I skrivende stund (1. mai) har det humanitære nedrustningstoget kommet til New York, hvor Tilsynskonferansen for Ikkespredningsavtalen 2015 (NPTRevCon2015) finner sted i perioden 27. april til 22. mai. ICAN og mange andre pressgrupper fra sivilsamfunnet er til stede for å følge diskusjonene og argumentere for avskaffelse av atomvåpen. Vi andre får løpende oppdateringer gjennom sosiale medier; fortsatt er vanlige media ikke særlig opptatt av denne saken.

Norge har allerede levert sin første uttalelse i Tilsynskonferansen, og ikke overraskende var denne nokså tradisjonell: full av gode ønsker om et atomvåpenfri verden, men temmelig tom når det gjelder nye nedrustningsinitiativ. Så langt har regjeringen veket tilbake for å slutte seg til Østerike og de (hittil) 80 andre landene som ønsker å arbeide for et forbud mot atomvåpen. I følge statssekretær Glad Pedersen legger Norge fortsatt vekt på de humanitære argumentene for atomnedrustning og setter pris på bidraget fra sivilsamfunnet i å få dette frem, men der stopper Norges forpliktelse.

Samtidig pågår det en interessant prosess i Stortinget hjemme i Oslo. Forsvars- og utenrikskomiteen behandler nå et såkalt representantforslag fra partiene SV, SP og V om at Norge skal arbeide for et forbud mot atomvåpen. Spesifikt heter det i forslaget at Stortinget vil be regjeringen fremme en erklæring eller et løfte, tilsvarende det løftet Østerike ga i desember 2014 om å arbeide for å stigmatisere, forby og avskaffe atomvåpen. Både AP og Krf har gitt uttalelser som langt på vei støtter opp om dette forslaget. Ut fra dette er det grunn å tro at et flertallet i Stortinget vil at Norge skal følge en langt mer progressiv politikk på dette området.

Det gjenstår å se om saken settes så mye på spissen at det blir en votering i Stortinget om denne saken, eller om man finner frem til en løsning flertallet av representantene slår seg til ro med. Det er høyst uvanlig at Stortinget instruerer regjeringen i utenrikspolitiske saker, men dette kan bli konsekvensen om ikke regjeringen bøyer av. Uansett må regjeringen forholde seg til hva Stortinget ønsker i denne saken.

Regjeringen har argumentert at det vil være i strid med våre NATO-forpliktelser å arbeide for et forbud mot atomvåpen, og henviser til at slike våpen inngår i NATOs strategiske konsept. Vårt svar til dette er å vise til at NATO også har forpliktet seg til å arbeide for en verden uten atomvåpen. Dessuten hindrer ikke NATO-medlemsskapet Norge i å arbeide for å avskaffe atomvåpen eller slutte seg til en avtale som forbyr slike våpen. Et medlemsland i NATO er bare juridisk bundet av Atlanterhavspakten fra 1949, mens det strategiske konseptet et et forsvarspolitisk dokument. Historien har vist at NATO-landene har kunnet følge ulike nasjonale politiske veier når det gjelder atomvåpen. Et eksempel er da Norge i 1957 erklærte at atomvåpen ikke kunne plasseres på norsk jord.

Endelig kan man peke på den logiske inkonsekvensen mellom NATOs ønske om en atomvåpenfri verden og forbeholdet om at NATO vil bygge sitt forsvar på atomvåpen så lenge slike våpen finnes. Det er som en røyker sier: vi bør forby tobakk, men jeg forbeholder meg retten til å røyke så lenge andre gjør det.

For å vende tilbake til tog-metaforen: Mens nedrustningstoget har stanset i New York, står Norge med én fot på perrongen og én fot i toget. Det er åpenbart at Norge må foreta et valg før toget forlater denne stasjonen. Hopper Norge av, eller blir Norge med toget videre? Ingen forventer at Norge nå skal styre lokomotivet, men Norge kan heller ikke bli med som gratispassasjer. Det var Norge som dro det humanitære nedrustningstoget i gang gjennom å arrangere den første internasjonale konferansen om humanitære konsekvenser av atomvåpen i Oslo 2013. Senere har toget fått stadig flere stater med seg på sin ferd videre til Nayarit, Wien og nå New York. Det vil tjene Norge til stor heder om vi påny løser billett og tar aktivt del i reisen videre mot en atomvåpenfri verden. 

Av John Gunnar Mæland