Prosjektiler av utarmet uran ble brukt i krig for første gang i Golf-krigen og senere i krigen mot Jugoslavia. Dette har fått en del oppmerksomhet i media som delvis har vært misvisende. Utarmet uran har ingen ting med atomvåpen å gjøre, og påstandene om at utarmet uran skulle være årsak til de mangfoldige helseskader som omfattes av det såkalte Golf-syndromet mangler tilstrekkelig vitenskapelig belegg.

Likevel er det en alvorlig sak at et problemavfall, som utarmet uran er, spres over landområder der det er fare for at det kan ha negative virkninger for miljøet og for soldaters og sivilbefolkningens helse på kort og lang sikt. Dette er noe som det er verdt for NLA å gjøre oppmerksom på. Det følgende er utdrag av en kronikk som sto i Dagbladet den 7.juli i år om nedrustningssituasjonen og om bruken av utarmet uran i forbindelse med krigen mot Jugoslavia. Kronikken avsluttes med en oppfordring til norske myndigheter til å bidra til en grundig kartlegging av omfanget og konsekvensene av bruken av utarmet uran i Jugoslavia. Vi venter fortsatt på at det tas initiativ til en slik kartlegging. Prosjektiler med utarmet uran ble for første gang brukt i krig av Storbritannia og USA i Golf-krigen og av NATO i krigen på Balkan. Uran er et radioaktivt tungmetall som finnes i naturen og som i vår tid har blitt utvunnet i gruver mange steder i verden som råstoff for spaltbart materiale til atombomber og atomkraft. Naturlig forekommende uran består vesentlig av isotopene Uran238 (>99%) og Uran235 (ca. 0,7%). Uranatomet er ustabilt og omdannes i løpet av mange millioner år gjennom flere ledd til bly. Under den langsomme omdannelsen av uran avgis svak radioaktiv stråling; såkalt alfa-stråling. Denne strålingen har så kort rekkevidde at den ikke når gjennom huden. Den er derfor bare farlig for mennesker og dyr når det radioaktive stoffet kommer inn i kroppen, noe som vesentlig skjer gjennom innånding av støv. Det er den spaltbare isotopen uran235 som er av interesse for bruk i atomvåpen og atomreaktorer. For at uran skal kunne brukes til slike formål må malmen gjennom en anrikingsprosess som øker konsentrasjonen av uran235 til ca. 3% for atomkraft og ca 90% for atombomber. Resten blir avfall som kalles utarmede uran og som vesentlig inneholder uran238 med små rester av uran235 og andre isotoper. Utarmet uran som det etter hvert finnes store mengder av, har vært betraktet som et problemavfall helt til man fant ut at stoffet egnet seg godt for militær bruk i prosjektiler. Uran er 1,67 ganger tyngre enn bly. Prosjektiler av utarmet uran har på grunn av den store massen stor gjennomslagskraft gjennom pansret stål. Dessuten antennes og forstøves materialet som følge av varmeutviklingen når prosjektiler trenger gjennom panserplater og inn i f.eks. en stridsvogn. Helt fra 1500-tallet kjenner vi til at innånding og opptak i kroppen av radioaktive stoffer som avgir alfastråling kan medføre helseskade. Den gang observerte man i Tyskland høy dødelighet av en lungesykdom som senere (1874) viste seg å være lungekreft blant arbeidere i sølvgruver der det var mye radon og radioaktivt støv av blant annet uran. De samme gruvene ble i vår tid brukt til utvinning av uran til sovjetiske atomvåpen. Uran som er kommet inn i kroppen i tilstrekkelig dose (fra 70 mikrogram pr. Kilo kroppsvekt) kan på kort sikt føre til toksiske skader, vesentlig på nyrene, men også på lever, lunger, hjertekar og nervesystemet. Når radioaktivt uran som avgir alfastråling lagres i kroppen kan det på lengre sikt skade arvestoffet i forskjellige celletyper. Dette kan f.eks. føre til lungekreft dersom innåndet uranstøv blir liggende i lungene eller misdannelser ved skade på kjønnscellene. Foreløpige rapporter fra Irak, der USA og Storbritannia brukte over 300 tonn utarmet uran i prosjektiler, anfører at eksponering for støv fra utarmet uran kan ha ført til varige helseskader (nyreskader, kreft og misdannelser) blant sivilbefolkningen i Irak og hos soldater på begge sider. Disse opplysningene er imidlertid ennå ikke bekreftet gjennom holdbare vitenskapelige undersøkelser og de må derfor tolkes med forsiktighet. Det er vanskelig å beregne i hvor stor grad sivile og militære blir utsatt for radioaktivt uranstøv i en krigssituasjon og som følge av senere miljøforurensing. Likevel finnes det for militære mannskaper verneregler for håndtering av både detonert og udetonert ammunisjon av utarmet uran. Når det gjelder stråledosen setter norske myndigheter 20 millisievert pr. år som grenseverdi for arbeidstakere som utsettes for radioaktiv stråling. I følge Statens strålevern tilsvarer det et inntak av Uran238 på 280 milligram pr. år. Internasjonalt anbefalte grenser for årlig eksponering av sivilbefolkningen er imidlertid 1 millisievert, altså 14 milligram uran. I den rådende situasjonen finnes det neppe noen som kan garantere at sivilbefolkningen i Irak og i Jugoslavia, inklusive barn og gravide som er de mest sårbare, ikke utsettes eller vil bli utsatt for eksponeringsnivåer som kan gi risiko for toksiske virkninger eller stråleskader. Inntil vi, leger og andre, vet mer om dette må det derfor anses som ytterst betenkelig at man i krig sprer problemavfall som representerer en giftig og radioaktiv miljøforurensing med mulige helseskadelige virkninger over et annet lands territorium. Det er etter mitt syn derfor et rimelig krav at Norge, som deltager i krigen på Balkan, nå i etterkant bidrar til å få klarlagt omfanget av bruken av utarmet uran i Jugoslavia og hvilke effekter denne bruken på kort og lang sikt kan ha for miljøet og for befolkningens helse. Tidligere publisert i medlemsbladet til Norske Leger mot Atomvåpen.