Dr Rebecca Johnson er leder for The Acronyme Institute for Disarmament Diplomacy og nestleder i ICANs internasjonale kjernegruppe. I tillegg til å være ekspert på atomvåpen, har Johnson lang erfaring som grasrotaktivist for en atomvåpenfri verden. I hele fem år teltet hun i fredsleiren Greenham Common i England. På Skuret den 26. mai kl. 19:30 har du mulighet til å høre Rebecca Johnsons foredrag: Can nuclear weapons be abolished in our lifetime? Les Ursula Gelis' intervju med Johnson her:

Feminisme og nedrusting. Et feministisk perspektiv er nødvendig hvis en verden uten atomvåpen skal realiseres Etter Bushperioden var over i USA kommer det ny fart inn i nedrustningsdebatten. Forventningene til den nye amerikanske presidenten Barak Obama ble skrudd i været i en slik grad at han fikk Nobelprisen for sin visjon om en verden uten atomvåpen… Dette intervjuet handler ikke om politikernes adferd og debatter men skal informere om aktiviteter som folk på grasrota, her spesielt kvinner, er i stand til å gjennomføre på en realistisk og målbevisst måte. Jeg hadde mulighet til å intervjue vitenskapskvinnen Dr.Rebecca Johnson fra ’Acronym Institute’ for nedrustningsdiplomati i London. Fru Johnson deltok på en konferanse i Oslo for å få den norske ICAN-kampanjen, et initiativ for avskaffelsen av atomvåpen, av stabelen den 25. oktober 2010. Dr. Johnsen, du har vært en politisk aktivist gjennom mange år og du leder for tiden det prestisjetunge Acronym instituttett for nedrustningsdiplomati i London. Hvordan startet det hele? Med utdanning som fysiker ønsket jeg ikke å arbeide med våpen. Tidlig i 1970-årene gikk det opp for meg at atomfysikken ikke var den rette faglige basen for meg. Omgivelsene rundt min arbeidsplass var knyttet til atomindustrien og det etablerte miljø knyttet til den. I 1981 vendte jeg hjem fra Japan hvor jeg hadde bodd for en avgrenset periode og tok min mastergrad i fjerne-Østen-studier. Omtrent ett år senere dro jeg til Greenham Common, en fredsleir for kvinner. Her kom kvinner sammen for å øve ikkevoldelig motstand mot forberedelser til atomkrig ved siden av en militærbase. Etter et par dager, gikk det opp for meg at jeg måtte forplikte meg til en ikkevoldelig livsstil og å arbeide her ved kvinnenes fredsleir. Jeg gjorde Greenham til mitt permanente hjem for perioden 1982 til 1987. Jeg ble sendt i fengsel på grunnlag av anklager som gikk på brudd på ro og orden fordi vi på en ikkevoldelig måte tok i besittelse siloer (atomraketters ”hjem”) på det militære området. En annen anklage var kriminell skade ved at vi trafikkerte kontrolltårnet. Vi blottla mulige bruksplaner for atomvåpen, kjemiske og biologiske våpen på basen. De inneholdt ingen foranstaltninger for å beskytte den lokale befolkningen i Newbury! Hvilke lærepenger har du fått ut av din grasrotaktivisme? En lært lekse er det faktum at med et riktig, inspirerende og oppnåelig budskap kan vi vinne. Et godt eksempel er det enkle budskap fra 80-tallet som gikk på å fjerne Pershingrakettene, nye stridshoder og førstebruksdoktrinen! Vi vant INFT-traktaten! Traktaten som heter ”Intermediate-Range Nuclear-Forces”-traktaten (mellomdistanse-atomvåpen-traktaten) er en avskaffelsestraktat. Når vi er blitt kvitt en klasse av atomvåpen kan vi knytte forbindelser til en avskaffelse av alle atomvåpen. Våre bestrebelser i å kjempe for demokrati, frihet til å tre tilbake og frihet til bevegelse bidro faktisk til å avslutte den kalde krigen. I 1988 startet vi en kampanje nr. 2. Vi krevde stopp av prøvespregninger av atomvåpen og vi kjempet for at den omfattende avtalen om å forby slike tester (”Comprehensive Test Ban Treaty” – CTBT) skulle tre i kraft. Dette kravet var på agendaen helt fra 1945. Hva gjorde vi? Vi stigmatiserte effektene som atombombeprøvespregninger hadde på helse og miljø. Vi gjestet områdene for de franske atomtestene i det sørlige Stillehav, dro til Russland og Kasakhstan, og vi utelukket ikke de amerikansk-britiske testområdene i Nevada. Vi inviterte mediene til å være med mens vi blokkerte et testområde sammen med urbefolkning. Vi hadde direkte møter med politikere, vi presset på for å få til moratorier som i virkeligheten betydde stans. I forhold til CTBT ble våre krav tatt på alvor av Russland, Frankrike og USA. Igjen, lærepengene som vi fikk er følgende: Vi trenger en vidtrekkende folkebevegelse, en nasjonal kampanje som understreker de menneskelige konsekvensene. Det er overflødig å si at for å oppnå de mål som er innenfor din rekkevidde, så må den rette strategien være på plass. Hvordan ser du på kjønnsperspektivet når det gjelder nedrustningsbestrebelsene? Jeg var feminist før jeg ble fredsaktivist. Det er naturlig for meg å være på utkikk etter rettferdighet og full involvering av kvinner i fredsaktivisme. Kvinners innsats har vært avgjørende for å få til nedrustning så