Selv om atomvåpen ikke er brukt i krig siden 1945, har avskrekkingsdoktrinens vanvittige logikk forårsaket alvorlige helse- og miljøskader over store deler av verden. Flere millioner tonn giftig og radioaktivt avfall er stuet bort i rustnende tanker eller er lekket ut i omgivelsene ved uhell eller planlagte utslipp. Under dekke av å ivareta rikets sikkerhet og med massiv hemmeligholdelse har myndighetene i USA, Kina, Storbritannia, Frankrike og det tidligere Sovietunionen satt til side helse- og miljøhensyn i utviklingen og raffineringen av sitt atomvåpenarsenal. Lignende forhold finnes i nyere atommakter som Israel, India og Pakistan.
Dette er noen av konklusjonene i boken "Nuclear Wastelands: a Global Guide to Nuclear Weapons Production and Its Health and Environmental Effects" , nylig utgitt av International Physicians for the Prevention of Nuclear War (IPPNW) og Institute for Energy and Environmental Research (IEER). Boken er er resultatet av omfattende undersøkelser over 6 år. Den tar for seg hele atombombens produksjonsprosess, fra uranutvinning via plutoniumproduksjon til sammensetting av stridshoder. Forurensning fra disse prosessene identifiseres, og det presenteres en land for land oversikt over produksjons- og teststeder for a-våpen. Endelig går boken kritisk gjennom alle tilgjengelige kilder vedrørende disse anleggenes utslipp, og forskning på helse- og miljøskader som følge av disse.
Et gjennomgangstema i boken er den massive propaganda atommaktene har benyttet for å "roe ned" bekymrete sivilbefolkninger, som ofte har vist seg å være direkte løgn fra myndighetenes side. Amerikanske myndigheter forsikret i 50-årene at deres atmosfæriske prøvesprengninger ved Marshalløyene ikke gav mer strålefare enn et vanlig røntgenbilde. Påstanden ble kraftig tilbakevist da fiskere på en japansk tråler i området fikk akutt strålesyke og en av dem døde før båten kom til havn. Tiår med bevisst feilinformasjon og undervurdering av risiko har frembrakt en kynisk holdning til myndigheters forsikringer. Bare de mest naive tror idag president Chiracs kald-krigs klisjer om ufarlige prøvespengninger på Mururoa. Bevisst feilinformasjon har vært mulig på grunn av rigid og unødvendig hemmelighold av alle forhold rundt a-våpen produksjon og testing. I kampen for den mest avskrekkende atomslagkraften var det mulig for et fåtall militære å ignorere egen befolknings liv og helse i et lukket beslutningssystem.
Atommaktenes produksjonen av rundt 70 000 kjernefysiske stridshoder har lagt igjen store mengder radioaktivt avfall en rekke steder verden rundt. Tilsammen finnes nå opptil to hundre milioner tonn lav-radioaktivt slagg fra uranutvinning og 400 000 tonn utarmet uran. Rundt 3 milliarder curie høyaktivt avfall fra plutoniumproduksjon og rundt 20 milliarder curie av annet radioaktivt avfall. Lagringen av dette avfallet er sjelden tilfredstillende. Ofte er det bare foreløpig lagret, i etterhvert rustnende tanker, eller det er dumpet i havet, eller rett og slett pumpet ut i nærmeste innsjø. Atomavskrekkingens kappløp levnet ingen tid for langsiktige løsninger. Det tidligere Sovietunionen dumpet hundrevis av tonn kjernefysisk avfall i Japanhavet, på tross av et 30 år gammelt forbud mot slik dumping.
Anslagsvis 145 milioner curie krypton-85 er sluppet ut i atmosfæren fra gjenvinningsanlegg verden over. Landområder dekkende flere tusen kvadratkilometer er alvorlig forurenset. Nedfall fra de atmosfæriske prøvesprengningene har spredt store mengder cecium-137, karbon-14 og strontium-90 over hele verden. De underjordiske sprengningene har sprengt store mengder radioaktive stoffer inn i grunnfjell med fare for langsiktig lekkasje.
I løpet av det siste tiåret har det gradvis blitt avslørt alvorlig mangel på styring, brudd på sikkerhetsrutiner, miljøutslipp, ulykker og farlige arbeidsforhold ved atomvåpenanlegg i USA. Grunnvannet ved mange av USAs atomvåpenanlegg er alvorlig forurenset. Landet står nå overfor en enorm teknisk og økonomisk utfordring for å hanskes med stadig økende mengder radioaktivt avfall. Oppryddningen har en prislapp på hundrevis av milliarder dollar og vil gå over flere tiår. Permanet lagringssted for avfall med lang halveringstid er ennå ikke funnet.
Siden Sovietunionens sammenbrudd har vi fått et begrenset innsyn i ennå mer graverende forhold. Produksjonsanlegget nær Chelabinsk i Ural er sannsynligvis det mest radioaktivt forurensede området på jorden. I 1957 eksploderte en lagringstank ved dette anlegget og spredte radioaktivitet over 15 000 kvadratkilometer. 10 000 menesker ble evakuert uten å få vite hvorfor. Tre kvarter i nærheten av fabrikkens utslippsledning i innsjøen Karachay er nok for å få en dødelig stråledose.
