Mandag den 25. oktober ble kampanjen for et forbud mot atomvåpen lansert i Oslo. Rundt 30 deltakere hadde møtt fram på åpningskonferansen til kampanjen som fant sted på Folkets hus.

Blant organisasjonene som var representert var Changemaker, Røde Kors Ungdom og Norsk Folkehjelp. Initiativtakerne til kampanjen er Nei til Atomvåpen, den norske Pugwash-komitéen og Norske Leger mot Atomvåpen. Kampanjen er en del av International Campaign to Abolish Nuclear Weapons (ICAN) – et globalt nettverk som har som mål å etablere en internasjonalt juridisk bindende avtale om et forbud mot atomvåpen. To koordinatorer et blitt ansatt for å drive kampanjen, Anne Marte Sundnes Skaland (26) og Nosizwe Lise Baqwa (27). De har sin arbeidsplass i lokalene til Norges Fredsråd i Oslo. En styringsgruppe bestående av representanter fra de tre organisasjonene er i ferd med å bli nedsatt. Bakgrunnen for kampanjen er at 44 norske organisasjoner undertegnet et brev til regjeringen i forkant av Tilsynskonferansen for Ikke-spredningsavtalen i New York i mai i år. I brevet krever organisasjonene at det blir satt i gang forhandlinger om et internasjonalt forbud mot atomvåpen dersom Tilsynskonferansen ble mislykket. Kampanjens hovedmål er å samle en bredest mulig tilslutning i det sivile samfunn til støtte for dette kravet, og å bidra til folkelig mobilisering. En sentral oppgave vil å være å nå ut til ungdom ved å ta i bruk de nye sosiale mediene og kreativ kommunikasjon. Konferansen ble åpnet av styrelederne for de tre organisasjonene som står bak kampanjen, Bent Natvig, Stine Rødmyr og John Gunnar Meland. Deretter ble det holdt innlegg av to internasjonale gjester fra ICAN-nettverket, Tim Wright fra Australia og Rebecca Johnson fra Storbritannia. De la vekt på at det er viktig å kommunisere et positivt budskap. Bevegelsen må være for noe, og ikke bare anti-atomvåpen. I andre del av konferansen var Petter Eide, generalsekretær i Norsk Folkehjelp og Marcus Prebensen fra Røde Kors invitert til å snakke om sine erfaringer med konvensjonen mot landminer og klasevåpen. De mente at det var viktige lærdommer å hente i arbeidet med å få til en konvensjon mot atomvåpen. Både Eide og Prebensen la vekt på viktigheten av den tekniske ekspertisen som skaffet til veie ny kunnskap om skadevirkningene av klasevåpen i sine innlegg. Eide la spesielt vekt på at diskusjonen om landminer og klasevåpen gikk fra å bare snakke om ofrene til å ta utgangspunkt i folkeretten. Han pekte også på at vi må slutte å snakke om ofrene som passive, og i stedet gi en stemme til ofre som opptrer som politiske aktører. I siste bolk av programmet innledet professor i jus, Ståle Eskeland, om atomvåpen i et folkerettslig perspektiv. Han argumenterte for at det allerede foreligger et folkerettslig grunnlag for et forbud mot atomvåpen, både i artikkel 6 i Ikke-spredningsavtalen og i den rådgivende uttalelsen fra Den Internasjonale Domstolen i Haag fra 1996. Det som gjenstår er å gjennomføre dette forbudet ved å etablere en konvensjon. Han mente at dette ikke kunne undergrave Ikkespredningsavtalen, ettersom en slik konvensjon er oppfyllelsen av dens intensjon. Han avsluttet med å utfordre utenriksministeren og den norske regjeringen til å ta et initiativ i så måte. Møtet ble avsluttet i en optimistisk tone og en tro på at det er ny giv i arbeidet for en atomvåpenfri verden etter mange års stillstand. Artikkelen ble opprinnelig trykket i avisa til Nei til Atomvåpen nr. 4 - 2010 Vedlagt er deltakerliste og program for konferansen.