Da atomubåten "Kursk", selve juvelen i Nordflåten, sank til bunns rett utenfor russiske marinebaser på Kola-halvøya, mistet 118 russiske sjømenn livet. Utover skjebnen til de innstengte og spekulasjoner om årsaken, dreide det meste av den norske mediedekningen seg om mulighetene for radioaktive utslipp fra ubåtens reaktor med tanke på stråledoser til folk og fisk.
Men hva med truslene fra atomvåpen? I henhold til Dagbladet var "Kursk" en viktig del av den langtrekkende russiske kjernefysiske slagkraften, fullt utstyrt væpnet med 24 atomraketter. Fra russisk hold ble det hevdet at det ikke var atomraketter ombord. På tross av manglende og feilaktig informasjon på andre områder, ble dette raskt en akseptert sannhet. Nå ble ingen kjernevåpen detonert – heldigvis. Én moderne atomrakett er tilstrekkelig til å ødelegge en millionby. Men til tross for de iboende muligheter for en kjernefysisk katastrofe, ble de bakenforliggende årsakene til ulykken og de virkelig store atomtruslene lite fokusert under nyhetsdekningen.
Med et forsvarsbudsjett som er 2% av Pentagons, forsøker Russland å opprettholde sin paritet med USA. Forfallet i konvensjonelle styrker har igjen gjort de russiske kjernevåpnene til storpolitiske brikker – bare på den kjernefysiske arenaen er det noenlunde likhet mellom de to gamle erkerivaler. Ti år etter den kalde krigen driver stormaktene stadig sitt livsfarlige spill med gjensidig avskrekking om atomutryddelse. På tross av en viss nedrustning finnes det ennå over 30.000 kjernevåpen igjen i verden, det meste av disse i USA og Russland.
USAs og Russlands katt-og-mus-lek i alle verdens hav har ført til et dusin kollisjoner mellom atomubåter. USA har mistet to og Sovjetunionen/Russland fire atomubåter. Mer enn 700 sjømenn fra de to statene har mistet livet i ubåtulykkene. Så sent som mars 1998 kolliderte to amerikanske atomubåter under en øvelse på Amerikas østkyst.
I dag har den amerikanske marinen 75 operative atomubåter. I Russland er antallet lavere, i første rekke av økonomiske og tekniske årsaker. Atomubåtenes strategiske rolle vil øke i tiden som kommer. Etter en eventuell gjennomføring av START-II vil andelen av russiske sjøbaserte kjernevåpen øke til over 50%. I dagens Storbritannia er alle kjernevåpen sjøbaserte. Samtidig planlegger andre stater å skaffe seg atomdrevne ubåter."Nasjonal sikkerhet" og prestisje er viktige drivkrefter. India og Pakistan har klare ambisjoner om å gjøre ubåtene til plattformer for sine kjernevåpen, som del av en kjernefysisk triade
Atomubåtene har lange operasjonstider og representerer en viktig tilbakeslagskapasitet ved eventuelle atomangrep. Dersom landbaserte missiler og kontrollstasjoner i kriser slås ut av et fiendtlig kjernevåpenangrep, skal ubåtene besvare angrepet med tilsvarende slagkraft. Kommunikasjon "hjem" kan være begrenset, med en viss grad av autonomi. Dette setter særlige krav til mannskapets evner til å takle vanskelige og livstruende situasjoner. Fra 1975 til 1990 ble 66.000 militære i de amerikanske atomstyrkene fjernet fra sine stillinger, over halvparten av disse på grunn alkohol, narkotika og psykiske problemer. Situasjonen er neppe bedre i Russland, men ennå har det ikke blitt avfyrt atomraketter fra ubåter ved uhell eller ulykker.
Ti år etter den kalde krigens slutt opprettholder kjernevåpenstatene utdaterte avskrekkingsdoktriner som kan øke sannsynligheten for at kjernevåpen blir brukt. Russland har, som USA, flere tusen kjernevåpen på topp beredskap, klare til utskytning i løpet av minutter dersom ordren gis. En slik "launch-on-warning" doktrine skal hindre at rakettene slås ut av fienden før de benyttes, men øker samtidig sannsynligheten for utskytning ved falsk alarm eller uhell. Hvor egnet er et stadig mer presset Russland for en slik dødelig balansekunst? Defekte russiske systemer for tidlig varsling av innkommende rakettangrep kan ytterligere øke risikoen for feilvurderinger. Stadige ulykker, nå sist med brannen i Moskvas TV-tårn, og uoppklarte terrorangrep vitner ikke om den kontroll som er nødvendig for å sitte med et av verdens største atomvåpenarsenal.
En gruppe leger og fysikere undersøkte i april 1998 konsekvensene av en utilsiktet kjernevåpenutskytning fra én enkelt russisk Delta-ubåt i Barentshavet. Forskerne valgte å være konservative i sine anslag og antok at 12 av de 16 interkontinentale rakettene ombord ville treffe sine mål. Dette er med andre ord halvparten så mange atomraketter som kunne ha vært ombord på Kursk. Konsekvensene var uhyggelige. Anslagsvis 7 millioner ville dø umiddelbart i de åtte byene som ble rammet. Radioaktivt nedfall, kaos, epidemier, og manglende tilgang til rent vann ble antatt å drepe et tilsvarende antall i tiden etter. Forskergruppen hevder at sannsynligheten for utilsiktede utskytninger har økt, og at resultatet kan bli helsekatastrofer av hittil ukjent karakter.
Putin har lovet oppfølging og fornyet atomsamarbeid med Norge etter "Kursk"- tragedien. La oss håpe at det ikke stopper med nye lovnader om tidlig varsling av atomulykker og forsikringer om at neste gang, ja da skal alt gå så mye bedre… Norge har klare interesser av å sette i gang en dialog mellom USA og Russland om de virkelig store strålefarene knyttet til ubåtaktiviteter i våre nærområder. En avtale om å redusere beredskapsnivåene for alle kjernevåpen, såkalt "de-alert", er den eneste måten å redusere den akutte trusselen på. Verifikasjonsrutiner bør kunne etableres uten å gå på akkord med militær sikkerhet og behovet for hemmelighold.
I fredstid er reduserte beredskapsnivåer på kjernevåpnene et rimelig og gjennomførbart krav. Storbritannia har, som det første av alle kjernevåpenstater, allerede erklært at deres atomvåpenberedskap er redusert. Ifølge offisielle erklæringer vil det ta dager å gjøre landets sjøbaserte kjernevåpen operative og klare for utskytning. I kjølvannet av tragedien bør Norge arbeide for at USA og Russland kommer seg ut av kaldkrigstenkningen og snarest følger Storbritannias eksempel. På kort sikt vil dette være det viktigste tiltaket for større atomsikkerhet i vår del av verden.
Kirsten Osen, professor dr.med., er nestleder og Morten Bremer Mærli, cand. scient., er styremedlem i Norske leger mot atomvåpen