To medisinstudenter fra henholdsvis Tromsø og Bergen var de heldige utvalgte som fikk overvære konferansen ”Global Response – Conference on Violent Conflict and Health” i København den 22. – 25. januar 2010.
Konferansen var rettet mot helsearbeidere, forskere, NGOere og andre som har arbeid relatert til helse i krigssoner. Det var også åpnet for studenter, og det visste seg tidlig at den lille massen med studenter i all hovedsak ble utgjort av nordmenn, NMF hadde i alt sendt ti delegater
Planleggingsfasen til konferansen startet to år tidligere med en liten gruppe engasjerte medisinstudenter og unge leger. Organisasjonskomiteen ønsket at dette skulle være en nyskapende og interaktiv konferanse, i programmet var det satt av langt mer tid til arbeid i små arbeidsgrupper enn hva undertegnede har erfart fra tidligere konferanser.
Fredag ettermiddag ble konferansen innledet av Cæcilie Buhmann, hun er som kjent visepresident for den europeiske grenen av IPPNW. Den engasjerte legen var dessuten konferansens president og leder for den nyopprettede organisasjonen Global Doctors.
Dagsorden ble satt med øyenvitners skildringer fra ulike krigssoner, i dette tilfellet fra Kashmir, Irak og Den demokratiske republikken Kongo. Jon Pedersen fra FAFO holdt innledningsseminar, og det ble også vektlagt forholdet mellom det å være en ”outsider” og en ”insider” i en konflikt.
Videre ble vi delt inn i tre grupper, som i all hovedskap skulle bestå gjennom hele konferansen. Dette baserte seg på valg av en av tre temaer om relasjonen mellom konflikt og helse, selvfølgelig med glidende overganger. Tema en baserte seg i hovedsak på å se på årsaker til konflikt og sammenhengen mellom denne og helse. Tema to tiltrakk seg den største massen av forskere og ønsket å studere dokumentasjonen rundt relasjonen, hvordan kan det forskes mer hensiktsmessig og riktig på helse i konfliktområder. Tema tre ville studere helsearbeiderens rolle og ansvar i konflikter. Begge MedFreds utsendte valgte tema en og videre vil artikkelen konsentrere seg om vår arbeidsgruppe.
Underliggende årsaker til krig
Lørdag morgen ble innledet med to forelesninger. Den første av Peter J. Croll, ansatt ved BICC (Bonn International Center for Conversion). Han forsker på global militarisering og presenterte en helt ny indeks utarbeidet av senteret –”The Global Militarization Index”. Indeksen representerer den relative viktigheten militærapparatet i et land har i forhold til velferdssamfunnet som helhet. De har blant annet sett på faktorer som hvor stor del av BNP som brukes på militæret og sett på denne verdien i forhold til hvor mange leger landet har og hvor mye som brukes på helsetjenester. I all hovedsak har forskergruppen funnet ut at størrelsen og sammensetningen til et lands militærapparat har innflytelse på økonomisk og sosial utvikling, men også på raten av vold og voldelig konflikt.
Men Croll var svært tydelig på at GMI ikke viser direkte nivå av voldelig konflikt i et land, det ville blitt en sannhet med for mange modifikasjoner. Imidlertid utgjør GMI et instrument for mulige korrelasjoner mellom grad av militarisering og voldelige konflikter, politisk system og utviklingsnivå.
Med andre ord betyr det at militarisering i seg selv verken bra eller dårlig. Høy grad av militarisering (høy GMI) er ikke nødvendigvis ’dårlig’, men for et land som Eritrea (som troner øverst på GMIlisten og bruker mer enn 20 % av BNP på militæret), gjenspeiler dette mangel på offentlig styring som ville kommet hele samfunnet til gode. Og det gjenspeiler også den regionale ustabiliteten i regionen, spesielt i forhold til landets konflikt med nabolandet Etiopia.
