Russland har nå omtrent like mange atomvåpen som USA, og til sammen har de to supermaktene over 90 prosent av verdens atomvåpen. Samtidig som antallet russiske atomvåpen har gått betydelig ned, har Russland de senere årene gjennomført omfattende moderniseringer av sine strategiske og taktiske atomvåpen og deres bæremidler. Russland begrunner sitt atomvåpenarsenal først og fremst ut fra avskrekking, men også som en sikkerhet mot militær aggresjon fra USA/Nato.

Historikk

Allerede på 1930-tallet startet russiske fysikere forskning på kjernefysisk spaltning, og under den andre verdenskrigen fikk sovjetiske etterretningstjeneste viktige opplysninger om de tyske og amerikanske atomvåpenprogrammene. Etter de amerikanske atomvåpenbombingene av Hiroshima og Nagasaki i 1945 beordret Stalin en hurtig utvikling av egne atomvåpen. Den første sovjetiske prøvesprengningen skjedde i 1949 av en plutoniumsbombe som var en kopi av den bomben USA brukte over Nagasaki. Samtidig arbeidet en gruppe fysikere som inkluderte Andrei Sakharov, med å utvikle en fusjonsbasert hydrogenbombe, som første gang ble testet i 1955. I en periode bygget Sovjet stadig større termonukleære våpen, som kulminerte i sprengningen av den såkalte Tsar-bomben på omkring 50 megatonn TNT i atmosfæren over Novaja Semlja i 1961. Denne bomben alene tilsvarte 10 ganger den samlede sprengkraften av alle eksplosiver brukt i den annen verdenskrig (1). Sovjet gjennomførte nær 1000 prøvesprengninger i Semipalantisk-området i Kasakhstan og nær Novaja Semlja, med omfattende lokal, regional og global radioaktiv forurensning som følge.

Under den kalde krigen satset Sovjet enorme ressurser på å ta igjen USAs forsprang i atomvåpenopprustningen. Det ble blant annet etablert minst 10 lukkede byer, såkalte ”atomgrad´er” for forskning og bygging av kjernefysiske våpen. På 1980-tallet brukte Sovjetsamveldet omkring 30 prosent av sitt samlede nasjonalbudsjett på militærformål, hvorav atomvåpnene utgjorde en stor del. På dette tidspunktet hadde Sovjet også langt flere atomstridshoder enn USA. Topppunktet kom i 1986: da besto det  sovjetiske atomarsenalet av over 40 000 kjernefysiske våpen (figur 1). Antallet falt deretter raskt, dels som følge av USSRs elendige økonomi, men frem for alt som resultat av bilaterale nedrustningsavtaler med USA, som INF-avtalen (1987) og de senere START-avtalene. Russland har også fjernet et betydelig antall ikke-strategiske atomvåpen, selv om slike våpen ikke har vært omfattet av noen nedrustningsavtale.

Etter sammenbruddet av Sovjetunionen i 1991, ble atomvåpnene og lagrene av spaltbart materiale i Hviterussland, Ukraina og Kasakhstan overført til Russland. Russland er den eneste av statene i det tidligere Sovjetunionen som har beholdt sine atomvåpen.

Atomvåpenarsenalene nå

Per mars 2013 ble det anslått at Russland hadde 4300 operative atomstridshoder i sine arsenaler (2). Av disse var 1600 utplassert på raketter eller bombefly. Omkring 700 strategiske atomvåpen var på lager sammen med ca. 2000 operative taktiske atomvåpen. I tillegg kom et antall – antatt til å være 3500 – stort sett intakte atomvåpen som venter på å bli demontert. Samlet har altså Russland omkring 7800 atomstridshoder, eller nær halvparten av verdens atomvåpen (3).

Den nye START avtalen som ble undertegnet i april 2010, begrenser antallet russiske (og amerikanske) strategiske atomstridshoder til 1550 på hver side og sier at dette må være oppnådd senest i 2017. Russland antas å ha oppfylt dette kravet allerede nå.

Atomvåpentriaden

Det strategiske russiske atomvåpenprogrammet er satt sammen av tre deler – en såkalt atomvåpentriade (2,4).

