I forkant av årets tilsynskonferanse for Ikke-spredningsavtalen var et viktig stridspunkt hva som skulle til for å kalle utfallet vellykket, eller eventuelt mislykket. Grunnen til dette ordspikkeriet var regjeringens formulering i Soria Moria II, der de åpner for å ta del i forhandlinger om en atomvåpenkonvensjon dersom årets tilsynskonferanse skulle mislykkes. Dette har vært et krav fra deler av sivilsamfunnet i lang tid, og det var derfor viktig å definere på forhånd hva som burde kreves av et sluttdokument for at det kan betegnes som vellykket.
Dette arbeidet endte til slutt opp som et kravbrev overlevert utenriksminister Jonas Gahr Støre, signert 44 organisasjoner fra ulike deler av sivilsamfunnet, med spennvidde fra Norges Røde Kors til Politiets Fellesforbund. Her defineres suksess som betydelig fremgang innen seks definerte områder, blant annet arbeidet for en konvensjon.
Parallelt med dette arbeidet ble det under ledelse av Nei Til Atomvåpen samlet sammen en delegasjon av observatører til å overvære den første uken av forhandlingene i New York. Til sammen ble dette en gruppe på 19 personer fra 17 ulike organisasjoner, mange av hvilke hadde alt sluttet seg til brevet til utenriksministeren.
Denne sterke tilstedeværelsen fra sivilsamfunnet var merkbar, både for diplomatene og for Gry Larsen, departementets politiske utsending. Etter et meget skuffende åpningsinnlegg fikk vi mulighet til å komme med direkte tilbakemeldinger til henne hos den norske delegasjonen. Tilfeldig eller ikke, tonen i de norske innleggene ble i hvert fall betydelig skarpere etter dette.
Selve sluttdokumentet ble verken fugl eller fisk, noe som egentlig var vår største frykt. Mens politikere med en viss troverdighet kan argumentere for at det er en suksess i seg selv at det ble enighet om et sluttdokument, samt at det inneholder flere positive formuleringer, er dokumentet fra sivilsamfunnets ståsted et minste felles multiplum uten forpliktende tiltak.
Når det er sagt finnes det enkelte lyspunkter. Viktigst av disse er at en atomvåpenkonvensjon for første gang er nevnt som et mulig alternativ i et sluttdokument, samt at de humanitære argumentene for nedrustning er godt synlige. Ikke minst skyldes dette iherdig innsats fra blant annet Sveits og Østerrike, som dermed lanserte seg selv som mulige partnere for Norge i arbeidet for en konvensjon. Sett under ett er allikevel utfallet for svakt til å vise at Ikke-spredningsavtalen er et egnet instrument for å avskaffe atomvåpen, og sivilsamfunnet holder derfor på kravet om at Norge nå må gå i gang med forhandlinger om en konvensjon.
Noe vi virkelig kan glede oss over er derimot at kravet om en atomvåpenkonvensjon virkelig har slått rot i sivilsamfunnet dette året, både internasjonalt og i Norge. Her hjemme er det en ressurs at et bredt spekter av organisasjoner har fått et innblikk i hvor bakvendt og utdatert NPT systemet er, og dette vil være en støtte i arbeidet med den kommende kampanjen. I så måte kan det være at vi i retrospekt vil kunne regne konferansen for en betinget suksess – tross alt.