70 Den ultimate forebygging • Norske leger mot atomvåpen 1982–2022 den såkalte NAC-resolusjonen som gikk ut på å få de fem opprinnelige atommaktene til å ta på alvor de nedrustningsforpliktelsene de hadde etter ikkespredningsavtalen. Et godt utgangspunkt var en meningsmåling gjort for NLA som i juli 1998 viste at 92 % av befolkningen mente at den norske regjeringen burde arbeide aktivt for et forbud mot atomvåpen. Det ble skrevet felles avisartikler og brev til statsministeren. På FN-dagen 24. oktober arrangerte MPI-gruppa et møte i Nobelinstituttet med utenriksminister Knut Vollebæk om «Norges bidrag til atomnedrustning». I tillegg tok gruppa initiativ til en interpellasjonsdebatt om NAC i Stortinget og hadde et eget møte med utenriksministeren. NLA lykkes også å få Legeforeningen til å skrive et brev til Regjeringenmed oppfordring omå støtte NAC-resolusjonen. Tilsvarende brev kom fra 11 fagforbund og en rekke fredsorganisasjoner. Resultatet i FN ble at alle medlemslandene i NATO uten atomvåpen stemte blankt, mens de tre NATO-atommaktene stemte nei. Her åpnet det seg altså en mulighet for å slå en kile inn i det som til nå hadde vært unison enighet i NATO. Resolusjonen fikk for øvrig stort flertall, i det 114 nasjoner stemte for, 18 i mot, mens 38 stemte blankt. To nye atomvåpenstater viser seg fram I mai 1998 gjennomførte både India og Pakistan en rekke underjordiske prøvesprengninger som for all verden demonstrerte at begge landene hadde atomvåpen. Dette kom knapt som noen overraskelse. India gjennomførte allerede i 1974 en såkalt «fredelig» atomtest, og Pakistan begynte umiddelbart deretter å utvikle sitt eget kjernefysiske program for å fremstille atomvåpen. Ingen av disse landene var medlemmer i ikkespredningsavtalen eller hadde underskrevet det fullstendige forbudet mot prøvesprengninger. NLA protesterte ved de respektive ambassadene og rykket ut med protester i dagspressen, mens NLA-medlemmer skrev brev til landenes statsminister. Bergensstudentene samlet inn over 1000 underskrifter på et protestbrev til den indiske statsministeren. IPPNW i pengeknipe Tidlig i 1998 hadde IPPNW styremøte i Malaysia bl.a. for å forberede den 13. verdens-kongressen i Melbourne senere samme år. Kirsten Osen deltok på styremøtet som observatør fra NLA. På møtet ble den unge økonomen Michael Christ innsatt som ny daglig leder (executive director) for IPPNW’s hovedkontor i Boston. Han etterfulgte indieren Raj Mutalik som fra 1995 hadde gjort en flott innsats for IPPNW på hovedkontoret. Men Christ overtok en organisasjon i pengeknipe, med et årlig budsjettunderskudd på 200 000 US $, til tross for at bemanningen på hovedkontoret til IPPNW var skåret ned til beinet. Årsaken til problemene var at antallet amerikanske givere på 1990-tallet var gått ned fra omkring 30 000 til 5000. Selv om IPPNW på dette tidspunkt nominelt hadde 86 avdelinger, var mange av disse inaktive og bidro heller ikke med kontingent til moderorganisasjonen. Det ble besluttet å gjøre en opprydning, en øvelse som måtte gjentas flere ganger i årene senere. En annen utfordring var at mange avdelinger var i ferd med å forgubbes på grunn av lav rekruttering av yngre, aktive medlemmer. Disse problemene til tross, ble verdenskongressen i Melbourne i desember 1998 en suksess på mange måter. Et forslag fra PSR i USA om at IPPNW skulle skifte navn siden foreningen nå arbeidet med flere andre saker enn atomvåpen, ble ikke tatt til følge. NLA-ledelsen flytter til Trondheim Det europeiske IPPNW studentmøtet ble i april 1998 holdt på studenthytta i Nordmarka, Oslo med 53 deltakere. I spissen for arrangørene var NLA-studentene Ellen Ann Antal, Susanne Prøsch, Kari Bruheim og Bente Askestad.
RkJQdWJsaXNoZXIy MjAzOTc=