3. juni 2009 kom fem tidligere norske stats- og utenriksministre - Odvar Nordli, Gro Harlem Brundtland, Kåre Willoch, Kjell Magne Bondevik og Thorvald Stoltenberg - med et viktig utspill i atomvåpendebatten.

De fem norske ekspolitikerne krevde total avskaffelse av atomvåpen, slik president Barack Obama også har tatt til orde for. De mente at tiden var inne for å forhandle fram og iverksette internasjonalt bindende avtaler om avskaffelse og ikke-spredning av atomvåpen og at landene som allerede har atomvåpen, spesielt USA og Russland som har de største arsenalene, for alvor måtte ruste ned og kvitte seg med sine våpen. Det norske oppropet fulgte opp et utspill to år tidligere fra den amerikanske ”Gang of four”, George Shultz, William Perry, Henry Kissinger og Sam Nunn, publisert i Wall Street Journal januar 2007. Denne gruppen består av tidligere amerikanske utenriks- og forsvarsministre og tidligere leder for senatets forsvarskomité; altså personer som tidligere har jobbet aktivt med et av verdens største atomvåpenarsenaler. En av dem som stod bak det norske utspillet som ble trykket i Aftenposten, var tidligere statsminister Kåre Willoch. Willoch er, mange år etter at han avsluttet sin aktive politiske karriere, fremdeles en aktiv og profilert samfunnsdebattant. Han var statsminister fra 1981-1986 og senere leder for Stortingets utenrikskomité fra 1986-1989, under en svært spent periode med hensyn på atomvåpen og maktbalansen mellom Øst og Vest mot slutten av den kalde krigen. Mye har endret seg Willoch sier innledningsvis at det ikke var han selv som tok initiativ til utspillet, men da det ble brakt på banen syntes han det var opplagt riktig å støtte opp om det. Han mener også at det internasjonale klimaet rundt atomvåpen har endret seg den siste tiden og er på vei i riktig retning, blant annet etter at Barack Obama ble president i USA og den globale økonomiske krisen som har bidratt til endrede maktforhold. Sammenliknet med perioden da Willoch var statsminister, har endringene vært enda større. Under den kalde krigen sto man overfor to vanvittige terrorregimer i øst som truet med å legge verden under seg, sier Willoch og mener at en ensidig avskrivning av atomvåpen i vest på den tiden kunne utløst enorme ulykker. ”Det kunne ha fristet terrorregimene i øst til å bruke sin overmakt på andre militære områder”, tror han. Blant de tingene som førte til avspenning utover på 1980-tallet, fremhever Willoch særlig den faste linjen fra Vestmaktene. Utholdenheten de utviste, samtidig som det ble understreket overfor lederne i Sovjetunionen at man ikke tok sikte på noen okkupasjon eller overgrep fra Vesten. Istedenfor inviterte man til fredelig sameksistens, som åpnet mulighetene for at Gorbatsjov kunne innlede avslutningen av den kalde krigen. Spørsmålet om han selv har endret holdninger rundt atomvåpen siden han var aktiv politiker, synes Willoch derimot det er vanskeligere å svare på, nettopp fordi situasjonen rundt er så endret. ”Det er svært viktig at holdninger og virkemidler avpasses til den aktuelle situasjon og ikke er bundet opp i fortiden, poengterer han. Og man kom til et veiskille i verden da Sovjetunionen brøt sammen og da maoismen ble forlatt i Kina.” ”Men dette er historie. Historie er nyttig, men den forteller ikke nødvendigvis alt om hva vi kan gjøre i dag”, understreker den tidligere statsministeren. Atomvåpens rolle i dag Generelt mener Willoch at krig og voldelige midler nesten aldri bør være noe alternativ for å løse konflikter, med unntak av det som helt uomtvistelig er forsvarskrig. ”Når en nasjon blir utsatt for angrep, så vil det som regel være riktig å gjøre motstand”. Han ser også at det i noen situasjoner er svært vanskelig, kanskje umulig, å stoppe en krig fordi mulighetene for å forhindre den eller stanse den tidligere, ikke ble brukt. ”Når en nasjon har utviklet en erobringstrang, slik som man for eksempel fikk i Tyskland i 1930-årene, var det ikke egentlig noe alternativ som kunne stoppe denne krigen raskt. Men den kunne vært unngått med en klokere politikk fra andre land før. Da krigen kom var det egentlig blitt for sent å hindre den, da nyttet det ikke å gi etter.” Heller ikke det faktum at atomvåpen er blitt utviklet, kan man endre på i dag. ”Under den annen verdenskrig foregikk det jo intenst arbeid for å utvikle atomvåpen på begge sider. Og det var jo svært verdifullt, for å si det forsiktig, at ikke tyskerne fant dem opp først. At våpnene ble brukt, kan man jo derimot alltid