Den tredje Internasjonale konferansen om de humanitære konsekvenser av atomvåpen – HINW14 – fant sted i Wien 8.-9. desember 2014. Hele 158 land deltok, i tillegg til FN-organisasjoner, forskningsinstitusjoner og representanter fra den internasjonale Røde Kors-bevegelsen og sivilsamfunnet for øvrig. Konferansen slo fast at det ikke finnes tilstrekkelige internasjonale juridiske normer og regelverk som forbyr atomvåpen. I et eget dokument ”The Austrian Plegde” påtok Østerrike seg ansvar for å samarbeide med andre for å fylle dette juridiske hullet.

Wien-konferansen var en oppfølgning av de to tidligere konferansene i Oslo (mars 2014) og Nayarit (februar 2014). Omkring 900 deltakere var i begynnelsen av desember 2014 samlet i det ærverdige Hofburg-komplekset i hjertet av Wien. Vi var på historisk grunn: nokså nøyaktig 200 år tidligere samlet Europas ledere seg i konferansesalen Redoutensaal for å reetablere Europas politiske forhold etter Napoleonskrigene. Mens Wienerkongressen i sin tid ble kritisert for å danse, ble HINW14 en stram og velorganisert gjennomgang av kjennsgjerninger og ekspertvurderinger etterfulgt av en lang rekke uttalelser fra stater og organisasjoner. Alle innleggene finnes på nettstedet: http://www.reachingcriticalwill.org/disarmament-fora/hinw/vienna-2014/

Sterke åpningsinnlegg

Konferansen ble åpnet av Østerrikets unge utenriksminister Sebastian Kurtz. I åpningssesjonen delte Hiroshima-overlever Setsuko Thurlow (kjent fra Skavlan) sine gruvekkende minner fra eksplosjonsdagen og tiden etterpå. Det ble også lest opp et tydelig budskap fra pave Frans som slo fast at fredelig sameksistens ikke kan basere seg på kjernefysisk avskrekking. Paven trakk også inn kostnadsaspektet ved våpenkappløpet. Det er verdens fattige som betaler prisen for disse våpnene.

Ekspertinnlegg og vitnemål

Første sesjon var viet humane og miljømessige følger av atomvåpeneksplosjoner og –tester. Et nytt funn er at unge kvinner har dobbelt så stor risiko for å utvikle kreft etter radioaktiv eksponering som menn. Klimaforskeren Michael J. Mills viste at nyere klimamodeller predikerer større og mer langvarig globalt temperaturfall etter en begrenset atomkrig, med tilsvarende mer alvorlige konsekvenser for verdens matproduksjon.

Martin Kalinowski gikk igjennom de mer enn 2000 kjernefysiske prøvesprengningene som hittil er gjennomført. De atmosfæriske sprengningene alene tilsvarer nær 30 000 Hiroshimabomber eller to slike bomber daglig over 35 år. Arjun Makhijani fortalte at den akkumulerte globale stråledosen fra disse testene tilsvarer 5,44 millioner person-Sieverts. Dette vil i følge beregningene medføre 600 000 ekstra krefttilfeller fram til år 2100. Han gikk også inn på lokale helse- og miljøeffekter av prøvesprengninger og urangruvedrift. Her hemmes kunnskapen av hemmelighold av fakta.

Disse vitenskapelige presentasjonene ble supplert av tre vitnemål fra personer som var blitt eksponert for slik radioaktiv forurensning, på Marshall-øyene, i Australia og USA. Deres konkrete beskrivelser av hva de hadde opplevd og observert, forsterket inntrykket av hensynsløse overgrep mot sivilbefolkningen og manglende ansvarsfølelse fra atomvåpenindustriens og de militæres side.

