69 Den ultimate forebygging • Norske leger mot atomvåpen 1982–2022 Da den internasjonale landminekampanjen ble tildelt Nobels fredspris i desember 1997, var NLA som tidligere fredsprisvinner tilstede på alle arrangementene. Landminekonvensjonen hadde da blitt åpnet for undertegning i Ottawa uken før og hele 123 nasjoner hadde allerede undertegnet, mellom dem Norge. At en koalisjon fra sivilsamfunnet på rekordtid hadde klart å forby et så avskyelig våpen, var en stor inspirasjon i en tid da interessen for atomvåpen følbart var blitt mindre. Nytt lederskifte i NLA I 1997 tok pensjonert professor i sosialmedisin Per Sundby (1926-2016) over vervet som NLAs leder. Han ønsket å engasjere flere yngre leger i arbeidet mot atomvåpen: «Det er for mange gamlinger aktive i foreningen, og for få fra de yngre garder med unntak av studentene». Han understreket medisinens ansvar for hele befolkningens helse, gjennom «en kamp mot makt og våpenglade krigshissere (...) Vi må alle bli ivrige påvirkningsagenter mot de våpenfrelstes grumsete tankegods» .36 Nestleder Kirsten Osen tok på seg mange av de løpende oppgavene, noe Per Sundby ved flere anledninger uttrykte sin takknemmelighet for. Medlemstallet stabiliserte seg på omkring 1200 medlemmer, herav omkring 150 studenter. En innsamlingsaksjon som NLA i 1997 organiserte blant norske leger til støtte for kampanjen mot landminer innbrakte både 61 000 kroner og en del nye medlemmer. Landminekampanjen la beslag på mye av organisasjonens kapasitet dette året. Blant annet initierte NLA et temanummer med sju artikler om denne saken i Legeforeningens tidsskrift nr 22, 1997. Men NLA kjempet også, sammen med NTA og Pugwash Norge, for at Norge skulle støtte Malaysia-resolusjonen i FNs førstekomité høsten 1997, igjen med det halvgode resultatet at Norge avsto fra å stemme. Per Sundby konstaterte lakonisk: «... så lenge NATO sverger til sin atomvåpendoktrine, må lille Norge følge med på ferden, selv om vi protesterer for all verden.»37 På NLA-årsmøtet i mars 1998 ble det vedtatt en lovendring som gjorde at ikke-leger «med særlig relevant bakgrunn» etter styrets innstilling kunne bli medlemmer av foreningen. Dette åpnet opp for at kjernefysikeren Morten Bremer Mærli ble innvalgt som styremedlem. Hans relevante forutsetninger var at han var særdeles aktiv i kampen mot atomvåpen og dessuten skrev på en doktorgradsavhandling om kjernefysisk terrorisme. Allerede i første påfølgende nummer av medlemsbladet kunne leserne glede seg over Mærlis kompetanse og engasjement. Senere fulgte han oppmedmange gode artikler i medlemsbladet og i media for øvrig. MPI-gruppa Etter 1995 hadde det utviklet det seg et nært samarbeid mellom professor Bent Natvig (1946-2021) ved Universitetet i Oslo som ledet Den norske Pugwash-komiteen38, styremedlem Kirsten Osen fra NLA (og medlem i Pugwash) og formann i Nei til atomvåpen (NTA) Terje Stokstad. Fra 1998 ble dette utviklet til et fast trekantsamarbeid mellom de tre organisasjonene under navnet MPI-gruppa, fordi gruppen gjennom Stokstad sto for kontakten med Middle Powers Initiative-nettverket internasjonalt. Men gruppen samordnet også ulike henvendelser og initiativ mot norske myndigheter og politikere, og drev opinionsrettet arbeid gjennom felles utspill i media (se kapittel 6). En første felles aksjon for MPI-gruppa var å jobbe for at Norge i FN høsten 1998 skulle slutte seg til NLAs lederduo Per Sundby og Kirsten Osen på IPPNWs verdenskongress i Melbourne 1998. Morten Bremer Mærli.
RkJQdWJsaXNoZXIy MjAzOTc=