  • Interkontinentale ballistiske missiler (ICBM): Disse strategiske våpnene utgjør den største delen av Russlands atomvåpenarsenal og inneholder i dag i underkant av 1000 stridshoder montert på til sammen 313 missiler hvorav de nyeste er såkalte SS-27 (Topol-M). Den totale sprengstyrken er drøye 1000 Mt. Alle nye våpenbærerne tar flere enn ett atomstridshode, såkalte MIRV (Multiple Independently Targetable Re-entry Vehicle). De ulike ladningene i en MIRV-missil kan ha ulike, uavhengige mål. Mange av missilene er montert på en lastebil som stadig flyttes for at de ikke skal bli slått ut av et overraskende angrep (Figur 2). En ny variant, Topol M1, har ifølge Russlands president Vlamidir Putin et atomstridshode som kan manøvreres etter at det har gått inn i atmosfæren for å unnvike såkalte missilforsvar. 
  • Ubåtbårne ballistiske missiler (SMBL): Russland har i dag omtrent 530 aktive strategiske atomstridshoder basert på totalt ni ubåter. Hver ubåt har 16 MIRV-missiler hovedsakelig av typene RSM-54 (Sineva) og RSM-56 (Bulava) som bærer henholdsvis 4 og 6 atomstridshoder på hver 100 kilotonn TNT. De eldste ubåtene er utstyrt med missilet RSM-50. Den nyeste klassen ubåter kalles Borei. Av i alt åtte planlagte nye Borei-ubåter, er hittil to levert, men så langt har man hatt tekniske problemer med våpensystemene på disse båtene. Fornyelsen av ubåtene vil neppe bli fullført før etter 2020. Inntil da vil den russiske ubåtflåten bestå av seks såkalte Delta IV ubåter bygget mellom 1985 og 1992 og tre eldre Delta III ubåter. Delta IV ubåtene er en del av Nord-flåten, som har base på Kola-halvøya, mens Delta III ubåtene tilhører Stillehavsflåten. De russiske ubåtene patruljerer fortsatt i ganske stor utstrekning under vann, men i langt mindre omfang enn de amerikanske, og de russiske ubåtene er ikke i stand til å avfyre raketter fra neddykket posisjon.
  • Bombefly: Russland har i dag til sammen ca 800 atomstridshoder fordelt på 72 strategiske bombefly. Alle bombeflyene kan bære både luftavfyrte kryssermissiler med atomvåpen og vanlige atombomber. De russiske bombeflyene gjennomgår en omfattende modernisering. Etter å ha vært redusert en tid, økte Russland i 2007 sine patruljeringer med strategiske bombefly og denne økte aktiviteten pågår fortsatt.

I tillegg til de strategiske våpnene har Russland omtrent 2000 taktiske atomvåpen tiltenkt plassert på henholdsvis fly (730) og båter (700), mens de øvrige er landbaserte.  I 1992 lovet daværende president Boris Jeltsin at Russland skulle avskaffe sine landbaserte taktiske atomvåpen, men fortsatt har Russland omkring 170 slike plassert på kortrekkende raketter. Antallene er usikre fordi Russland ikke offentliggjør tall for sine taktiske atomvåpen. Russland har likevel erklært at alle slike våpen er lagret under betryggende kontroll (4).

Oppgradering av russiske atomvåpen

I motsetning til USA, som øker levetiden på sine atomsprengladninger, lager Russland kontinuerlig nye atomsprenghoder til erstatning for dem som tas ut av tjeneste. Selv om antallet russiske atomstridshoder nå bare er en ti-del av hva Sovjet hadde på det meste, har samtidig Russland de senere årene brukt store ressurser på å utvikle nye land- og vannbaserte atomvåpen og modernisere alle bæresystemene for atomvåpentriaden. I november 2006 uttalte president Vladimir Putin at det ikke bare er antallet våpen og atomstridshoder som er viktig, men også kvaliteten på våpnene (5). Selv om START I avtalen fra 1991 forbød avtalepartene å øke antallet atomstridshoder per missil, erklærte Russland i desember 2006 at landet ville plassere multiple atomstridshoder på sine Topol-M interkontinentale ballistiske missiler. Gjennom å øke antallet stridshoder per missil, kan Russland spare penger og samtidig i noen grad beholde strategisk likevekt med USAs moderniserte arsenaler. Russland planlegger også å oppgradere og forlenge levetiden til mange av sine missiler, blant annet for å kunne trenge gjennom missilforsvarssystemer. USA anklager nå Russland for å bryte INF-avtalen gjennom å utvikle og teste nye landbaserte krysserraketter som kan bære atomvåpen (6).

