På FNs første komitees siste plenums sesjon, mandag 31 oktober, valgte Mexico, Østerrike og Norge å avstå fra votering over resolusjon L.21 (Taking forward multilateral disarmement negotiations) som de hadde lagt frem tidligere.
Dette ble gjort etter at en forstod at det blant FNs medlemsland ikke var nok støtte for resolusjonen. For å unngå at denne relativt radikale resolusjonen ble nedstemt, som ville sette en standard for avstemningen videre, dersom en velger å fremme forslaget på ny.
På tross av dette kan en mulig påstå at dette er ett steg i riktig retning, målet med å fremme resolusjonen var kanskje hovedsakelig ikke å få gjennom forslaget, men å promotere ideen om at Conference on Disarmament (CD) kanskje ikke lenger er det riktige foraet for å snakke om nedrustning. Samtidig forsøkte en å skape en klimaendring i ett miljø der det snakkes mye om stillstanden i CD, men det gjøres minimalt for å få hjulene i gang.
For overnevnte delegasjoner var det en seier i seg selv at ordet "withdrawal" aldri ble nevnt, hverken i Østerrike sin statement eller av chairman. I diplomatiets "game of words" kan dette sammenlignes med å bli viseboms i kortspillet president. Du har hverken tapt, eller vunnet, du sitter ikke med de dårligste kortene i neste runde, men du har heller ikke de beste.
Gode kort eller ei, vi får håpe at delegasjonens lykke i ordspill er enda bedre neste år. Kanskje etter ett år med resolusjonen på is, med sivilsamfunnets nedrustningskrav blafrende i vinden, at en da sitter igjen som visepresident, og endelig kan få fart i nedrustningseilene.