diskutere om var riktig.” Willoch kan derimot ikke se noen tenkelig situasjon i dag hvor bruk av atomvåpen vil kunne forsvares. I hvert fall ikke som noe annet enn svar på en motparts bruk av atomvåpen. ”Når jeg sier at man ikke kan utelukke bruk av atomvåpen som svar på atomvåpen, så er det rett og slett fordi den risikoen kanskje er det som trengs for å hindre at noen som har atomvåpen kunne finne på å bruke dem”, påpeker han. Dermed åpner han for at bevaring av atomvåpen kan oppfattes som en avskrekkingsmetode i en overgangsperiode, men under en ufravikelig forutsetning om at de aldri skal brukes først. Slike avtaler om ikke-førstebruk er også blant tiltakene de fem eks-ministrene etterlyser i sitt felles utspill. Det moralske dilemmaet om hvordan ett land selv kan ha atomvåpen og samtidig nekte at andre skaffer seg det, mener den tidligere statsministeren at det ikke finnes noen enkel fasit på. Han fastslår at slik er verden og mener at å gi flere tilgang i hvert fall ikke vil bidra til sikrere fred. Samtidig legger han vekt på at mulighetene for å hindre spredning avhenger sterkt av at de som allerede har atomvåpen ruster ned med mål om total avskaffelse. I tillegg kommer også garantiene om ikke-førstebruk. Som eksempel trekker Willoch fram Vestens håndtering av atomvåpenspørsmålet i Iran. Han påpeker forskjellen i behandlingen av Iran og Israel. Da Israel utviklet sine atomvåpen, møtte dette lite eller ingen motstand i Vesten – og ble endog i hemmelighet godtatt av Norge. Dessuten mener Willoch at Iran ikke har fått tilstrekkelige garantier fra Vesten om at de ikke vil kunne bli utsatt for et angrep med atomvåpen. Dette kommer på toppen av en rekke grove overgrep fra Vesten mot Iran gjennom 100 år. Til slutt konstaterer han at ”her har Vesten som vanlig kjørt seg opp i en selvmotsigelse fordi de ikke forlanger det samme av seg selv som de forlanger av andre”. Veien videre Målet til forfatterne bak innlegget i Aftenposten er som nevnt innledningsvis total avskaffelse av atomvåpen. Willoch mener at dette må skje under forutsetninger om en balansert prosess hele veien. Han understreker at de ikke etterlyser noen ensidig atomnedrustning i Vesten, som kunne medføre farlige fristelser for andre, men at det må skje en gjensidig nedrustning med størst kutt hos dem som har flest våpen. Den beste veien videre vil være globale avtaler om atomnedrustning, stans i tilveksten av nye atommakter og å forhindre at atomvåpen kommer på avveie til kriminelle grupper, terrorister eller røverstater. På den andre siden er den gjensidige mistilliten mellom statene og risikoen for at man ikke klarer å stanse tilveksten av nye atomvåpenstater de største hindringene Willoch ser for seg på veien mot full atomnedrustning. Å bygge opp denne tilliten er en langvarig og krevende prosess krever en viss evne til å se verdens gjennom andres øyne, noe han mener Vesten tradisjonelt ikke har vært særlig flinke til. Derfor vil han heller ikke spå noe om tidsperspektivet. Det viktigste nå er, i følge Willoch, å få prosessen i gang. Han ser det heller ikke som avgjørende om man satser først på en konvensjon som forbyr atomvåpen eller velger andre typer avtaler, men at man får til en prosess som fører til at atomvåpenstatene starter nedrustningen av disse mot null. Derimot har Willoch liten tro på atomvåpenfrie soner, som han mener var et feiltrinn. ”Det er et paradoks at de samme menneskene som gikk kraftfullt inn for atomvåpenfri soner, samtidig voldsomt kritiserte det de oppfattet som Reagans tanker om at man kunne føre en geografisk avgrenset atomvåpenkrig”. I den store sammenhengen mener Willoch at vi også må ha et realistiske på hva vi som enkeltmennesker og som staten Norge kan påvirke. ”Det er ikke sikkert andre ser oss som like mye idealister som vi ser oss selv”, sier Willoch. Han ser heller ingen grunn til at atomvåpen skulle være noen sak i den norske valgkamp eller noen grunn til store demonstrasjonstog i Norge. ”Det ville i så fall vært en uenighet om tempo og metoder, ikke om mål”, mener han. Willoch ser heller ikke at det gir noen mening i å velge politisk parti ut i fra en slik uenighet om tempo og metode, tatt i betraktning hvor liten uenighet det egentlig er om disse spørsmål i Norge. Den viktigste oppgaven for norske ungdommer, studenter og andre er, mener den tidligere statsministeren, å opprettholde engasjementet i Norge, som grunnlag for norsk utenrikspolitikk! Artikkelen ble opprinnelig trykket i medlemsblad nr 3, 2009