Spaltbart materiale

Russland har enorme lager av spaltbart materiale som kan brukes til å produsere nye atomvåpen. Russland har over 1000 tonn høyanriket uran i sine lagre. Landet har også store mengder plutonium. Dermed har Russland materiell for mange tusen atombomber. De store lagrene av spaltbart materiale for atomvåpen og antatte svake sikkerhetstiltak utgjør en ikke ubetydelig risiko for at slikt materialet havner i gale hender.

Atomvåpnenes rolle i nasjonal sikkerhetsstrategi

Betydningen av atomvåpen for Russlands nasjonale forsvar har variert fra tid til annen etter at Russland overtok det tidligere Sovjetsamveldets rolle som atomsupermakt i 1991 (3). I 1993 tok Russland bort den tidligere sovjetiske ”ikke-første bruk” politikken, men spesifiserte for øvrig ikke i hvilke situasjoner atomvåpen kunne bli brukt. I år 2000 offentliggjorde Russland en militær doktrine som beskrev flere scenarier der atomvåpen kunne bli brukt, inkludert en konvensjonell krig som ikke nødvendigvis truet Russlands eksistens. Denne skjerpelsen kom antakelig som en følge av både en alminnelig svekkelse av Russlands konvensjonelle styrker og en frykt for at Nato ville bruke våpenmakt for å oppnå politiske mål i øst- og sentraleuropa.

Russlands siste militære doktrine ble publisert i februar 2010 (7). Den nye militære doktrinen sier at mulig bruk av atomvåpen er begrenset til regionale mer omfattende kriger og at atomvåpen fortsatt er å anse som en viktig faktor for å forebygge at atomvåpen blir brukt. Doktrinen utelukker imidlertid ikke at enhver krig kan tenkes å eskalere slik at bruk av atomvåpen er mulig. En viktig nyanse er det imidlertid at man nå snakker om at selve eksistensen til Russland må være truet for at atomvåpen skal kunne brukes, mens man i 2000 brukte formuleringer om trussel mot rikets sikkerhet som tilstrekkelig begrunnelse for å ta i bruk atomvåpen. Det er også verdt å merke seg at den nye doktrinen legger størst vekt på strategisk avskrekking og dermed kanskje toner ned betydningen av taktiske atomvåpen (7).

Hjørnesteinen i dagens russiske atomvåpenpolitikk fokuserer fortsatt på å forsvare landet mot et atomvåpenangrep fra Nato. Den vestlige militæralliansens utvidelse østover er unektelig en torn i øyet for Russland. I den nåværende globale sikkerhetssituasjonen er det også et poeng at Russland tviholder på sine atomvåpen fordi landet er klart underlegent USA og Nato når det gjelder konvensjonell militær slagkraft.

Beslutningen fra 2000 om å redusere antallet landbaserte ballistiske missiler, og i stedet bygge opp den ubåtbaserte strategiske kapasiteten, er delvis reversert etter at USA i 2002 trakk seg fra ABM-avtalen. Russland har også truet med å installere nye landbaserte missiler som svar på USAs og Natos planer om et rakettskjold.

Russland har ikke ønsket å diskutere avtaler om nedbygging av antallet taktiske atomvåpen, før USA fjerner de omkring 200 tilsvarende våpnene som er utplassert i en del europeiske land (4).

Referanser

1. DeGroot, Gerard J. The Bomb: A Life. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press, 2005. p. 254.

2. Norris RS, Kristensen HM. Russian nuclear forces, 2014. Bulletin of the Atomic Scientists 2014; 70: 75-80. http://bos.sagepub.com/content/70/2/75

3. World Nuclear Forces 2014. SIPRI Yearbook 2014. Oxford University Press: Oxford. http://www.sipri.org/research/armaments/nuclear-forces/nuclear_forces_development_default

4. Country profile: Russia. The Nuclear Threat Initiative (NTI). http://www.nti.org/country-profiles/russia/nuclear/ Lest 28.07.2014

5. President Vladimir Putin, 16. november, 2006. http://www.kremlin.ru/eng/speeches/2006/11/16/2143_type82913type84779_113908.shtml

6. Gordon, M.R. U.S. Says Russia Tested Cruise Missile, Violating Treaty. The New York Times, July 28th, 2014.  http://nyti.ms/1uBhuEK

7. Sokov N. The New 2010 Russian Military Doctrine: The Nuclear Angle. CNS feature stories, Jan 17, 2010. http://cns.miis.edu/stories/100205_russian_nuclear_doctrine.htm


(Forfatter: John Gunnar Mæland. Artikkelen ble publisert i medlemsblad 3-2014)