På verdenskongressen i Basel glimret ICRCs president Jakob Kellenberger med sitt fravær. Den noe mindre profilerte visepresidenten, Christine Beerli, fikk jeg imidlertid spurt et par knappe spørsmål i trengselen ut av aulaen på kongressens første dag.

Kellenbergers omtalte tale ICRC (the International Commitee of the Red Cross) er en nøytral og uavhengig organisasjon som skal sikre humanitær beskyttelse og hjelp til krigsofre, fanger, flyktninger og andre sivile i konfliktområder. Organisasjonen er en del den internasjonale røde kors og røde halvmåne bevegelsen og dens myndighet er forankret i Genèvekonvensjonen. Etter at ICRC lenge har holdt seg relativt passive i atomvåpenspørsmålet overrasket Jakob Kellenberger med sin tale den 20.april i Genève i år. Der fremhevet han tydelig behovet for en lovlig bindende avtale for å utrydde atomvåpen, og oppfordret stater til å gripe den unike muligheten til å samarbeide før ikke-spredningskonferansen i New York måneden etter. Den svært siterte avslutningssetningen fra talen, viser den klare oppfordringen fra den politisk nøytrale organisasjonen: "The ICRC finds it difficult to envisage how a use of nuclear weapons could be compatible with the rules of international humanitarian law". Ifølge Kellenberger, tok ICRC opp atomvåpenspørsmålet allerede i 1950, da de alarmerte stater om de totale ødeleggelsene og bruddene på Genèvekonvesjonen ved den forrige og en eventuell framtidig atomvåpenkrig. I den aktuelle talen understreker han atomvåpens unike posisjon i graden av ødeleggelsesomfang, både med tanke på menneskelig lidelse og klimaendringer, noe som kan komme til å true klodens overlevelse. Hvorfor nå? Det er klart at det var en skuffelse at Kellenberger måtte melde avbud til verdenskongressen. Hans tilstedeværelse hadde stadfestet at atomvåpenproblematikken blir satt høyt på ICRCs agenda. Organisasjonen har spilt en helt spesiell nøkkelrolle i konvensjonene mot klasevåpen, så vel som mot biologiske og kjemiske våpen. Christine Beerli var svært vag under den første plenumsforelesningen, der hun ikke kom med nye uttalelser enn hva som allerede tydelig er ICRCs standpunkt. Hun virket imidlertid svært imøtekommende når jeg kom med mitt første spørsmål om hvorfor ICRC nå relativt plutselig har satt atomvåpenspørsmålet høyt på dagsorden. Da svarte hun (svært diplomatisk og uforpliktende riktignok) at ”atomvåpenspørsmålet har alltid vært viktig for oss. Det har det vært allerede fra 1945, men det har blitt mindre prioritet i visse perioder i arbeid med andre konvensjoner (klasevåpen etc.). Men ettersom vi har oppnådd avtaler og konvensjoner på en del av de andre områdene har vi nå returnert til å ha atomvåpenspørsmålet som en av vår store fokusområder. For nå er tiden, nå finnes det mer håp og muligheter med både NPT og STAR-traktaten i vinden, sammen med en noe ny bevisstgjøring av ’the collectivity of humanity’”. Hun gikk med andre ord ikke inn på at NPT 2010 av mange blir betegnet som svært lite forpliktende (om ikke en fiasko). På spørsmålet om ICRC ser for seg en konkret tidsramme for når en eventuell konvensjon kan være et faktum er hun som alle talspersoner svært diplomatisk, og svaret forsvinner i en tyntflytende suppe om at jeg må skjønne sakens kompleksitet. Til spørsmålet om ICRC ikke ser det som problematisk at atomvåpenspørsmålet utvistelig også er at politisk spørsmål, og om dette har betydning for ICRC som politisk nøytral, virker hun nærmest indignert over spørsmålet og uttaler skarpt ”Nei! Vi velger å se på dette fra et rent humanitært perspektiv, og dette vil stå i en egen posisjon over det politiske. Når verdens helse står på spill er det dette fokuset som må gå foran det andre”. Viktigheten av ICRCs tilstedeværelse ble gjentatt på avslutningsseansen på konferansens siste dag, og deres engasjement i saken er essensielt. Likevel vil tiden vise om organisasjonens ord om nedrustning omgjøres til handling, for det er på det rent praktiske plan at vi ser ICRCs begrensning. For noen er overgangen fra ord til praksis uendelig lang.