Mellom 1949 og 1989 utførte Sovjetsamveldet nær 500 atomvåpenprøvesprengninger i nærheten av byen Semipalatinsk (nå Semey) i det nordøstlige hjørnet av Kasakhstan. På IPPNW kongressen i Astana i august 2014 ble det orientert om pågående studier av medisinske konsekvenser av prøvesprengningene. Publiserte forskningsresultater er også oppsummert i en fersk rapport fra NUPI (1). Fortsatt står mange spørsmål ubesvart, ikke minst fordi forskningsprogrammene først kom i gang mange år etter de mest forurensende testene. Men for kasakhstanere fremstår prøvesprengningene som et overgrep som fortsatt gir dem en opplevelse av å være ofre for atomvåpenkappløpet under den kalde krigen.

Testprogrammet

De 456 prøvesprengningene ble utført innen et 18 300 kvadratkilometer stort område (det såkalte polygonet). Det ble bygget en ny by for formålet: Semipalatnisk-21, senere omdøpt til Kurchatov  etter den ledende russiske atomfysikeren Igor Vasilievitj Kurchatov,  som også var leder for testprogrammet de første årene. Denne lukkede byen hadde inntil 50 000 innbyggere og lå bare 50 km fra området hvor luft- og bakkesprengningene foregikk. Man regner imidlertid med at mellom en halv og en million mennesker ble utsatt for radioaktivt nedfall fra prøvesprengningene

Frem til 1962 ble atombombene sprengt enten i luften (86 prøvesprengninger) eller nær bakken (25 sprengninger). Som en følge av prøvestansavtalen i 1963 ble de påfølgende testene gjort under bakken. Samlet tilsvarte de atmosfæriske sprengningene mer enn 400 Hiroshima-bomber. Det er anslått at fire av disse testene (utført i perioden 1949-1956) sto for mer enn 95 prosent av det radioaktive nedfallet i nærområdet (2). Siden det ikke ble foretatt målinger utenfor det definerte test-området, vet man ikke nøyaktig hvor langt nedfallet spredte seg , men radioaktivt støv ble ved noen anledninger observert i Altai regionen som i dag er en del av Russland.

Selv fra noen av de underjordiske sprengningene kom der radioaktiv fjernspredning gjennom støv, men først og fremst medførte disse lokal forurensning av grunnvann. Forsøk på å bruke atomvåpen for såkalte fredelige formål, som å lage innsjøer, endte opp med så stor lokal radioaktiv forurensning at dette måtte oppgis.

Radioaktiv eksponering

Det enighet om at det først og fremst var den umiddelbare spredningen av radioaktiv materiale i nærområdet som har gitt medisinske konsekvenser, men man vet lite om de initiale helseeffektene. Prøvesprengningene var militære hemmeligheter, og de sovjetiske myndighetene brød seg lite om eventuelle helseskader i befolkningen. Bare ved én anledning – før den første hydrogenbomben ble sprengt i 1953  – ble deler av lokalbefolkningen evakuert. Først etter at en overflatesprengning i 1956 hadde medført akutt strålesykdom blant minst 600 innbyggere i byen Ust-Kamenogorsk 400 km borte, ble et forskningsinstitutt for strålerelatert sykdom etablert i byen Semipalatinsk, under dekknavnet Brucelloselasarett 4. Dette ble senere det statlige Research Institute of Radiation Medicine and Ecology (IRME) i Kasakhstan.

Etter modell fra Hiroshima/Nagasaki, etablerte man på 1960-tallet en historisk kohort studie bestående av ca. 9000 antatt eksponerte personer fra et utvalg landsbyer samt et tilsvarende antall  kontrollpersoner fra ikke-eksponerte områder. Disse er senere fulgt over tid med henblikk på sykdomsutvikling og dødelighet. Fastsettelse av individuell radioaktiv eksponering har bydd på store vansker, siden denne måtte gjøres retrospektivt og på basis av sparsomme data. Mens kontrollgruppen ble antatt å ha fått en individuell kumulativ atmosfærisk stråledose 20 mSv i perioden 1949-1960, lå gjennomsnittsverdien blant de eksponerte personene 30 ganger høyere, med individuelle variasjoner mellom 70 og 4140 mSv (3).

