25 Den ultimate forebygging • Norske leger mot atomvåpen 1982–2022 største trusselen. Men etter at Lown og hans folk arrangerte en konferanse om atomvåpen på Harvard-universitetet hvorfra man sendte en appell til både president Carter og generalsekretær Bresjnev om behovet for atomnedrustning, ble det bevegelse i tilnærmingen. Appellen ble omtalt i både amerikanske og sovjetiske medier, og Bresjnev ga en positiv tilbakemelding. Dette brukte Lown som argument for å få visum til et besøk i Moskva på kort varsel, noe som i utgangspunktet var regnet som en umulighet. I Moskva møttes Lown og Tsjasov ansikt til ansikt i april 1980, men da Lown la fram sin idé om en amerikansk-sovjetisk legeorganisasjon mot atomvåpen, ble Tsjasov sint og avsluttet møtet. Han var uforberedt på forslaget og ville ikke involvere seg i en slik organisasjon. Lown trodde at slaget var tapt, men neste morgen ringte Tsjasov og sa at han hadde ombestemt seg. Senere fortalte han Lown at den som overbeviste ham, var hans datter som ba ham å ta den personlige risikoen forslaget innebar «for ditt seks måneder gamle barnebarns skyld». Fra da av gikk samarbeidet mellom de to kollegene uten større vansker, selv om begge fikk utfordringer på sine respektive hjemmebaner. Møtet i Genève i desember 1980 fant sted bare noen uker etter at Ronald Reagan var valgt til ny president i USA. Hans harde retorikk mot Sovjet gjorde mulighetene for et amerikansk-sovjetisk samarbeid ommulig enda vanskeligere. Og møtet fikk en dårlig start da en av de amerikanske legene (på russisk) la ut om hvordan amerikanerne så på Sovjet. Hensikten var å gi et bilde av hvordan demoniseringen preget debatten på vestlig side, men russerne oppfattet dette som kritikk og ble svært opprørte. Lown måtte bruke alle sine diplomatiske evner for å få møtet tilbake på skinnene. På IPPNW’s første verdenskongress oppsto det uenighet blant de amerikanske deltakerne om hva slags profil den nye organisasjonen skulle ha. Det var to leirer: de sommente at IPPNW skulle begrense seg til å finne og levere fakta om de medisinske aspektene av atomvåpnene, og de som mente at IPPNW skulle arbeide aktivistisk for å forebygge atomkrig. Igjen måtte det tas i bruk diplomatiske knep for å lose det siste synspunktet igjennom plenumsdebatten. IPPNW vokser raskt i en farlig tid IPPNW arrangerte sin første verdenskongress i Airlie, Virginia, USA i mars 1981, hvor det deltok 80 leger fra 12 land. Kongressen resulterte i flere uttalelser om virkningene av en atomkrig; om hvor lite overlevende leger ville kunne gjøre i en slik situasjon; og om de sosiale, økonomiske og psykologiske omkostningene ved atomopprustningen. Uttalelsene fikk bred publisitet – særlig i øst, og bidro til den raskt økende opinion mot atomvåpen. Den eneste norske deltakeren, Einar Kringlen, rapporterte fra kongressen i Legeforeningens tidsskrift nr. 15, 1981.6 Den andre verdenskongressen fant sted året etter i Cambridge, England, med nesten 200 deltakere fra 31 land. Over fire dager diskuterteman hva en atomkrig i Europa ville føre til. Den samtidige Falklandskrigen stjal oppmerksomhet fra kongressen, men IPPNW ble invitert til å legge fram sine konklusjoner på en spesialsesjon om nedrustning i FNs hovedforsamling. Og i juni 1982 deltok tre amerikanske og tre russiske IPPNW-leger på en timelang diskusjon om de medisinske effektene av atomkrig på sovjetisk TV. Programmet ble sett av anslagsvis 100 millioner.7 Fra IPPNWs første kongress i Airlie, 1981
RkJQdWJsaXNoZXIy MjAzOTc=