Den amerikanske kardiologen Bernhard Lown tok initiativet til dannelsen av International Physicians for the Prevention of Nuclear War og ble organisasjonens første ko-president sammen med Evgeni Chazov.

IPPNW ble etablert våren 1981 og fikk Nobels fredspris allerede i 1985. Lown har nå skrevet historien om disse fem dramatiske årene som markerte avslutningen av den kalde krigen og som ledet til omfattende kjernefysisk nedrustning i siste halvdel av 1980-tallet. En suicidal situasjon IPPNW ble dannet som et desperat forsøk på å slå en bresje i den stadig mer tilspissede politiske og militære situasjonen mellom supermaktene USA og Sovjetunionen. Den kalde krigen hadde som spesiell ingrediens en kjernefysisk terrorbalanse basert på doktrinen med det meget passende akronymet MAD: Mutual Assured Destruction. Fra 1950-tallet bygget USA og Sovjet opp kolossale arsenaler av kjernefysiske våpen rettet mot hverandre. Hensikten var å ha tilstrekkelig slagkraft til å kunne gjengjelde et eventuelt atomvåpenangrep med fullstendig utslettelse av motparten. Mot slutten av 1970-tallet toppet den kjernefysiske opprustningen seg med Sovjets utplassering av kort- og mellomdistanseraketter i øst-Europa og NATOS svar i 1979 om tilsvarende våpenutplassering på vestlig side. Begge parter var nå i stand til å kjernebombe hverandre i løpet av få minutter. Dette mobiliserte til omfattende fredsdemonstrasjoner i mange land, men politisk var situasjonen helt fastlåst. Lown hadde bakgrunn fra tidligere fredsarbeid. Han var med å danne Physicians for Social Responsibility (PSR) i Boston i 1961 og var PSRs første president. Denne gruppen lyktes å få internasjonal oppmerksomhet gjennom en serie artikler i New England Journal of Medicine om de medisinske følgene av kjernefysisk angrep, et initiativ som bidro til avtalen om forbud mot atom¬våpenprøvesprengninger i atmosfæren i 1963. Senere fulgte flere andre internasjonale avtaler som tilsynelatende brakte atomvåpentrussselen under en form for kontroll, og PSR mistet oppslutning og retning for sitt arbeid. I mens arbeidet det militær-industrielle kompleks iherdig videre på begge sider av jernteppet for å øke og raffinere atomvåpenarsenalet. USA alene produserte 70 000 kjernevåpen under den kalde krigen, Sovjetunionen om lag 55 000. Lown opplevde situasjonen på slutten av 1970-tallet som suicidal. Til tross for sin egen forrykende medisinsk karriere (han oppfant blant annet den eksterne defibrillatoren tidlig på 1960-tallet), forlot han sitt eksil fra fredsarbeid i 1978. Hans idé var å etablere en ny plattform for å hindre en utslettende atomkrig gjennom et samarbeid mellom sovjetiske og amerikanske leger. Han samlet en liten gruppe kolleger rundt seg i Boston og utnyttet sine internasjonale medisinske kontak¬ter. Men å nå leger på den andre siden av jernteppet var svært vanskelig i den betente politiske situasjonen på denne tiden. IPPNW dannes Lown hadde særlig én russisk kollega for øye. Han hadde møtt Evgeni Chazov flere ganger tidligere. Chazov var en ledende russisk kardiolog. I tillegg var han medlem av det sovjetiske vitenskapsakademi, politbyråmedlem og – på toppen av det hele – livlegen til Sovjetunionens president Bresjnev. Lown lyktes til slutt å få etablert personlig kontakt med Chazov og overbevist ham at tiden var moden for et samarbeid mellom medisinske kolleger på tvers av politiske skillelinjer. Dette førte til enighet om å danne IPPNW på et møte i Geneve i desember 1980. I sine memoarer forteller Lown detaljert om den intrikate prosessen frem til Geneve-møtet. Selv om han og Chazov hadde god personlig kontakt, var det gjensidig mistenksomhet og utrygghet mellom de amerikanske og sovjetiske legene som truet å velte prosjektet helt frem til de siste forhandlingene. Bare ved en kraftanstrengelse kom man frem til enighet om å arrangere en verden¬skongress for leger mot atomkrig i mars 1981 som IPPNWs første oppgave. Uten organisasjonsapparat og penger, var dette i seg selv en formidabel utfordring. Under den første verdenskongressen i Airle House, Virginia var det intens tautrekking mellom ulike amerikanske deltakere om hva som skulle være IPPNWs agenda. Sterke krefter argumenterte for at IPPNW skulle begrense seg til