Risiko og skadebegrensning

De to neste sesjonene fokuserte på risiko, utfordringer og muligheter for respons på fremtidige kjernefysiske eksplosjoner. Den amerikanske journalisten Eric Schlossser karakteriserte atomvåpen som menneskelagde maskiner, som det uunngåelig skjer feil ved. Han trakk frem flere kjente uhell fra amerikanske installasjoner, hvor rene tilfeldigheter forhindret større katastrofer. Bruce Blair, som selv har bakgrunn som ansvarlig for amerikanske missilbaser, bekreftet denne analysen ved også å peke på mulighetene for menneskelige feilvurderinger. Reinhart Mechtler fulgte opp de nyere klimaforskningsfunnene og pekte også på at enkeltstående atomvåpensprengninger på bakken (”terrorbomber”) vil føre til omfattende skader og radioaktiv forurensning. Vi har svært begrensede muligheter for skadebegrensning ved en slik hendelse, og risikoen er følgelig ikke akseptabel.

Hans Kristensen fra Federation of American Scientists ga en uhyggelig innføring i atommaktenes planer for bruk av atomvåpen, slik de er kjent fra åpne kilder. Han beskrev tre nivåer av slik bruk: 1) mot ikke-strategiske militære enheter, 2) mot fiendens strategiske atomvåpensentra, og 3) mot byer. I de to første scenariene er det stor risiko for eskalering videre. Micah D. Lowenthal fra U.S. National Academy of Sciences hadde fått den utakknemmelige oppgaven å beskrive hvordan man gjennom planlegging kunne forberede seg på atomvåpeneksplosjoner i byer. Selv om han mente at tusener av liv kunne spares, måtte han medgi at oppgavene var overveldende.

Regelverk og moral

Kanskje den beste sesjonen på Wien-konferansen dreiet seg om det internasjonale juridiske og normative regelverket satt opp mot de humanitære konsekvensene av atomvåpen. Her holdt et knippe skarpskodde jurister kompletterende innlegg, mellom dem Gro Nystuen fra ILPI, Norge. Hun understøttet det de andre også sa, at det eksisterende folkerettslige regelverket ikke inneholder noe eksplisitt forbud mot produksjon, ihendehavelse og bruk av atomvåpen, selv om man kan tolke internasjonale humanitære lovregler som å være uforenlig med bruk av slike våpen. Hun pekte også på at som ved tortur, dreier spørsmålet seg også om hva vi finner moralsk akseptabelt.

Dette ble ytterlige diskutert i konferansens kanskje beste faglige innlegg, av Nobouh Hayashi, også fra ILPI og Universitetet i Oslo. Han diskuterte om atomvåpnene kunne forsvares etisk og moralsk. En vanlig etisk vurdering er om formålet rettferdiggjør midlet. Noen vil hevde at atomvåpen er nødvendig for å hindre nettopp bruk av atomvåpen. Andre mener at slik avskrekking ikke vil virke; før eller senere blir våpnene brukt. Hayashi pekte på at vi ikke kan bevise eller motbevise noen av disse posisjonene. Han sa videre at ideen om rettferdig krig – the Just War Theory – også kollaberte når det kom til atomvåpen. I stedet pekte han på den deontologiske måten å vurdere en handlings moralske status på. Her dreier det seg om handlingen i seg selv kan forsvares eller må forkastes. Også Hayashi brukte tortur som eksempel. Selv om man kan tenke seg at tortur i noen tilfeller vil kunne gi et ønskelig resultat, vil nå de aller fleste fordømme bruk tortur i ethvert tilfelle, fordi tortur er galt i seg selv.  En slik etisk tilnærming legger bevisbyrden på dem som har atomvåpen.

Oppsummering og forpliktelse

Etter å ha hørt over 100 innlegg fra stater og organisasjoner, ble konferansen oppsummert av vertslandet Østerrike. Her pekte man på at mange land etterlyste et nytt folkerettslig instrument som forbyr atomvåpen fordi dette vil være et nødvendig skritt mot kjernefysisk nedrustning slik som ikke-spredningsavtalen krever. Deretter la Østerrike overraskende frem et annet dokument som forpliktet landet til å arbeide sammen med andre for å utvikle en slik avtale (The Austrian Pledge, se side XX). Konferansen endte – sett med våre øyne – med stor optimisme og tro på at døren nå er åpnet for neste steg i den humanitære nedrustningsprosessen ved at vi går fra kunnskap og analyse til handling.

John Gunnar Mæland