På den andre siden kan lav grad av militarisering også være problematisk ettersom dette kan representere skjøre stater som ikke har mulighet til å opprettholde et militærapparat og dermed ikke klarer å forsvare egne territorier.
Sum av summarum, ved å bruke GMI sammen med andre indekser og spesifikk informasjon om det spesielle landet, kan den utgjøre en verdifull ressurs i videre forskning og nødhjelpsarbeid. Norge kom for øvrig på en 65.plass av 151 land på GMI listen.
Den andre forelesningen lørdag morgen ble gitt av Mike Rowson, ansatt ved UCL (Centre for International Health and Development) i London. Han snakket engasjerende og tankevekkende om de underliggende årsakene til krig. Han trakk inn flere aspekter innen kultur og økonomi, men understreket samtidig at vi egentlig vet forbausende lite om hvilke spesifikke omstendigheter som framkaller krig. Han trakk eksempelvis fram at i noen tilfeller er det økonomisk vekst og i andre tilfeller økonomisk tilbakefall som utgjør årsaken til krigsutbrudd. Han konkluderte allikevel med at vi har visse indikasjoner på at det er først når det oppstår ulikhet mellom ulike kulturelle grupper at konflikt oppstår. Som et eksempel på ulikhet trakk han fram ulik tilgang på helsetjenester i land som Sri Lanka.
Klima på dagsorden
Mellom formiddagens og ettermiddagens forelesning var det satt av rikelig med tid til arbeid i working groups. Denne samlingen var svært spennende, det var plass til masse input når du satt rundt samme bord som forskere og mennesker med erfaring fra felten. Selv om det absolutt var en arena for å suge til seg kunnskap og inspirasjon, tror jeg kanskje det ble mye generelt snakk og lite konkret i forhold til hva organisasjonskomiteen ønsket. Som relativt uvitende student syns jeg dessuten det var krevende og vanskelig å bidra, i hvert fall med tanke på hva en skarve student kan bidra med i en diskusjon med fremragende forskere og mennesker med årelang erfaring
Ettermiddagsforelesningene ble innledet av Nils Petter Gleditsch, professor ved NTNU så vel som International Peace Research Institute (PRIO) i Oslo. Gleditsch ville sette fokus på den antatte sammenhengen mellom klimaforandringer og utbrudd av voldelige konflikter. Mange har pekt på muligheten for at klimaforandringer har utløst konflikter som følge av mangel på ressurser og migrasjon. Utover i forelesningen presenterte han relevant forskning, eksempelvis undersøkelser om temperaturstigning som følge av global oppvarming har hatt effekt på utbrudd av voldelige konflikter. Den han allikevel oppsummerte med er at vi foreløpig ikke vet noen ting om det finnes en slik sammenheng eller om det ikke gjør det. Og at vi må forholde oss kritiske, og ikke uten videre anta at en slik sammenheng eksisterer.
Deretter snakket Taylor Owen, som er tilknyttet Universitetet i Oxford og i Toronto. Hans forskning dreier seg om definisjon og måling av ”human security”, og han knytter dette opp mot årsak til krig, fredsarbeid og USAs utenrikspolitikk. Han dro inn eksempler fra Kambodsja om hvordan tettheten av landminer i en region av landet påvirker sikkerheten til befolkningen i de aktuelle områdene. Han slo allikevel fast at i dette sikkerhetsspørsmålet må fokuset flyttes fra militære trusler til den enkeltes sikkerhet. Dette understreket han med å si at de fire største truslene mot menneskelig sikkerhet er diaré, malaria, meslinger og akutte luftveisinfeksjoner, og at global sykdomsbekjempelse, ikke bare i krigssoner, må få førsteprioritet.