å formidle medisinsk kunnskap om atomvåpen og avholde seg fra politisk aktivisme. Likevel lyktes man å komme frem til en felles erklæring som ikke la slike begrensninger på organisasjonens videre arbeid. Månedene og årene etter den første kongressen ble en kraftanstrengelse uten sidestykke for Lown og hans lille gruppe medhjelpere: Jim Muller, Eric Chivian, Lachlan Forrow, for å nevne de viktigste. IPPNWs sentrale kontor ble etablert i Boston, kontakter med nye nasjonale legeforeninger ble opprettet, årlige verdenskongresser planlagt og gjennomført, medieutspill initiert og reagert på, gjentatte økonomiske utfordringer taklet. IPPNW gikk fra krise til krise, men også avløst av suksesser og oppturer. Lown skriver at å styre denne berg-og dalbaneutviklingen var som å holde en tiger i halen. Han måtte mer enn én gang bruke alle sine diplomatiske evner for å hindre at organisasjonen gikk opp i limingen. Også Chazov bidro til å holde skuta på rett kjøl. Lown fikk økende be¬undring for Chazovs politiske mot, ved at den sovjetiske ko-presidenten forble tro mot IPPNWs formål selv om dette krevde at han måtte avvike fra offisell sovjetisk politikk. Mens europeiske og sovjetiske medier generelt var sympatisk innstilte, ignorerte amerikanske medier lenge IPPNW eller omtalte organisasjonen som et redskap for Sovjetsamveldet. Først etter at sovjetisk fjernsyn sendte en times usensurert rundebordsamtale mellom amerikanske og sovjetiske IPPNW-representanter om konsekvensene av en atomkrig, endret holdningene seg blant amerikanske pressefolk. Særlig gjorde det inntrykk at legene karakteriserte sivilforsvar mot kjernefysisk krig som fullstendig nytteløst og farlig, fordi det ga en illusjon om at atomkrig kunne vinnes. Innen IPPNW var det stadige diskusjoner om i hvor stor grad og på hvilke måte IPPNW skulle ta standpunkt til konkrete nedrustningsspørsmål. De ulike nasjonene hadde forskjellige syn på dette. Mens den vest-tyske foreningen presset på for at IPPNW skulle gå i mot NATOs planer om å utplassere nye mellomdistanser¬aketter i Europa (som svar på sovjetiske raketter), stod svenskene stod for et minimalistisk politisk engasjement. Oppgaven ble å finne frem til løsninger som alle parter kunne leve med. Spenningen stiger Ut over på 1980-tallet vokste spenningen i Europa, og temperaturen i den kalde krigen nærmet seg sitt lavmål. I USA stod president Reagan for en konfrontativ politikk mot Sovjetunionen. Han beryktede spøk om at Sovjet ville bli bombet ”om fem minutter”, sendte kalde frysninger nedover ryggen på folk på begge sider av jernteppet. Lown mener at Reagan på en paradoksal måte bidro til å fremme folks engasjement mot den kjernefysiske opprustningen. Også den republikanske administrasjonen fanget etter hvert opp stemningsskiftet som var på gang og begynte å anerkjenne IPPNWs engasjement for å redusere risikoen for kjernefysisk krig. Den tredje verdenskongressen i Amsterdam 1983 bekreftet at IPNW nå var en etablert og respektert stemme i arbeidet for atomne¬drustning sammen med mange andre grasrotsorganisasjoner. Stadig nye land sluttet seg til, og det samlede medlemstallet innen IPPNW nærmet seg 150 000. Mens det folkelige presset for nedrustning vokste, fortsatte det militærindustrielle komplekset sitt program for stadig flere og mer raffinerte atomvåpen. Politisk virket situasjonen fastlåst. Lederskapet i Sovjet var preget av eldre og syke menn uten handlekraft, i vest av ledere som ønsket å vise fasthet ovenfor det de oppfattet som trussel fra øst. I denne situasjonen lette Lown etter nye initiativ som kunne løsne den gordiske knuten. Han begynte å argumentere for énsidige initiativ som et middel til å unnslippe den onde sirkelen verden var kommet inn i. Chazov var i mot dette og mente at nedrustning måtte være gjensidig og balansert. Likevel fikk Lown positiv respons fra Sovjetunionens nye president Andropov på sitt forslag. Det var imidlertid ikke før Garbasjov tok over som partisekretær i 1984 at Sovjet tok konkrete unilaterale steg i retning av kjernefysisk nedrustning, som å erklære ensidig prøvestans. Nobelpris med bismak I vest ble kampen for politisk frihet i Sovjet i økende grad brukt som et argument mot IPPNW og da særlig ko-president