Årets sesjon i FNs førstekomite (for nedrustning og internasjonal sikkerhet) var ifølge www.reachingcriticalwill.org mer produktive enn noensinne. Mange viktige og konkrete tiltak var til behandling, og alle nye initiativ ble vedtatt med overveldende majoritet. De katastrofale humanitære konsekvensene av bruk av atomvåpen fikk stor oppmerksomhet både fra regjeringer og sosialsamfunn.

Det var en påtakelig utålmodighet med tingenes stillstand og et klart ønske om å komme videre med atomnedrustning. Opponenter var de krefter som ønsker status quo og vern om sine vetorettigheter. Her vil jeg bare trekke frem noen få saker der Norge spilte en positiv rolle, samt et par resolusjoner som NLA har jobbet for i tidligere år. Joint statement on the humanitarian dimension of nuclear disarmament ble presentert av den sveitsiske ambassadøren Benno Laggner på vegne av 35 regjeringer, inkludert Vatikanet. Norge, Danmark og Island var de eneste NATO-land som skrev under. Ingen atomvåpenstater var med. Uttalelsen høstet stor og berettiget oppmerksomhet. Den er en videreføring av 16-lands initiativet fra Ikkespredningskonferansen i mai 2012 og tar, som det, utgangspunkt i sluttdokumentet fra Ikkespredningskonferansen i 2010 om de katastrofale humanitære konsekvensene av enhver bruk av atomvåpen. Uttalelsen slår fast at så lenge atomvåpen eksisterer vil de true menneskehetens eksistens, både ved straks- og langtidseffekter. Enhver bruk av atomvåpen vil angå verdenssamfunnet som helhet og vil være uforenlig med internasjonal humanitær rett. Hjelpetiltak vil være umulig, og det henvises til vedtaket i den Internasjonale Røde Kors og Røde Halvmåne bevegelsen i 2011 om å arbeide for et forbud mot atomvåpen på rent humanitært grunnlag. Det uttrykkes bekymring for at trusselen om kjernefysisk utslettelse fortsatt er en del av det 21. århundrets sikkerhetsklima. Den politiske verdi og prestisje som noen land tillegger atomvåpnene, innebærer en spredningsfare samtidig som atomvåpnene beslaglegger store ressurser som kunne dekket presserende behov i verden. Det er ytterst viktig at atomvåpen ikke blir brukt, ikke under noen omstendighet. Den eneste garanti mot bruk er total, irreversibel og verifiserbar eliminering. Alle stater oppfordres til å overholde internasjonal humanitær rett og intensivere anstrengelsene for å erklære atomvåpen som ulovlige og oppnå en verden fri for atomvåpen. Oslo-konferansen om de humanitære konsekvensene av atomvåpen som den norske regjering planlegger i 4.-5. mars 2013, fikk også behøring oppmerksomhet. Norges deltakelse i Joint Statement må sees i sammenheng med konferansen. Resolusjon L.46. En annen sak som vekket oppmerksomhet var resolusjon L.46 ”Taking forward multilateral disarmament negotiations” som ble lagt frem av 16 stater med Norge, Østerrike og Mexico i spissen. Den går ut på å etablere en ”open ended” arbeidsgruppe på atomnedrustning som vil møtes 15 dager i Geneve i 2013 for å utarbeide forslag til multilaterale forhandlinger om å oppnå og vedlikeholde en verden uten atomvåpen. Dette er en videreføring av et initiativ fra fjorårets sesjon i førstekomiteen, der også Norge sto i spissen sammen med Østerrike og Mexico. Fjorårets resolusjonsforslag, som siktet på å presse den handlingslammete Nedrustningskonferansen i Geneve (CD) til aksjon, ble den gang trukket fra avstemning. Årets resolusjon tar sikte på å starte multilaterale forhandlinger utenfor CD, i FN-regi uten konsensusregel. Resolusjonen ble vedtatt med stor majoritet i hovedforsamlingen (147 ja, 4 nei og 31 avholdende). De 4 nei-stemmene kom fra atomvåpenstatene USA, Storbritannia, Frankrike og Russland mens Kina, India, Israel og Pakistan stemte avholdende. Både Nord-Korea og Iran stemte ja. Av NATO-landene stemte 14 ja, 3 nei (atomvåpenstatene), og 10 avholdende (øst-europeiske stater pluss Italia og Spania). Atomvåpenstatene påstår at tiltaket vil ødelegge for implementeringen av Ikkespredningsavtalens aksjonsprogram 2010, men dette oppfattes som en tom unnskyldning av gammelt merke. Det har vært noe uklarhet omkring nytteverdien av L.46. Et mål kan være å bringe prosessen for et forbud mot atomvåpen inn i et legitimt FN-spor som kan følges etter Oslo-konferansen 2013 slik at denne ikke blir en isolert hendelse slik UDs konferanse i 2008 ”Achieving the vision of a world free of nuclear weapons” tilsynelatende ble. Malaysia-resolusjonen fra 1996 ”Follow-up to the advisory opinion of the International Court of Justice on the legality of the threat or use of nuclear weapons” fra 1996 krever umiddelbar start i forhandlinger om en konvensjon mot atomvåpen. Den fikk 135 ja-stemmer (inkludert Sverige, Sveits, Østerrike og Iran samt atomvåpenstatene Nord-Korea, India, og Pakistan), 22 nei (20 NATO-land pluss Russland og Israel), og 26 avholdende (inkludert NATO-landene Albania, Canada, Kroatia. Island, Norge og Romania). (To NATO-land var fraværende.) Tilsvarende stemmetall for 2011 var 130/26/22, så det går riktig vei, men hovedmotstanden ligger fortsatt i NATO. Det er tidligere angitt at Norge ikke stemmer ja fordi resolusjonen fremhever CD som eneste forum for internasjonale nedrustningsforhandlinger. Det faktum at 135 land går inn for et forbud er allikevel et mektig fundament for ICANs kampanje. NAC-resolusjonen fra 1998 ”Towards a nuclear-weapons-free world: accelerating the implementation of nuclear disarmament commitments” har bred oppslutning med 175 ja (inkludert Norge), 6 nei (atomvåpenstatene Frankrike, India, Israel, Russland, UK og USA), og 5 avholdende (inkludert Kina og Pakistan). Den er omfattende og lite kontroversiell og bygger mye på uttalelser fra tilsynskonferansene for NPT, inkludert de dype bekymringene for atomvåpnenes katastrofale humanitære konsekvenser. Arms Trade Treaty. I nr. 3/2012 av medlemsbladet ble det under overskriften ”Kontroll med våpenhandel” redegjort for FN-konferansen juli 2012 som hadde som mål å ferdigstille en avtale om kontroll med internasjonal handel med konvensjonelle våpen, en Arms Trade Treaty (ATT). Man kom dessverre ikke til enighet, men førstekomiteen vedtok å holde en ny konferanse, en såkalt ”Final UN Conference on the Arms Trade Treaty” i New York 18.-28. mars 2013. Så får vi bare håpe at man lykkes denne gangen, slik IPPNW og mange andre satser på.

Kilder:

www.reachingcriticalwill.org (inkludert First Committee Monitor 2012 no.1-5). www.un.org (General Assembly, GA/11321)