Seminar 9. desember 2009, Ingeniørenes Hus, Oslo.
Arrangører: Den norske Atlanterhavskomite, Nei til atomvåpen, Norges Fredsråd, Den norske Pugwash-komité og Norske leger mot atomvåpen.

Første foredragsholder var Ira Helfand (USA) styremedlem i Physicians for Social Responsibility og nord-amerikansk visepresident i IPNNW. Helfand pekte på de tre største truslene i USA per i dag: klimatrusselen, finanskrisen og atomvåpentrusslen. Han vektla at vi med Obama ved roret står ovenfor en ny era i nedrustningssammenheng, men at vi har en utfordring i å vekke befolkningen for å få dette til. Helfand trakk fram to hovedårsaker til at folk ikke bryr seg om atomvåpen lenger: 1) de kjenner ikke de katastrofale konsekvensene av en atomkrig, bl.a. på klima, og 2) folk regner ikke en atomkrig som særlig sannsynlig. Folk var mye reddere for atomvåpen under den kalde krigen, til tross for at verken Nord-Korea, India eller Pakistan hadde atomvåpen den gang. Man glemmer også det faktum at atombomber kan sprenges som resultat av datafeil eller andre tilfeldigheter. Andre foredragsholder var Alyn Ware (New Zealand), internasjonal koordinator for Parlamentarikere for ikke-spredning og nedrustning (PNND), mangeårig freds-og nedrustningsaktivist, og vinner av The Right Livelihood Award 2009 (av noen kalt den ”alternative fredsprisen”). Ware fokuserte på hvordan alliertes krav om beskyttelse med atomvåpen, såkalt atomparaply, kan brukes som unnskyldning for atomvåpenstater til å beholde og videreutvikle sine arsenaler. Han brukte sitt hjemland New Zealand som eksempel på at det lar seg gjøre å fraskrive seg retten til å bli forsvart med atomvåpen selv om man er i forsvarsallianse med USA. Han oppfordrer NATO-land, inkludert Norge, til å gjøre likeså for dermed å bidra til at Obama kan leve opp til sin visjon om en verden uten atomvåpen. Etter Wares oppfatning vil Norge kunne spille en nøkkelrolle ved Tilsynskonferansen for Ikke-spredningsavtalen 2010, og vi bør presse på for det. Alyn Ware trakk også frem viktigheten av atomvåpenfrie soner, dvs. at flere land i samme region enes om å avstå fra atomvåpen og innhente garantier fra atomvåpenstatene om ikke å bli angrepet med atomvåpen (eksempler er Sør-Amerika, Afrika og Antarktis). En atomvåpenfri sone i Nord-Øst-Asia kunne kanskje få Nord-Korea med på laget. Det ville være et overkommelig mål å etablere Arktis som atomvåpenfri sone og norsk UD kunne spille en rolle i dette.