Imidlertid kan disse estimatene være for høye. Mens man tidligere antok at innbyggere i landsbyen Dolon, som var mest eksponert, hadde fått en ekstern stråledose på over 2 Gy, har nyere estimater konkludert med at slik ytre stråling neppe har vært mer enn 0,5 Gy (4).

Helsekonsekvensene

NUPI-rapporten (1) summerer opp helseskadene opp i tre tidsperioder:

1) Akutte og tidlige stråleskader (1950-1960): Spebarnsdødeligheten i nærområdet lå i denne perioden 3-4 ganger over kontrollområdet og i Kasakhstan for øvrig. Man fant også hyppigere medfødte misdannelser, særlig i hjerne og ansikt, samt en dobling av leukemi-dødsfall blant barn sammenliknet med nivået i 1945-48.

2) Tidlige langtidseffekter (1960-1985). I denne perioden sank spebarndødeligheten til nivåene før prøvesprengningene begynte. Derimot kom der en tydelig økning av kreftdødeligheten, opp til 3,5 ganger høyere enn i kontrollområdene. Kreftdødeligheten begynte å synke på 1980-tallet. Man rapporterte også om økt dødelighet av hjerte- og karsykdommer, men mer avanserte epidemiologiske studier har indikert at dette kunne ha andre forklaringer (5). I denne perioden fant man også økt forekomst av medfødte misdannelse hos barn født av kvinner som hadde vært eksponert for radioaktiv stråling som barn.

3) Sene langtidseffekter (1985-2010). Mot slutten av 1980-tallet steg kreftdødeligheten i den eksponerte befolkningen påny, opp til tre ganger høyere enn i kontrollgruppen og Kasakhstan som helhet. Mens dødeligheten av magetarmkreft sank, økte den for kreft i lunger og bryst.

Kreft

En studie som så på kreftdødeligheten mellom 1960 og 1999, fant 2,4 ganger høyere kreftdødelighet blant eksponerte sammenliknet med kontroller (3). Mens risikoen for å dø av kreft ikke var forskjellig fra kontrollgruppen de første årene etter eksponeringen, økte den markant blant de eksponerte etter 10 år for deretter å falle jevnt mot slutten av den 40-årige oppfølgningsperioden. Størst overdødelighet fant man for spiserørskreft (RR 3,3) og lungekreft (RR 2,9), men den eksponerte gruppen hadde høyere dødelighet av de aller fleste kreftformer. Blant eksponerte kvinner var det en markant overdødelighet av kreft i spiserør (RR 7,3) og bryst (RR1,9).

Man fant dose-repons sammenhenger mellom beregnet ekstern stråledose og dødelighet av de aller fleste krefttyper. Disse sammenhengene var enda tydeligere enn i Life Span Study av overlevere etter Hiroshima/Nagasaki bombingene. En usikkerhet knytter seg til omfanget av intern bestråling via inntak av radioaktive isotoper i mat og vann.

Medfødte misdannelser

I følge en russisk artikkel (6) er det funnet økt forekomst av Downs syndrom, mikrocephali og multiple malformasjoner blant barn født både av 1. og 2. generasjons mødre eksponert for radioaktivt nedfall i Semipalatinskområdet. Videre fant man en sammenheng mellom antatt radioaktiv bestråling og forekomst av slike kromosomavvik og misdannelser.   Også nyere studier, som inkluderer 3. generasjons overlevere, har påvist økt forekomst av kromosomskader og genetiske avvik knyttet til reparasjons- og detoksifikasjonsgener (7). Videre er det rappotert økt forekomst av mental retardasjon blant barn født av foreldre som var utsatt for radioaktivt nedfall (8).

