Helgen etter påske kom årets to viktigste hendelser samtidig til Oslo, nemlig våren og IPPNWs europeiske studentmøte. I hvert fall føltes det sånn for en gruppe på elleve studenter fra landets fire medisinske fakulteter. Etter over ett år med faste møter på Skype, søknadsskriving, optimistiske invitasjoner, engasjerte diskusjoner og ikke minst, hundrevis av e-poster, var konferansen her, og det ferdige resultatet ble bedre enn vi hadde turt å håpe på.

Myten er at beslutningen ble tatt i de sene nattetider på studentkonferansen i Amsterdam i 2008, da en gruppe på åtte norske studenter tok på seg å være vertskap neste gang, uavhengig av om de fikk med seg flere på laget her hjemme. Da de kom hjem med denne nyheten var nok enkelte litt skeptiske, men i fellesskap ble vi enige om å undersøke mulighetene for å holde en konferanse innen de økonomiske rammene som var tilgjengelig. I tillegg til spørsmålet om hvorvidt det var teknisk mulig å arrangere enn konferanse her begynte også diskusjonen om hvordan et slikt arrangement skulle se ut. I Oslo var vi særlig opptatt av at vi ville revitalisere studentbevegelsen gjennom å heve nivået på innholdet, tenke nytt i forhold til form og uttrykksmåte og vende fokuset fullt og helt tilbake til atomnedrustning. På det siste punktet ble det en lang og god debatt, og kompromisset som kom ut av det var, som så ofte i arbeidet med denne konferansen, bedre enn summen av enkeltbidragene. Konferansen fikk navnet ”Nuclear Weapons – Abolition Now!”, og hadde som hovedfokus atomvåpenhistorie og –politikk, men med mer vekt enn tidligere på hvordan vi som studenter og sivilsamfunn kan bidra til nedrustning. Samtidig mistet vi ikke av syne vår særegne posisjon som medisinsk personell, og det mangfoldet av engasjement og arbeid som legges ned av IPPNWs medlemmer verden over. Så til selve konferansen. Tilsammen ble vi 80 studenter fra i overkant av 15 land, i tillegg var rundt 20 eksterne med på ett eller flere arrangementer i løpet av helgen. De aller fleste deltagerne ankom torsdagen, og etter innlosjering og registrering på Perminalen hvor vi bodde, samlet vi oss på Legenes hus for å bli kjent over litt mat, informasjon og atomquiz. Fredag morgen ble konferansen offisielt åpnet av Julian, som etter mye hardt arbeid hadde mistet stemmen, og ble etterfulgt av en dag med fokus på skolering i NPT, atomvåpenstatene og IPPNW. En erfaring vi hadde gjort oss fra tidligere konferanser var at det var viktig at studentene følte at de fikk sett litt av Oslo, og vi tok oss derfor tid til en mottagelse i Rådhuset, der deltagerne fikk håndhilse på ordfører Fabian Stang. Etter en runde workshoper om atomvåpen og hvordan vi kan engasjere oss, var dagens siste post på det faglige programmet en paneldebatt om helsepersonells nøytralitet i krig og konflikt, som førte til ivrig, men svært sivilisert debatt. Derfra bar det tilbake til Perminalen for middag og kulturell aften, en IPPNW-tradisjon der hver nasjon tar med seg mat eller drikke fra eget land. I år ble det i tillegg en improvisert ”European Song Contest” i ære av vårt søsterarrangement med samme forkortelse ute på Fornebu (ESC 2010). Lørdag skulle etter planen være ”aktivismedagen” og var et samarbeid med Fredsrådet, Nei til Atomvåpen NTA) og Norsk Tjenestemannslag (NTL). Den begynte med et noe ukjent element i nedrustningsmiljøet, nemlig en representant fra NATO som argumenterte for hvorfor forsvarsalliansen har atomvåpen. Dette ble det som ventet debatt av, og det var derfor satt av en workshop senere på dagen slik at diskusjonen kunne fortsette. Etter en kort innføring i idéen om en atomvåpenkonvensjon bar det ut i sentrum for å aksjonere. Noe hele organisasjonskomiteen hadde vært enstemmig om var behovet for å fornye oss, og å finne et alternativ til target-x var et viktig ledd i dette. Etter mye tankevirksomhet kom vi frem til at vi ville ha publikum til å gjøre en fiktiv nedrustningsinnsats ved å flytte en kule fra én sylinder til en annen, noe som skulle representere å destruere ett av verdens 23000 atomstridshoder. I tillegg hadde vi plakater og flyere med utvalgt informasjon om atomvåpen og den forestående Tilsynskonferansen. Godt hjulpet av årets så langt flotteste vær ble aksjonen en kjempesuksess. Til tider var det kø for å få destruere stridshoder, og vi måtte passe på noen ekstra ivrige som helst ville flytte 10 av gangen. Hele aksjonen vil bli nøye dokumentert i rapporten slik at den kan bli en del av IPPNW-porteføljen. Mens vi var ute og aksjonerte arrangerte Fredsrådet, NTA og NLA en paneldebatt om ulike samfunnsaktørers ansvar for nedrustning, og ble i etterkant med på våre workshoper. Denne dagen var det et bredere spekter av tema, blant annet håndvåpen, NATO, global helse, lobbyvirksomhet og evaluering av gateaksjonen. På kvelden var det tapas og drikke på et utested i sentrum, og en mulighet til å utforske Oslos nattliv. Søndagen startet med omvisning på Nobels Fredssenter og fortsatte i samme spor tilbake på Litteraturhuset med foredrag av Ole Danbolt Mjøs, lege og tidligere leder for Nobelkomiteen, som fortalte om prisen, prisvinnere og atomnedrustning i denne sammenheng. Etter velvalgte ord fra Kirsten Osen (som var der hele helgen, det satte vi stor pris på!) rundet Julian av det offisielle programmet. Vi var forberedt på at folk kom til å reise hjem til ulike tider på søndagen så vi tok med dem som hadde tid på en tur til Vigelandsparken i solskinnet. Og engang ute på ettermiddagen var det brått slutt på helgen og dette prosjektet vi hadde jobbet med så lenge, og det som sto tilbake var rydding, evaluering og betaling av regninger, men også mange gode minner, kontakter og erfaringer. Forhåpentligvis har vi også lagt grunnlaget for en sterkere og mer vital europeisk studentbevegelse som bygges videre i Basel kommende august. Til slutt noen siste tanker fra oss studentene. Først og fremst tusen takk til styret for all støtte gjennom hele planleggingsprosessen. Uten dere kunne vi ikke ha gjennomført konferansen. I tillegg er vi nå blitt en meget velfungerende gjeng som er motiverte for nye prosjekter i fremtiden. Ha oss i tankene når dere planlegger videre aktiviteter f.eks. Global abolition day 5. Juni, som vi allerede så vidt begynt å diskutere. Avslutningsvis vil jeg trekke frem vår beslutning om å invitere James Snyder fra NATO, som vi har fått veldig positiv respons på. Hvis vi i tiden fremover håper å gjøre store fremskritt i arbeidet med å avskaffe atomvåpen blir vi nødt til å tenke nytt. En del av dette er å finne nye samarbeidspartnere som ikke nødvendigvis er enige med oss i alt, men som er interessert i å lytte og å diskutere. Ikke bare får vi muligheten til å overtale flere om at atomnedrustning er i alles interesse, men vi får også tydeliggjort hva vi er uenige om og hvordan vi kan styrke vår egen argumentasjon. Som så ofte ellers er det kun fantasien som setter begrensning, kjør debatt!