Etter den 2. verdenskrig var norske fysikere tidlig ute med å ta i bruk den nye kunnskapen innen kjernefysikken. Noen var til og med inne på tanken om at Norge skulle utvikle atomvåpen, men dette ble raskt lagt til side. I stedet gikk Norge inn i Atlanterhavspakten (senere NATO) og kom dermed under den amerikanske atomvåpenparaplyen. Norge avsto imidlertid å lagre atomvåpen på norsk jord.

Tungtvannet – norske helter og skurker? Under verdenskrigen hadde tyske forskere planer om å utvikle en atombombe. En nødvendig bestanddel i disse forsøkene var tungtvann, som bare ble produsert ved Norsk Hydros anlegg på Vemork i Rjukan Imidlertid ble både produksjonen og forsøket på forsendelse av dette tungtvannet til Tyskland effektivt hindret av norske sabotører og alliert bombing av fabrikkanlegget. Kanskje nettopp dette gjorde at Tyskland ikke maktet å utvikle den nye bomben. Langt senere kom også norsk tungtvann til å spille en avgjørende rolle for ett lands atomvåpenprogram. Med fransk hjelp hadde Israel på 1950-tallet startet byggingen av en tungtvannreaktor i Dimona i Negev-ørkenen. Israelerne henvendte seg til Norge i 1958 og ba om å få kjøpe 20 tonn tungtvann. På denne tiden var det bare USA og Norge som kunne levere tungtvann i slike mengder. Mens USA satte klare betingelser for en slik leveranse for å hindre at tungtvannet ble brukt i atombombeproduksjon, gikk Norge med på å levere tungtvannet uten særlige betingelser. Israel måtte riktignok skrive under på at tungtvannet bare var til fredelige formål og gi Norge rett til kontrollere at dette ble etterfulgt. Norge gjennomførte imidlertid bare en slik kontroll, i 1961 to år før Dimonareaktoren kom i drift. Nyere opplysninger tyder på at de norske forhandlerne hadde sterke indikasjoner på at Israel hadde planer om å bygge atomvåpen, lenge før tungtvannsavtalen ble underskrevet (1). Hovedpersonene i disse forhandlingene var tidligere norsk forsvarsminister Jens Chr. Hauge, sjefen for Institutt for Atomenergi Gunnar Randers og byråsjef Olaf Solli i Utenriksdepartementet. Statssekretæren i UD, Hans Engen var på den tiden overbevist om at Israelerne ønsket å lage atomvåpen, likevel var det ingen som stanset tungtvannssalget. I tillegg eksporterte Norge teknisk utstyr nødvendig for en plutoniumsfabrikk til Israel i 1960. Senere fikk israelerne tilgang til norsk reaktorteknologi i Halden. At Israel virkelig brukte Dimonareaktoren til fremstilling av kjernemateriale for atomvåpen, ble bekreftet av den israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu i 1986. Vanunu fikk senere en straff på18 års i fengsel for sine avsløringer. Israel antas i dag å ha mellom 100 og 200 atombomber. Da tungtvannsavtalen omsider ble annullert i 1991 og tungtvannet kjøpt tilbake til Norge, hevdet norske myndigheter at de var ført bak lyset av israelerne. Mye tyder altså på at de ansvarlige enten visste eller burde ha forstått at tungtvannet ville bli brukt i atomvåpenproduksjon. Folkebevegelser mot atomvåpen i Norge På slutten av 1940-tallet økte den internasjonale spenningen til samme nivå som før utbruddet av den andre verdenskrig. Øst sto mot vest i Europa. Krigen i Korea fra juni 1950, hvor amerikanske styrker etter hvert sto mot kinesiske, forsterket inntrykket av at det gikk mot en militær konfrontasjon mellom de tidligere allierte i kampen mot nazismen under verdenskrigen. At begge partene hadde bygget opp store arsenaler atomvåpen ga situasjonen en uhyggelig dimensjon. ”Angsten lå som et lammende trykk over alt og alle” (2). Utover 1950-tallet vokste det frem stadig sterkere motstand i Norge mot atomopprustningen Spesielt inntrykk gjorde de sovjetiske prøvesprengningene over Novaja Semlja bare vel 60 mil fra Kirkenes. Det vakte voldsom oppsikt da man i januar 1958 fikk meldinger om at det var funnet økende mengder radioaktivt strontium 90 i melken. Angsten for atomvåpnene grep om seg i