Chazov. Bakgrunnen var at Chazov i 1973 hadde medundertegnet et opprop mot dissidenten Andrej Sakharov, som fikk Nobels fredspris i 1975. Politiske aktivister ønsket å bruke IPPNW for å rette søkelyset mot menneskerettighetene i Sovjet. Dette ble også malurten i begeret da IPPNW fikk Nobels fredspris i 1985. Fra ulike menneskerettsorganisasjoner ble IPPNW kritisert for ikke å ha hjulpet dissidentene i østblokk-landene. Den vest-tyske regjeringen gikk så langt som å si at IPPNW ikke fortjente prisen og at Nobelkomiteen burde trekke den tilbake. Pressen været dramatikk og hamret løs på denne saken helt frem til prisutdelingen. Det hele kulminerte i en høydramatisk pressekonferanse i Oslo da en russisk journalist fikk akutt hjertestans. Både Chazov og Lown deltok i gjenopplivningen som ved en skjebnens lune ble vellykket takket være en defibrillator – Lowns egen oppfinnelse 25 år tidligere. Denne demonstrasjonen av legesamarbeid på tvers av politiske skillelinjer sa mer enn ord om hva IPPNW sto for. Nobelprisen kom som en stor overraskelse for Lown, selv om han viste IPPNW var blant de nominerte. Foreningen hadde knapt eksistert i fem år, og den kjernefysiske trussel var ennå ikke blitt mindre. Den store forskjellen var at atomvåpenspørsmålet var brakt opp øverst på politikkens prioriteringsliste. IPPNW ble dannet på rett tid og bidro på en helt unik måte til å løsne på fastlåste vrangforestillinger, endre gjensidig fiendebilder og informere folk i både øst og vest om farene som hadde bygget seg opp. Nobelkomiteen anerkjente dette arbeidet og ga samtidig IPPNW en kredibilitet som har vedvart til i dag. En umiddelbar uttelling av pristildelingen var Chazov og Lowns tre timer lange møte med Gorbatsjov i desember 1985, et møte som Lown gir et fascinerende referat av i bokens siste kapittel. Det er neppe tvil om at dette møtet bidro til å overbevise Gorbatjov om at Sovjet burde gå foran med ensidige initiativ for å sette fart på nedrustningsarbeidet – og at dette i sin tur trakk USA med i nye forhandlinger. Resultatet ble omfattende reduksjoner i atomvåpenarsenalene på begge sider i løpet av 1990-årene og et politisk tøvær mellom supermaktene. IPPNWs rolle Hva som hadde skjedd uten dannelsen av IPPNW er et kontrafaktisk spørsmål som man bare kan spekulere over. Lown er ingen nøytral bedømmer, verken hva gjelder egen eller IPPNWs rolle. Mange grupper deltok i atomvåpenbevegelsen på 1980-tallet, og man maktet å mobilisere millioner av mennesker på begge sider av jernteppet. Som ved et mirakel fikk Sovjetunionen en intelligent og selvstendig tenkende leder i det kritiske øyeblikket, en mann som var i stand til skjære igjennom tykke lag av tilstivnet tankegods. President Reagan hadde på sin side tilstrekkelig politisk kapital i sitt eget land til å initiere nedrustning uten å bli beskyldt for svakhet. Men mye taler for at IPPNW var en helt sentral katalysator i de politiske prosessene som førte verden et stykke bort fra kanten på det kjernefysiske stupet. Lowns bok er personlig, fortalt med engasjement og sans for dramatikk. Han gir en førstehånd vitneberetning om fem avgjørende år hvor politiske amatører plutselig ble sentrale aktører og døråpnere på høyeste nivå. Lown beskriver sin egen rolle som tatt ut av en Le Carré spionroman, en outsider som plutselig hadde politisk kontakt helt til topps i fiendens maktapparat. Han gir for norske lesere pikante detaljer om prosessene rundt tildelingen av Nobelprisen. Mindre interessant er å lese om hans kontakter med notabiliteter og rikfolk som følge av hans private kardiologiske praksis, men man kan ikke annet enn å bli imponert over hans kreative bruk av av disse pasientene i den gode hensikt: å forebygge en utslettende atomkrig. 1) Lown, Bernhard (2008). Prescription for survival. A doctor’s journey to end nuclear madness. San Francisco: Berrett-Koehler Publishers 2) Bremer Mærli, M. (2009). Atomvåpen. Det du ikke vet, det du ikke vil vite. Oslo: Pax forlag, s 23. 3) Under en mikrofonprøve i 1984 sa president Reagan følgende: “My fellow Americans, I am pleased to tell you I just signed legislation which outlaws Russia forever. The bombing begins in five minutes” Kronikken er opprinnelig trykket i medlemsblad nr 2, 2009