Internasjonal humanitær rett var et tema under sesjonen i FNs 1. komité høsten 2010, under henvisning til Tilsynskonferansen for Ikkespredningsavtalen (NPT) i mai 2010 som i sitt sluttdokument ”uttrykker sin dypeste bekymring for de katastrofale humanitære konsekvensene av enhver bruk av atomvåpen, og stadfester nødvendigheten av at alle stater til alle tider etterlever gjeldende internasjonal rett, inkludert internasjonal humanitær rett.”

Erklæringen fra Tilsynskonferansen fikk tilslutning fra mange lands regjeringer i 1. komitéen og den ble innarbeidet i følgende tre resolusjoner: ‘Den japanske resolusjonen’ (nytt navn: United actions towards the total elimination of nuclear weapons), ‘NAC- resolusjonen’ (Towards a nuclear-weapon-free world: accelerating the implementation of nuclear disarmament commitments) og ‘Malaysia-resolusjonen’ (Follow-up to the advisory opinion of the International Court of Justice on the Legality of the Threat or Use of Nuclear Weapons. Mer om denne her). Konkrete tiltak for etterlevelse av internasjonal humanitær rett finnes imidlertid ikke i noen av dem. Erklæringen var ikke med i resolusjonen ”Disarmament” fra den alliansefrie bevegelsen eller i “Convention on the Prohibition of the Use of Nuclear Weapons” som fremsettes av India. Sistnevnte resolusjon, som er en gjenganger fra 1961, fastslår at enhver bruk av atomvåpen vil være et brudd på FN charteret og en forbrytelse mot menneskeheten. I 1961 het det også at bruk av atomvåpen ”is contrary to the rules of international law and to the laws of humanity” (resolusjon 1653 (XVI) 24.11.1961). Norge var blant de mange nasjonene som kom med sterke utsagn i 1. komitéen om at atomvåpen er inkompatible med internasjonal humanitær rett. Statssekretær Espen Barth Eide, fra norsk UD, slo fast at ”våpen som forårsaker unødvendig lidelse og uakseptabel skade har ingen plass i dagens internasjonale sikkerhetsklima. Den humanitære dimensjon gjelder naturligvis like vel for atomvåpen som for konvensjonelle våpen.” Sveitsisk ambassadør Jürg Lauber uttalte at ”Sveits anser bruk av atomvåpen som umoralsk og ulovlig i forhold til internasjonal humanitær rett fordi slike våpen forårsaker massiv skade og treffer uten distinksjon.” Costa Ricas utsending Maritza Chan oppfordret til å sette i gang en forberedende prosess for en universell og legalt bindende konvensjon mot atomvåpen: ”..det har vært gjort mht biologiske og kjemiske våpen. Det må nå bli gjort for atomvåpen. Hva disse våpnene har til felles er at de bryter med internasjonal humanitær rett.” Det mest bemerkelsesverdige innspillet kom fra den Internasjonale Røde Kors Komité (ICRC). I forkant av Tilsynskonferansen i mai sa ICRCs president Jacob Kellenberger at ICRC ”finner det vanskelig å se for seg hvordan noen bruk av atomvåpen kan være forenlig med reglene i internasjonal humanitær rett”. I oktober sa ICRCs juridiske talsmann Robert Young at atomvåpnenes implikasjoner for internasjonal humanitær rett ”nå må bli omsatt i et vidt spekter av tiltak som gradvis vil gjøre slutt på atomvåpnenes rolle i sikkerhetspolitikken”, inkludert ”en forhandlingsprosess, eller prosesser, med en omforent agenda og tidsramme. Det er vesentlig at forhandlingene ikke blir basert alene på militære doktriner og maktpolitikk. Debatten må like mye dreie seg om virkningene av disse våpnene på mennesker, de fundamentale regler i internasjonal humanitær rett og menneskehetens kollektive fremtid.” Referanse: First Committee Monitor, Final Edition, 2 November 2010. Finnes her.