befolkningen. Selv husmødrene reagerte. Appellene fra Nobelprisvinnerne Linus Pauling og Albert Schweizer, fremført nettopp i Norge i 1957, men rettet mot hele verden, bidro sterkt til å mobilisere opinionen mot prøvesprengningene. Schweizers appell samlet en kvart million underskrifter i Norge. I juni 1958 gikk det første demonstrasjonstoget mot prøvesprengningene i Oslo og samlet 5000 deltakere (3). Da sprengningene fortsatte, mobiliserte dette til enda større demonstrasjoner. Den lammende angsten ble erstattet av troen på at en folkebevegelse mot atomvåpen kunne stanse det vanvittige kappløpet. Demonstrasjoner og underskriftskampanjene fortsatte inntil USA og Sovjet avsluttet de atmosfæriske sprengningene tidlig på 1960-tallet. Etter dette fulgte en lengre periode med lite folkelig engasjement mot atomvåpen. Ikke før den internasjonale spenningen på steg på slutten av 1970-tallet, grep frykten for atomkrig om seg på ny. NATOs dobbeltvedtak i 1979 om å utplassere nye mellomdistanseraketter i Vest-Europa som svar på Sovjetunionens utplassering av SS-20 raketter i flere østeuropeiske land, utløste voldsomt engasjement. Organisasjonen Nei til atomvåpen (NTA) ble stiftet i 1981 og fikk straks stor oppslutning. Fagbevegelsen, kirken og politiske grupper engasjerte seg i nedrustningsspørsmålet og en rekke profesjonsorganisasjoner mot atomkrig ble også etablert, mellom dem Norske leger mot atomkrig i 1982. Titusener demonstrerte mot opprustningen og forlangte forhandlinger i Norge så vel som andre land. Heldigvis førte dette engasjementet etter hvert til flere nedrustningsavtaler mellom USA og Sovjetunionen på slutten av 1980-tallet (4). NATOs atomforsvar og Norge I den betente situasjonen etter Ungarn-oppstanden i 1956 arbeidet mange for utplassering av amerikanske atomvåpen i alle NATOs medlemsland, inkludert Norge (se fordypningsteksten Politikk –Nato og atomvåpen). Innen Arbeiderpartiet var meningen delte. Utenriksminister Lange hevdet at Norge ikke kunne reservere seg mot NATOs linje, fordi dette ville være det samme som å melde seg ut. Andre var mer skeptiske. Et benkeforslag om at ingen atomvåpen skulle lagres på norsk jord, ble enstemmig vedtatt på Arbeiderpartiets landsmøte i 1957. Likevel vakte det stor oppmerksomhet da statsminister Gerhardsen utvetydig slo fast på et NATO-toppmøte i desember 1957 at Norge ikke ønsket atomvåpen i Norge. Norge ble dermed ett av de få land i NATO som sa nei til lagring av atomstridshoder i fredstid. Dette forhindret ikke at det ble bygget lagre for slike våpen flere plasser i landet, blant annet i Bodø, Setermoen, Asker, Våler, Trøgstad, Nes og Flesland utenfor Bergen. Bodø fikk et lager for atombomber til jagerbombefly, som sto ferdig i 1963. Også de fire luftvernsbatteriene med Nike-raketter rundt Oslo ble forberedt til utskytning av raketter med atomladninger. Dette kommer frem i en bok utgitt i 2001, som baserer seg på hemmelige arkiver og intervjuer (5). Norge ble lenge utsatt for et press fra NATO og USA om å endre sin atom- og basepolitikk. Noe Norge måtte gå med på, var å bygge opp et navigasjonssystem for de amerikanske Polaris-ubåtene som var utstyrt med atomvåpen. Dette systemet ble lenge holdt hemmelig. Først da to stortingsrepresentanter brøt taushetsplikten i 1977, kom detaljene om dette prosjektet frem. De politiske brytningene om atompolitikken toppet seg omkring 1980, i forbindelse med striden om nye utplasseringer av atomvåpen i sentral-Europa. I 1981 vedtok Arbeiderpartiet å arbeide for en nordisk atomvåpenfri sone, noe som utløste sterke reaksjoner i alliansen, særlig i USA. Tamnes og Skogstrand (5) mener at Norges atompolitikk under den kalde krigen kan betraktes som et tillitskapende tiltak, som hadde en gunstig innvirkning på relasjonene i Nord-Europa i fredstid. Trolig bidro for eksempel Norges atombegrensninger til å dempe det russiske presset mot Finland. Norsk politisk