Psykososiale og politiske følger

Befolkningen ble ikke informert om prøvesprengningene og hvilke helserisikoer disse kunne innebære. Dette ble først kjent lenge etter. Bekymringen for hva testene har gjort med deres egen og etterkommernes helse er stor og utbredt. Mange klager over helsevansker som de tilskriver prøvesprengningene. En studie fant at 70 prosent av befolkningen mente at deres helseproblemer skyldtes radioaktiv stråling (9). Mange er bekymret for pågående stråling i nærområdet eller for varige genetiske skader som vil affisere også kommende generasjoner.

I  1989 samlet tusenvis av mennesker seg i Alma Ata, den daværende hovedstaden i Kasakhstan, for å protestere mot uretten og kreve stopp i prøvesprengningene. En folkebevegelse Nevada-Semipalatinsk ble dannet for å kjempe mot videre atomvåpenproduksjon, og mer enn to millioner kasakhstanere undertegnet et krav om å stenge prøvefeltet. Få dager senere ble dette etterkommet. 29. August 1991 – på dagen 42 år etter den første prøvesprengningen – undertegnet president Nazarbayev et dekret som stengte prøvefeltet permanent. Senere har USA gitt økonomisk og teknisk støtte for å rense polygonet for radioaktivitet.

De kasakhstanske myndighetene har videre gitt 1,1 millioner innbyggere status som ofre for prøvesprengningene med spesielle rettighet til økonomisk kompensasjon, helsetjenester og andre privilegier. Mens dette systemet først bare var basert på bosted, har man siden 1995 også benyttet individuelle helsevurderinger i tildeling av økonomiske kompensasjoner (1). Mer enn 24 000 personer hadde inntil 2013 fått godtatt en sammenheng mellom sykdom eller død og tidligere stråleeksponering (1).

Referanser

1. Semipalantinsk nuclear testing: the humanitarian consequences. Report prepared for the Second Conference on Humanitarian Impact of Nuclear Weapons in Nayarit, Mexico 13 –14 February 2013. NUPI Report nr 1., 2014. Oslo: Norwegian Instititute of International Affairs.

2. Grosche B. Semipalantisk Test Site: Introduction. Radiation and Environmental Biophysics 2002; 41: 75–80.

3. Bauer S, Gusev BI, Pivina LM, Apsalikov KN, Grosche B. Radiation exposure due to local fallout from Soviet atmospheric nuclear weapons testing in Kasakhstan: Solid cancer mortality in the Semipalantinsk historical cohort. Radiation Research 2005; 164: 409–19.

4. Simon S, Baverstock KF, Lindholm, C. A summary of evidence on radiation exposures received near to the Semipalantinsk nuclear weapons test site in Kasakhstan. Health Physics 2003; 84: 718 – 25.

5. Grotsche B, Lackland D, Land C, Simon S, Apsalikov K et al. Mortality from cardiovascular diseases in the Semipalantinsk historical cohort, 1960–1999, and its relationship to radiation exposure. Radiation Research 2011; 176: 660­–9.

6. Sviatova GS, Abil'dinova GZh, Berezina GM. [Frequency, dynamics, and structure of congenital malformations in populations under long-term exposure to ionizing radiation]. [Artikkel på russisk]   Genetika. 2001;37(12):1696-704.

7. Bersimbayyev, R. The estimation of genetic risk at long-term influence of radiation on exposed population and its descendants. Innlegg: The 21th IPPNW World Congress, Astana, 28. August 2014.

8. Akanov S., Yamashita S,  Merimanov A, Indershyiev A, Musakhanova A. [Nuclear Explosions and Public Health Developments]. (Russisk). Nagasaki-Almaty 2008, s 115-116.

9. Kawano N, Hirabayash K, Matsuo M, Taooka Y, Hiraoka T et al. Human suffering effects of nuclear tests at Semipalatinsk, Kasakhstan: established on the basis of questionnaire surveys. J Radiation Res 2006; 47: A209-A217.

(Forfatter: John Gunnar Mæland. Artikkelen ble publisert i medlemsblad 3-2014)