November 2012 reiste IPPNW-representanter fra Russland, Sverige, Danmark, Tyskland, Tyrkia og Norge til Tehran for et dialogmøte med ”Iranian Physicians for Social Responsibility” (PSR), den iranske grenen av IPPNW. Målet var å øke forståelsen for de helsemessige konsekvensene av masseødeleggelsesvåpen, med fokus på kjemiske og kjernefysiske våpen.

Iran har bokstavelig talt kjent effekten av masseødeleggelsesvåpen på kroppen gjennom kjemiske våpen (nærmere bestemt, sennepsgass) som ble brukt mot iranske soldater under den åtte år lange Iran-Irak-krigen 1980-88. Fortsatt er det mange som sliter med følgene etter eksponeringen, blandt annet i form av kroniske øye- og lungeplager. Dessverre er også kjernefysiske våpen en aktuell tematikk I Iran. Særlig grunnet Irans atomenergiprogram og Vestens redselen for at Iran anriker uran for å fremstille atomvåpen. Både kjemiske våpen og utvikling av kjernefysiske våpen var derfor sentrale temaer i dialogen med det iranske PSR, Irans utenriksdepartement, ordføreren i bydel 12 av Tehran og også den norske, danske og svenske ambassaden i Iran. Irans urananrikningsprogram Irans vedkjenner at landet har et urananrikningsprogram, men insisterer på at dette ene og alene er for atomenergiformål. Ifølge den internasjonale Ikkespredningsavtalen (NPT) har Iran – som alle andre land i verden – rett til å anrike uran for atomenergi. Sammen med friheten til å anrike uran, følger imidlertid også forpliktelser, som for eksempel å inngå kontrollavtaler med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). En av hovedårsakene til spenningen rundt Irans urananrikningsprogram er den noe manglende samarbeidsviljen fra Iransk hold for å inngå de nødvendige kontrollavtalene med IAEA. Dette har imidlertid medført at Vesten, med USA og Israel i tét, har stilt krav for nedtrapping av urananrikningen som tidvis overgår forpliktelsene Iran faktisk har gjennom NPT. Iran har nektet å imøtekomme flere av påleggene fra blant annet FNs sikkerhetsråd, IAEA og USA. Atomvåpen Hva gjelder atomvåpen, er dette et tema som ikke ser ut til å være mye diskutert blant vanlige folk i Iran. I 2005 utstedte Ayatollah Khameini en fatwa mot all produksjon, lagring og bruk at atomvåpen i Iran. Holdningen er derfor at dette er en fatwa som ikke bare er religiøst men også politisk gjeldende. Vi fikk derfor under møter med iranske politikere i Tehran ettertrykkelig understreket at Iran ikke har et atomvåpenprogram. Spørsmål om det er omstendigheter som kan få landet til å endre sin holdning til atomvåpen, ble imidlertid ikke besvart. Irans UD var også i møtet med IPPNW avvisende til å ratifisere Prøvestansavtalen (CTBT), en internasjonal avtale som forbyr atomprøvesprengning. Sanksjoner mot Iran Som en direkte konsekvens av Irans urananrikningsprogram og manglende vilje til å imøtekomme alle kravene til FN, EU, USA og IAEA, har flere land og internasjonale organisasjoner vedtatt sanksjoner mot Iran. Sanksjonene omfatter blant annet forbud mot handel med flere varegrupper, forbud mot eksport av nøkkelutstyr og -teknologi og tilknyttede den iranske olje- og gassektoren, samt finansielle transaksjoner gjennom iranske og internasjonale banker. Konsekvensene av sanksjonene mot Iran har vært alvorlige på for den iranske økonomien. Men, fordi den den iranske regjeringen har store økonomiske reserver i form av utenlandsk valuta og gull, kan landet derfor klare å trosse sanksjonene i lang tid fremover. Videre forsøker Iran i større grad å gjøre seg mer selvforsynt ved å redusere importen og øke den nasjonale produksjonen av varer de tidligere har måttet importere. Også den iranske befolkningen ser ut til å bli betydelig berørt av sanksjonene, spesielt på grunn av kraftig inflasjon, redusert tilgang til internasjonale varer og merker, samt vansker med å overføre penger inn og ut av Iran gjennom internasjonale banker. Inflasjonen og den manglende muligheten til å utføre transaksjoner mellom iranske og flere vestlige banker, vanskeliggjør imidlertid også kjøp av andre produkter som ikke egentlig inngår i sanksjonene, som for eksempel medikamenter. Konklusjon Etter en kort, men dog givende tur konkluderte vi med at det – så langt vi vet – ikke foreligger informasjon som tilsier at Iran på nåværende tidspunkt har til hensikt å produsere atomvåpen. Det anrikes imidlertid uran utover det som er nødvendig for atomenergi. Dette, i tillegg til manglende vilje til samarbeid med blandt annet IAEA øker mange vestlige lands mistillitt mot Iran. Sanksjoner mot Iran er imidlertid etter vår mening en politisk aggressiv og dårlig måte å håndtere denne problematikken på, og svekker ytterligere muligheten for en fredelig dialog med landet. Med økt press fra utlandet, har nå anrikningsprogrammet blir et prestisjeprosjekt i Iran, og det er idag politisk umulig for en toppolitiker i Iran å foreslå at man gir etter for sanksjonene og stopper videre anriking. Vi mener sanksjonene bør løftes, og at konflikten må løses gjennom dialog og diplomatiske midler.