arbeid for kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning I en fersk stortingsmelding hevder regjeringen at Norge har en pådriverrolle for kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning (6). Fredsbevegelsen er ikke like imponert over Norges innsats på dette området. Sammenliknet med Norges engasjement for internasjonale forbud mot andre våpentyper, som landminer og klasevåpen, har Norge spilt en atskillig mer tilbakeholden rolle i atomvåpenspørsmålet. Dette henger naturlig nok sammen med vårt NATO-medlemsskap, hvor vi de facto aksepterer at atomvåpen har en rolle i sikkerhetspolitikken og den militære forsvarsstrategien. Norge har i det store og hele lojalt fulgt NATO-blokken i avstemningene i FNs hovedforsamling om ulike nedrustningsalternativ. Norge har de senere årene imidlertid tatt noen initiativ for å stimulere til en positiv endringsprosess (6). Sammen med Tyskland har Norge arbeidet for å få NATOs atomvåpenstrategi opp til diskusjon. Den norske regjeringen gir i stortingsmeldingen utrykk for at man ønsker at NATO skal arbeide for å redusere kjernevåpnenes betydning i internasjonal politikk. Norge leder det såkalte 7-lands samarbeidet for å støtte opp under ikke-spredingsavtalen og for å skape ny bevegelse i arbeidet for kjernefysisk nedrustning. Samarbeidet omfatter foruten Norge, Australia, Chile, Indonesia, Romania, Storbritannia og Sør-Afrika. Samarbeidet startet etter den mislykkede tilsynskonferansen for NPT i 2005. Innenfor dette samarbeidet har man engasjert en rekke forskningsinstitusjoner til å gi bidrag. Særlig har dette nettverket levert bidrag til hvordan nedrustningstiltak kan verifiseres. Hovedsporet for den norske regjeringen er inntil videre å satse på ikke-spredingsavtalen (6). Alle forpliktelser i NPT må følges opp, både hva gjelder ikke-spreding og nedrustning. Norge mener også at den omfattende prøvestansavtalen (CBBT) må tre i kraft så snart som mulig. Videre støtter Norge et forbud mot fremstilling av spaltbart materiale for våpenformål (FMCT). Norge vil særlig arbeide for hvordan en slik avtale kan verifiseres og at avtalen også omfatter nedbygging av eksisterende lagre av slikt materiale. Norge ønsker likeledes at høyanriket uran (HEU) skal fases ut som brensel for kjernefysiske reaktorer. Norsk atomforskning og kjernekraftplaner Norge hadde allerede fra før oppdagelsen av røntgenstråling i 1895 en stor virksomhet innen strålingsrelaterte fag. Faktisk oppdaget antagelig den norske fysiker Kristian Birkeland strålene enda tidligere, men fattet nok ikke rekkevidden. Birkeland prøvde også i 1906 å reise penger til ”utvinning av energi ved oppløsning av atomets masse” basert på ”en fin oppdagelse jeg har gjort”. Ingen vet om han allerede da hadde oppdaget kjernespaltning, og han klarte heller ikke å reise penger før han døde i Egypt i 1917 (7). Den norske kjemikeren Ellen Gleditsch ble i 1907 assistent hos madame Marie Curie og ble senere vår første professor i kjernekjemi. Hun sørget for at Norge tidlig fikk tilgang til radium til stråleterapi-formål, og hun hadde brede kontakter (8). Kjerneforskningen var omfattende i Norge opp til andre verdenskrig og norske forskere hadde utstrakt internasjonalt samarbeid. En viktig forutsetning for mye kjerneforskning var tilgang til tungtvann, tritium. Dette ble produsert på Norsk Hydros anlegg på Vemork ved Rjukan fra før krigen, og var sannsynligvis av strategisk interesse for de tyske atomvåpenbestrebelser (9). Kort før krigsutbruddet ble en større mengde tungtvann ”utlånt” til Frankrike, trolig i forbindelse med atomreaktorkonseptet til Frédéric Joliot-Curie og som var patentert i 1939. Dette ble brakt i sikkerhet i England før den tyske invasjonen. Ødeleggelsen av Vemorkanlegget i 1943 og senkning av en last tungtvann i Tinnsjøen i 1944 er av de mest spektakulære sabotasjeaksjoner i Norge, og er filmatisert 2 ganger (10). Etter