald, somhadde tatt opp Sovjetunionens nylige prøvesprengninger på Novaja Semlja. Gustavsen uttrykte glede over at prøvesprengningenes virkninger ble tatt opp i stortinget: Men et lite skår i gleden er det at dette først skjer når de rammer vårt eget land og vårt eget folk. Vår protest må gjelde hele menneskehetens framtid, og hele menneskeheten er det som trues av disse prøvene. I den forbindelse vil jeg peke på at våre allierte har foretatt langt de fleste prøvermed atomvåpen uten at denne forsamling har tatt saken opp på et så alvorlig grunnlag som i dag. Gustavsen uttrykte håp ombred politisk protest mot alle prøvesprengninger. Fra 1946 hadde USA da gjennomført 132 prøvesprengninger, Sovjetunionen 56, med uvisse konsekvenser for livet på jorden. Høsten 1960 arrangerte en gruppe norske motstandere av atomopprustning, et åpent møte i Klingenberg kino i Oslo. Disse var Kristen Andersen, Otto Bastiansen, Johan B. Hygen, Reidar Aulie, Reidar Eker, Alette Marie Engelhart, Johan Andreas Engh, Erik Eriksen, Odd Hølaas, Diderich H. Lund, Ragna Ruud, Kristian Schjelderup og Finn Frank Andersen. De kalte seg «De tretten» og holdt senere foredrag og arrangerte møter rundt om i landet. Inspirert av Aldermaston-marsjene arrangerte de påskemarsjen 1961 som en protest mot atomvåpen og prøvesprengningene. Fire folketog gikk fra hver sin bydel i Oslo til Fridtjof Nansens plass ved Rådhuset der det møtte opp mellom 10 000 og 15 000 mennesker. Johan B. Hygen, Alf Rolfsen, Arne Haugestad, Liv Kluge og Karl Evang holdt taler. Hygen sa: Vi som står her i dag, har ingen bihensikter eller baktanker. Vi er hverken ulver i fåreklær eller får i ulveklær. I menneskehetens navn protesterer vi mot å gå videre på en vei somen ond dag ikke lenger er noen vei, men en avgrunn. Selv omdennemobiliseringenmålbar ønsket til et flertall av det norske folk omavskaffelse av atomvåpen, manglet det ikke på motstand. De som kritiserte marsjdeltakerne, så på Russland og Sovjet som den store trussel, og på atombomben som Vestens viktigste forebyggende tiltak mot angrep fra vår kommunistiske nabo. Morgenbladet skrev at «de har blitt lurt til å gå kommunistenes ærend». Etter påskemarsjen oppAldermaston
RkJQdWJsaXNoZXIy MjAzOTc=