langt. Kvinner ledet kampanjen i 1980-årene. Fredsleiren som et sted for ’bare kvinner’ var viktig for tillitsbyggende tiltak og en spesiell type kreativitet. Vi kom til forståelsen av at vi som kvinner har perspektiver på nedrustning som er annerledes. Vår måte å se på militarisme, dens konsekvenser og våre løsningsforsøk for å få satt stopper for den, er forskjellig fra det mannlige perspektivet. Holdninger som går på å gjemme seg bak fakta og tekniske detaljer tenderer til å minske den menneskelige dimensjonen som jo er den avgjørende. Hele nedrustningskampen mottok lærepenger fra kvinner. Igjen insisterer jeg på at områder ’bare for kvinner’ er viktige for å øke troen på våre egne perspektiver. Feministiske analyser av militarisering, våpen og krig er et område for å avle nye ideer. Kort sagt trenger hovedkampanjen et feministisk perspektiv. Dette kan vi nå også bruke i ICAN-kampanjen. ICAN er et nettverk på grasrota som søker å bygge en uimotståelig og ustoppelig bevegelse i det sivile samfunn for å avskaffe atomvåpen globalt. Det dreier seg om å fordre lokale grupper, ikke bare de som allerede er aktive mot atomvåpen. Aktivister som bryr seg om de menneskelige aspektene, som overlevende etter katastrofer, har andre måter å mobilisere på. Miljømessige konsekvenser av hele den nukleære sirkelen, klimakaos og fattigdomstema vil gi nye impulser til kampanjen. Vi fører an i retning av å bygge opp en bevegelse i det sivile samfunn på alle nivåer for å øve press på valgte representanter, parlamentarikere og borgermestere/ordførere. Vi ønsker å samle oss om et spesifikt krav om en prosess for å lage avtaler som avskaffer atomvåpen. Målet er å de-legitimere avskrekking med atomvåpen fra det individuelle nivå opp til nasjonsnivået. Folk må forstå at enhver mulig bruk av atomvåpen vil være en forbrytelse mot menneskeheten. I hvilken grad spiller det sivile samfunn en rolle i kampanjen? Rollen til det sivile samfunn i kampanjen er avgjørende. Det har den ledende posisjon i det å gjenoppvekke kravet om å avskaffe og å oppdatere ropet på atomvåpenavtale. Selvsagt må det sivile samfunn arbeide i partnerskap med regjeringen slik det med suksess har skjedd når det gjelder kampanjen mot landminene og med klasevåpnene. Hvordan får vi ’mannen og kvinnen i gata’ om bord? Vi trenger alle typer folk og engasjementer. Det sivile samfunn trenger sine egne eksperter. Det er viktig at parlamentarikere og andre offentlige representanter ikke setter sitt ego i sentrum når de samarbeider med det sivile samfunn i dette feltet. Vi trenger flere aktivister, analytikere og analytiske aktivister. Hvordan kan vi arbeide for et bredere engasjement blant globale aktører når det gjelder arbeidet for avskaffelse av atomvåpen? Alle atomstater og stater som er beskyttet av allianser med atomvåpen har interesser som er vevd inn i hverandre. Jeg tror at selv om Obama i hjertet er en forkjemper for å avskaffe atomvåpen så er det slik at i det øyeblikk han er president så fortsetter det etablerte miljø som er mot våpenkontroll sine innarbeidede rutiner. Hvis det humanitære spørsmål tas i betraktning først, så har statene uten atomvåpen en plikt til å engasjere seg aktivt i å avskaffe dette dødbringende våpenarsenalet. Hvis en politisk leder kun bruker retorikk, så må vi snu det rundt ved å gå inn for en praktisk prosess for å få en avtale. Vi må kreve en bevegelse bort fra ren retorikk til praktisk handling. Det dreier seg om å ta atomvåpen ut av doktriner og politikk. Det er helt klart at vi støtter ratifikasjonen av CTBT og vi vil ikke slutte med å støtte de forbindelser som er nødvendige for at den totale avskaffelsen av atomvåpen ikke avspores. Forestill deg at du samtaler med noen som er totalt uvitende om atomvåpnenes farer. Hva vil du si til en slik person? Atomvåpen skaper ikke trygghet for oss. Hvis de brukes, enten det er av regjeringer eller terrorister, så vil de forårsake en menneskelig lidelse som vi ikke kan forestille oss, miljøskader i meget stor skala og massiv usikkerhet over hele verden. Faktisk er det slik at hvis noen få land ville avskaffe alle sine atomvåpen og hvis verdens folk og regjeringer ville kreve avskaffelse av disse våpen så kunne atomvåpen gjøres raskere lovløse enn landminene eller i tilfelle av de kjemiske våpen. Ja, både landminer og kjemiske våpen, er forbudt ved multilaterale avtaler. Vi kan gjøre det samme med atomvåpen hvis vi er bestemte og kravstore. Og dersom atomvåpen blir erklært lovløse og hvis bruk av masseødeleggelsesvåpen blir ansett som en forbrytelse mot menneskeheten, så kan våre vitenskapsfolk og jurister sant og sikkert hjelpe til i elimineringen av de eksisterende arsenaler. Takk for at du ville dele dine synspunkter med oss, Dr. Johnson. Jeg vil gjerne se hvor langt vi er kommet med kampanjen innen ett år – la oss da møtes igjen!