Da valgterminavgjørelsen skulle taes var det for meg ikke noe spørsmål om hva jeg skulle velge. Jeg ville ha et frisemester, hvor jeg kunne reise og samtidig få en faglig forankring, og en ny innsikt i mangfoldet og utfordringene medisinen har globalt. Jeg ville studere global helse ved universitetet og reise til India.

Dessverre er ikke alltid slik at virkeligheten alltid korrelerer med mine ideer og fremtidsutsikter, for eksempel da jeg 5 dager før studiestart for tredje gang troppet opp på den indiske ambassaden for å se hvordan det gikk med min sikkerhetsklarering. Ja, det er nemlig slik har jeg lært nå, at dersom en av foreldrene dine har tilknytning til Pakistan, så må du gjennom en sikkerhetsklarering. Dette på tross av at du er født i Norge, ikke selv har pakistansk statsborgerskap, og faktisk skal på utveksling gjennom UiB sammen med flere andre medstudenter. Heldigvis for meg var resepsjonisten en veldig hyggelig dame, som pent hintet meg om at jeg mest sannsynlig (les: aldri) kom til å få innvilget visum til India. Hva gjør en da? Når alle dine fremtidsplaner blir lagt i grus, fordi det er en spent politisk situasjon mellom to land? Du legger en plan B; dersom India ikke vil ha deg fordi du har pakistanske aner, så dra til Pakistan da vel! Sven Gudmund Hinderaker er heldigvis en veldig behjelpelig mann, sammen begynte vi raskt å planlegge hvordan vi kunne få ordnet ett nytt opplegg, med knappe 6 ukers planleggingstid klarte vi nesten mirakuløst å trekke i så mange snorer, han gjennom sine kollegaer og jeg gjennom mine bekjente, at når jeg stod på Gardermoen i begynnelsen av oktober hadde vi ihvertfall en grov skisse klar. En bekymret mor og en spent far stod igjen på Gardermoen, og vinket febrilsk til sin datter som skulle “tilbake til sine røtter”. Far var litt bekymret, hvordan skulle hans datter som han har oppdratt til å være en så selvstendig jente klare seg? Fordi det er vel ingen hemmelighet at kvinnerollen ikke står like sterkt i Pakistan. Det er som om rødstrømpene ga seg et sted på veien sørover, og aldri helt nådde Pakistan. Heldigvis har mine foreldre også lært meg å være kulturrelativistisk. Ja, er det ikke greit å gå på gaten alene, så må jeg vel ikke på død og liv gjøre det bare for å provosere? På tross av dette så jeg hvilken integritet de kvinnelige legene hadde på sykehuset, dette var utdannete kvinner som virkelig stod i respekt hos sine mannlige kollegaer og sine pasienter. Fra flere uoffisielle kilder har jeg hørt at det per idag, slik som her i Norge, nesten er flere jenter enn gutter på medisinstudiet. Dette er et steg i rett retning og bare poengterer hvor viktig det er at jenter får muligheten til å studere slik at kjønnsforskjellen kan utlignes. Jeg ankom Pakistan knappe to måneder etter at den forferdelige flommen hadde rammet landet. Flommen som ifølge WHO rammet 20 millioner mennesker, la ca 1/5 del av landet under vann og direkte tok livet av 2000 mennesker. Jeg bodde mange timers kjøretur unna de rammede områdene, da Punjab-elven som hadde flommet over sine grenser går lenger vest. Likevel så jeg hver dag hvordan flommen indirekte påvirket alle pakistaneres liv. Det var den store snakkisen, alle spurte seg selv og hverandre hvordan dette kunne skje og ikke minst hvordan de kunne hjelpe. På sykehusene så jeg de mer direkte effektene. Hva gjør du som sykehusledelse, når alle pengene du hadde budsjettert til å kjøpe inn medisiner det neste året blir re-lokalisert til flomområdet? Hvordan takler du et dengueutbrudd som ikke har noen medisinsk behandling utenom rehydrering og blodtransfusjon? Det finnes per idag verken vaksine eller medisin mot denguefeber. All teorien jeg hadde lært iløpet av de 6 undervisningsukene i Bergen ble raskt overført til praksis. Her stod jeg som jente fra ett av verdens rikeste og beste land og fikk lov til å observere hvordan medisinsk hjelp blir tilbudt når ressursene er knappe. Det imponerte meg stort hvor utrolig god du blir på ren klinisk diagnostikk når du har ekstremt få hjelpemidler og bildediagnostiske undersøkelser du kan gjøre. Det er en enkelt hendelse som kanskje ga meg flest søvnløse netter, historien har jeg fått lov av pasienten til å gjenfortelle. Så dersom du dårlig takler sterke historier bør du kanskje hoppe til neste avsnitt. Det lå en enke på operasjonsbordet, som hadde gangren i venstre fot. Den høyre foten hadde hun måttet amputere under kneet kun to år i forveien, også grunnet gangren. Denne gangen var det den venstre foten som stod for tur. Kirurgen sa at han skulle prøve å redde kneet, men han kunne ikke love noe. Noen minutter inn i inngrepet forstod kirurgene at kneet dessverre ikke var til å redde. Pasientens eneste pårørende, hennes sønn på knappe 15 år ble ropt inn slik at han kunne være delaktig i avgjørelsen. Hans svar var “så lenge dere redder min mor, spiller det ingen rolle, du er legen, jeg stoler på din avgjørelse”. Urettferdigheten slo meg i mellomgulvet som et skikkelig spark. Hvordan skal en så ung gutt, som ikke en gang er myndig, nå ta vare på sin mor? Hvordan ble verden et så urettferdig sted å oppholde seg på? Vet at han nå må bære sin mor til toalettet flere ganger per dag? Sannsynligheten for at hun har råd til en protese er minimal. Ikke bare dette, men hvordan skal denne unge gutten klare seg? Hvordan skal han klare å skaffe seg og sin mor mat hver dag? Plutselig ble all statistikken jeg hadde lest presentert for meg som et ekte kasus, virkeligheten er brutal, og hver dag er det mennesker som står midt oppe i all elendigheten og må leve med den. Mitt opphold i Pakistan gjorde stort inntrykk på meg, det å se så mange enkeltskjebner som ikke har gjort noe annet “galt” enn å bli født inn i feil familie, på feil kontinent, har satt dype spor. Så uavhengig av om flommen skyldes naturlige svingninger i temperaturen, eller om det er grunnet menneskeskapte klimaendringer, så skal jeg kutte ned på mitt CO2-utslipp. Jeg skal ikke klage når sykehuskøene er lange, fordi jeg får faktisk behandling. Aldri mer skal jeg klage over dårlige forelesere, fordi jeg får i det minste studere. Kanskje viktigst for min egen del, jeg skal aldri mer bli provosert når jeg blir referert til som norsk-pakistaner, fordi som den indiske ambassaden poengterte så godt, så kan du ikke fornekte opphavet ditt.