krigen var fremtidsoptimismen stor, og gjenoppbyggingen av landet med rask industrialisering var populært. Landflyktige forskere kom hjem med nye kontakter og ideer, og forsvaret skulle bygges opp. Forsvarets forskningsinstitutt ble etablert på Kjeller i 1946 (like ved den da viktige militære flyplassen der) og det er nok ingen tilfeldighet at det nye Institutt for atomenergi ble etablert i umiddelbar nærhet i 1948, i stor grad av Gunnar Randers som hadde kontakter i det amerikanske kjerneteknologimiljøet. Forsøk på å etablere et norsk-fransk reaktorprosjekt mislyktes (muligens på grunn av Joliot Curies politiske holdninger, han ble bl.a. tildelt Stalinprisen i 1951), og USA og England var lite villige til å bidra med uran. Men så lyktes man å etablerte et norsk-nederlandsk samarbeide, og atomreaktoren på Kjeller var faktisk nr. 2 som ble startet opp i Europa (11). Den norske tusenkunstner og ingeniør Odd Dahl ledet arbeidet praktisk, og var senere sentral i oppbyggingen av det store kjerneforskningssenteret CERN i Geneve. De spede planer om en norsk atombombe rant forholdsvis raskt ut i sanden, ikke minst på grunn av at opinionen etter hvert fikk mer kjennskap til virkningene bombene i Hiroshima og Nagasaki hadde hatt. Det var også omfattende planer for å drive den store norske handelsflåten, selv etter krigen verdens tredje største, med atomkraft. Kjernekraftplanene varte lenge men ble etter hvert mer og mer kontroversielle. Stortinget debatterte saken bl.a. i 1975 men uten at det ble flertall verken for å bygge kjernekraftverk eller å forby det. En kommisjon ble nedsatt, og dette Granliutvalget avga sin innstilling i 1978 med en konklusjon i hovedsak positiv til kjernekraft men med forbehold om et betydelig sikkerhetsarbeid. I 1980 vedtok Stortinget endelig å stoppe kjernekraftprogrammet ”men opprettholde kompetansen”, hvilket kunne være vanskelig å oppfylle. Haldenreaktoren ble bygget i 1958 og startet opp i 1959. Energien, bare omkring en prosent av det som utvikles av et fullskala kjernekraftverk, ble brukt av Saugbrugsforeningen. Men den viktigste funksjon i dag er forskning, og den er nå organisert som et OECD-prosjekt. Statlige atomsikkerhetsorganisasjoner, forskningsinstitutter og industribedrifter fra en rekke land deltar i forskningsprogrammene. Det forskes på brenselsteknologi, materialteknologi og komplekse tekniske systemer. Reaktoren er i dag blant de eldste i verden men har fått forlenget konsesjon. Risikoen for en ulykke ved Haldenreaktoren er antagelig liten, men prosjektet er omdiskutert. Forskningen bidrar til økt sikkerhet og effektivitet ved kjernekraftverk, men kritikere hevder at dette nettopp kan forlenge kjernekraftverkenes levetid og bidra til profitt. KILDER 1. http://www.nrk.no/programmer/tv/brennpunkt/609438.htlm 2. Ustvedt, Y. Den varme freden – den kalde krigen. Det skjedde i Norge, bind 1, 1945-52. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag 1978, side 402. 3. Ustvedt, Y. Velstand – og nye farer. Det skjedde i Norge, bind 2, 1952-61. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag 1978, side 409. 4. Mærli, M.B. Atomvåpen. Det du ikke vet, det du ikke vil vite. Oslo: Pax forlag 2009 5. Skogrand, K., Tamnes, R. Fryktens likevekt. Atombomben, Norge og verden, 1945-1970. Oslo, Tiden norsk forlag 2001. 6. St.meld. nr 27 (2007-2008) Nedrustning og ikke-spredning. 7. Egeland A: Kristian Birkeland. Mennesket og forskeren. Norges bank, Oslo 1994 8. Kronen T, Pappas AC: Ellen Gleditsch: et liv i forskning og medmenneskelighet. Aventura, Oslo 1987 9. Gallagher T: Assault in Norway: Sabotaging the Nazi Nuclear Program.Harcourt Brace Jovanovich, New York 1975 10. Haukelid K: Kampen om tungtvannet. Nasjonalforlaget, Oslo 1953 11. Forland A: På leiting etter uran. Institutt for atomenergi og internasjonalt samarbeide 1945-51. Forsvarsstudier 3/1987. Institutt for forsvarsstudier, Oslo 1987