USAs intensjoner om et nasjonalt rakettforsvar, National Missile Defense (NMD), dreier seg både om teknologi og internasjonal rustningskontroll. New York Times hadde 16. januar i år en artikkel som omtalte Philip E. Coyle, som da hadde vært sjef for Pentagons operasjonelle våpentestinger og evalueringen av disse siden 1994.

Om rakettforsvarsplanene uttalte han: "Dette er det vanskeligste Forsvarsdepartementet noensinne har prøvd seg på. Den nødvendige påliteligheten blir ikke lett å oppnå". Spesielt understreket han problemene med å sikre at systemet vil funksjonere under realistiske kamphandlinger der fiendens mottiltak ikke bare kan omfatte narreraketter, men også kjernefysiske eksplosjoner i rommet med sikte på å ødelegge systemene ved stråling. Coyle er nå byttet ut av Bush-administrasjonen. Ut fra egen innsikt i pålitelighets- og risikoanalyse av teknologiske systemer, slutter vi oss til uavhengige amerikanske forskere som går lenger enn Coyle og hevder at det er helt umulig å utvikle et rakettforsvar med tilstrekkelig høy grad av pålitelighet. Det gjelder selv overfor et begrenset rakettangrep fra "kjeltringstater" som Nord Korea, Irak eller Iran, ikke minst hvis rakettene inneholder kjemiske eller biologiske stridsmidler som fordeles på et stort antall stridshoder. Det er også helt ubrukelig overfor andre og enklere leveringsmidler. Teknologisk sett kan følgelig resten av verden ta det helt med ro og la amerikanerne sløse bort enorme summer på et "dataspill" i stor skala. Rakettforsvaret har imidlertid store ringvirkninger for internasjonal politikk, med Russland og Kina som de viktigste motspillere. Helt sentral er ABM-avtalen mellom USA og daværende Sovjetunionen fra 1972 om et forbud mot antirakettforsvar. Hvis avtalen bryter sammen, vil internasjonal rustningskontroll stå overfor en helt ny situasjon med usikkerhet og uforutsigbarhet. Russlands holdning til det amerikanske rakettforsvaret virker uklar med blant annet et forslag til NATO om et europeisk rakettforsvar med russisk deltagelse. Selv om USA og Russland skulle komme til enighet, vil Kinas rolle være helt avgjørende. Med bare omkring 20 interkontinentale raketter vil Kina etter all sannsynlighet ikke ta sjansen på at USAs rakettforsvar blir en flopp, men vil velge å ruste opp for å sikre en troverdig avskrekking. Dette vil medføre tilsvarende opprustning i India og deretter i Pakistan. Sluttresultatet kan bli at Ikke-spredningsavtalen undermineres både ved spredning av atomvåpen til nye land og ved å umuliggjøre full atomnedrustning i henhold til avtalens artikkel VI. Siden rakettforsvarsplanene innebærer en reell fare for et nytt atomvåpenkappløp, forventes det at Norge omgående tar dette opp i NATO sammenheng.