Boken går meget nøye inn på helsemessige forhold i forbindelse med atombombeutvikling og produksjon. Den identifiserer fem hovedgrupper av mennesker som er utsatt for helserisiko:
1. Arbeidere på produksjons- og testanleggene. Ved å se på hele produksjonsprosessen for atomvåpen inkluderer boken en gruppe som vanligvis ofres liten oppmerksomhet, nemlig arbeiderene i urangruvene. Dette er en gruppe som er særlig utsatt for skader da mange av urangruvene finnes i fattige utviklingsland, med dårlige sikkerhetstiltak for arbeiderene. Avhenging av verneutstyrets kvalitet, viser studier at disse arbeiderene har økt risiko for silikose og lungekreft. Antallsmessig representerer de en betydelig del av helseskadene ved bombeproduksjonen. Tilsammen har minst 2 milioner mennesker arbeidet ved atommaktenes a-våpenanlegg. Ofte er lite kjent om hva disse mennskene har vært utsatt for. Frankrike har eksempelvis ikke frigitt helsestatistikk for arbeiderene ved testanleggene i Stillehavet.
2. Soldater og offiserer som deltok i de atmosfæriske testene. 250 000 soldater deltok i USAs testprogram for atomvåpen. Stråledosene disse menneskene har fått varierer med hvilke oppgaver og fartstid de har hatt. Nærmere opplysninger om dette er vanligvis hemmeligstemplet eller ikke-eksisterende.
3. Mennesker bosatt i nærheten av produksjons- og testanlegg. De mest eksponerte befolkningene finnes rundt Chelabinsk-65 og Semipalatinsk i Kazakhstan. Dessuten lider befokningen på Rognelap under forurensningen fra USAs prøvesprengninger. Bevisste utslipp fra Hanford i staten Washington, utsatte folk i området for kreft i skjoldbruskkjertelen. Befolkningen i Fransk Polynesia er ikke fulgt opp medisinsk, på tross nedfallsepisoder på flere øyer.
4. Mennesker som var utsatt for eksperimenter. I USA ble mer enn 1000 mennesker bevisst utsatt for radioaktive stoffer ved forskning på hvordan dette virket på soldater utsatt for stråling i en atomkrigssituasjon. Gravide kvinner ble gitt radioaktivt jern. Injeksjoner med uran, plutonium og andre radionuklider ble gitt til fanger, mentalt retarderte og soldater. Terminalt syke kreftpasienter ble gitt kraftig røntgenbestråling. Nesten alltid ble eksperimentene gjennomført uten at forsøkspersonene var klar over hva de ble utsatt for.
5. Verdens befolkning flere århundrer framover. Betydelige mengder radioaktivitet er frigjort til atmosfæren, særlig fra de atmosfæriske prøvesprengningene, og fra plutoniumsDessuten er atmosfæren tilført mange ulike stoffer gjennom bevisste radioaktive utslipp under utvikling av våpen som sprer radioaktivt materiale over fienden. Samlet har denne forurensningen, som er spredt over hele jorden, ført til 430 000 dødelige krefttilfeller ved utgangen av dette århundret. I de kommende århundrene vil vi slite med en høyere strålebelastning som samlet vil gi rundt 2.4 millioner kreftdødsfall.
Selv om forfatterene ikke gir seg ut for å være historikere hevdes det i boken at avskrekkingsdoktrinen har spilt en viktig rolle for utviklingen og spredningen av atomvåpen og for de helse- og miljøskader som fulgte. USA satte igang sitt a-våpen program på grunn av faren for at Hitler-Tyskland skulle gjøre det først, men allerede i 1944 var det klart at bomben skulle gi et overtak på Sovietunionen. Etter krigen satset Sovietunionen alt på å komme på like fot med USA. På grunn av trussler om bruk av atombomben mot Kina på 50-tallet, satte kineserene igang sitt eget program. Frankrike utviklet sitt program delvis som følge av sovietiske trussler under Suez-krisen i 1956. Indias hovedgrunn for å skaffe seg atomvåpen var sannsynligvis trusselen fra Kina. Pakistan fulgte naturlig nok etter.
Det forfatterene vil ha frem er selve avskrekkingsdynamikken som krever maksimal satsing på hurtig produksjon av, og påfølgende viderutvikling av, atombomber så snart et land føler seg tilstrekkelig truet. I dette spillet står helse- og miljøhensyn langt nede på listen. Denne boken er et langt skritt på veien i dokumentasjon av avskrekkingens reelle kostnad i helseskader og naturødeleggelse som vi til nå har tolerert eller ikke kjent til. Ennå er det mye hemmelighold som vanskeliggjør mer eksakte vurderinger. Værst er hemmeligholdelsen i Frankrike og Kina, og bokens forfattere understreker at de, på tross av en gjennomgang av alt tilgjengelig materiale, ikke kan gi noen fullstendig oversikt. Bokens 666 sider er imidlertid mer enn nok for å forstå gyldigheten av dens grunntese, nemlig at atomvåpen er våpen som skader og dreper selv om de aldri tas i bruk.
Kilde: Nuclear Wastelands: A Global Guide to Nuclear Weapons Production and Its Health and Environmental Effects; Makhijani, Hu and Yih, MIT Press, Cambridge, 1995