Humanitær turisme
Etter atter flere working groups både på lørdag ettermiddag og søndag morgen var det klart for siste bolk med forelesninger på søndag formiddag. Manuel Carballo holdt en ufattelig motiverende, men samtidig svært nedslående forelesning om tingenes tilstand hva angår nødhjelpsarbeid i felten. Han er professor ved Universitetet i Colombia og leder for International Centre for Migration and Health, men har arbeidet i WHO i en årrekke og har vid erfaring som nødhjelpskoordinator fra en rekke konfliktområder.
Han formanet oss til ikke å glemme at alt nødhjelpsarbeid er et inngrep, og av vi må vise ydmykhet overfor denne innblandingen. Manglende kunnskap hos NGOere eller andre som ønsker å bistå med nødhjelpsarbeid kan, selv om de er i beste mening bli ”humanitarian tourism”. Som kort eksempel nevnte han en banalt, men virkelig opplevelse der han som nødhjelpskoordinator i krigen i Kosovo måtte hjelpe to bistandsarbeidere som hadde blitt sittende fast i skuddlinjen mellom de stridende partene. Angiveligvis når de skulle levere teddybjørner til et barnehjem.
På tross av dette noe overdrevende eksemplet, mener Carballo at det ute i felten i en konfliktsone er en overveldende mangel på koordinering mellom de ulike gruppene med hjelpeorganisasjoner. Felles og gjennomsiktige mål er nøkkelen til suksess, men i visse områder hadde Carballo nærmet opplevd at organisasjonene ”sloss” om de ulike oppdragene om å få sette opp flykningleire osv. På tross av mangel på kunnskap og ressurser hos den enkelte bistandsorganisasjonen, var ikke samarbeid aktuelt. For at dette skal kunne endres må det foreligge respekt og åpenhet mellom innbyggere og nødhjelpsarbeidere, så vel som nødhjelpsarbeidere imellom. I tillegg er det et reelt problem at de fleste bistandsorganisasjoner kommer til en konfliktsone altfor sent og drar altfor tidlig. I praksis vil dette også måtte innebære tydeligere og strengere retningslinjer fra WHO eller den øverste koordineringsenheten.
Deretter snakket Suppiah Ratneswaren nettopp om hvordan denne problematikken kan være en del av årsaken til det feilslåtte internasjonale nødhjelpsarbeidet (spesielt fra FNs side) på Sri Lanka.
Resten av søndagen gikk til arbeid i working groups før det på mandag var oppsummering av konferansen på det danske utenriksdepartementet og påfølgende mottakelse på rådhuset.
Hva nå?
Global response var en svært velorganisert og interessant konferanse å overvære. Det var motiverende og ikke minst stimulerende å være rundt svært oppegående mennesker med bred erfaring. På grunn av den noe spesielle organiseringen, med svært mange working groups ble terskelen ytterligere lavere for å snakke med mennesker med et markant høyere kunnskapsnivå, både i lunsjpauser og ved de sosiale tilstelningene.
Utfordringen som organisasjonskomiteen ga deltakerne siste dagen, var å dra tilbake å fortsette arbeidet, forhåpentligvis med videre perspektiver.
Konferansen har samtidig som å opplyse presentert utallige utfordringer; ikke bare skal vi prøve å tiltrekke oss oppmerksomheten til de store folkemasser og få disse til å engasjere seg. Vi trenger kanskje i enda høyere grad kritiske donorer, folk som jobber mer direkte opp mot beslutningstakere og mennesker med utdannelse innen nødhjelpsarbeid.
Det framstår som lett å gjøre mer ”harm than good”, å redde verden er ingen enkel sak. Siste dag av konferansen var allikevel et forum for håp; om at ti år er kommet så langt at vi skal ha en global konferanse som kun dreier seg om forebygging av krig, og ikke om tilstanden i allerede eksisterende konfliktområder. Og vi fikk høre at det er oss unge som har ansvar for at dette skal bli en realitet. Personlig vil dette innebære og få inn en artikkel om konferansen i fakultetsavisen ved det medisinske fakultet i Bergen. Vil man redde verden må man alltids begynne et sted.