President Barack Obama fikk Nobels fredspris i 2009 langt på vei for sin historiske tale i Praha april samme år. Her uttrykte han sin tro på at verden kunne befris fra atomvåpnene. Han føyde imidlertid til at dette ikke ville bli lett og at atomvåpnene kanskje ikke ville bli fjernet i hans livstid.

Den internasjonale atomvåpenbevegelsen er mer utålmodig enn som så. Vi krever at disse våpnene forsvinner – i vår levetid! Mange politiske ledere har samme visjon som Obama, men alle har de til felles at de ser en atomvåpenfri verden som et fjernt mål. I mellomtiden er det beste vi kan håpe på, at antallet våpen gradvis minskes. De såkalte realistene mener at et forbud mot atomvåpen er først noe vi kan begynne å tenke på nå antallet våpen er kommet ned på et langt lavere nivå, for eksempel rundt 1000 stridshoder på verdensbasis. Med den takten i atomnedrustningen vi har hatt de seneste tiårene, vil det ta svært lang tid før verden eventuelt når dette nivået. Selv om det har skjedd en gledelig reduksjon i den totale kjernefysiske slagkraften – fra vanvittige 70 000 stridshoder på 1970-tallet til omkring 23 000 i dag – er vi uendelig langt fra målet. Vi må derfor kreve nytenkning i atomnedrustningen. Løsningen ligger, mener vi, i å starte forhandlinger om et folkerettslig bindende forbud mot atomvåpen med en utvetydig tidsplan for eliminering av disse våpnene. Dette er begrunnelsen for at NLA og IPPNW satser på en konvensjon mot atomvåpen som vår hovedstrategi for årene fremover. Modell-konvensjonen fra 1995 viser at en slik avtale lar seg utarbeide, bare det er tilstrekkelig politisk vilje og mot. Vi har historiske paralleller fra forbudene mot kjemiske og biologiske våpen, og vi har ferskere eksempler fra konvensjonene mot landminer og klasevåpen. Selv om atomvåpenspørsmålet er i en egen størrelsesorden, mener vi at disse våpnene prinsipielt ikke skiller seg fra de våpentypene verden har blitt enige om å forby. Norge har gjennom det samarbeidet som nå er etablert mellom de frivillige organisasjonene om en felles kampanje for et forbud mot atomvåpen, og den økonomiske støtten som den norske regjeringen gir til både den norske og den internasjonale kampanjen, plassert seg i frontlinjen for en atomvåpenfri verden. Dette forplikter oss til å gjøre vårt ytterste for å påvirke beslutningstakerne til å ta sjansen på en ny kurs i nedrustningsarbeidet. Vi begrunner vårt engasjement med henvisning til humanitær- og folkeretten, med behovet for at verden forener krefter for å forebygge de store globale utfordringene menneskeheten nå står overfor, og med troen på at vi mennesker kan ta fornuftige beslutninger når vi kjenner fakta. Som leger vet vi at en røyker som sier at han skal slutte, ikke samtidig kan si: ” – men kanskje ikke i min levetid”. Hele poenget er jo å stoppe før det er for sent!