Det er konsensus i Stortingets utenriks- og forsvarskomite om å be regjeringen arbeide langsiktig for et rettslig bindende rammeverk for nedrustning og avskaffelse av atomvåpen. Et flertall ville helst vært tydeligere på å kreve et internasjonalt forbud mot atomvåpen.

Innst. 199 S (2015-2016) til Meld. St. 37 (2014-2015) om globale sikkerhetsutfordringer er ferdigbehandlet i utenriks- og forsvarskomiteen. Innstillingen kommer opp til debatt i Stortinget 26. april 2016. Trass i sterke partimotsetninger har komiteen, takket være tett samarbeid mellom nåværende utenriksminister Børge Brende (H) og tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap), kommet frem til følgende konsensusvedtak:

«Stortinget ber regjeringen arbeide aktivt for en verden fri for atomvåpen og bidra til gjennomføring av Ikkespredningsavtalens (NPT) forpliktelser, innta en aktiv rolle som pådriver for ikke-spredning og for nedrustning med sikte på en balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse av atomvåpen, og på dette grunnlaget arbeide langsiktig for et rettslig bindende rammeverk for å sikre dette målet.»

Et mindretall av Sp, SV og V ville ganske enkelt be regjeringen være pådriver for et forbud mot atomvåpen, mens et flertall av Ap, KrF, Sp, SV og V også helst ville vært tydeligere på å be regjeringen arbeide for et internasjonalt forbud mot atomvåpen som et langsiktig mål.

Utenriksdebatten 11. mars 2016 tok opp innstillingen som et sentralt tema. Støre presiserte her at "Flertallet har satt som mål at vi ønsker et reelt totalforbud mot atomvåpen. Det er et mål det har vært bred enighet om i vide kretser i mange år. (…) Det er et mål det er fullt mulig å streve mot samtidig som vi understreker at veien dit må gå gjennom balansert nedrustning. Det er et mål det er fullt mulig å kombinere med ordlyden i NATOs strategiske konsept (…) Flertallet i Stortinget har betydning, også for en regjering, (…) og når et flertall i Stortinget har ytret seg sånn, kan (…) regjeringen være trygg på at det er det Stortinget også vil følge nøye med på at regjeringen arbeider med i sitt nedrustningsarbeid."

Komiteens leder Anniken Huitfeldt (Ap) pekte på at NATO-medlemskapet åpenbart legger begrensninger på hvilken rolle Norge kan spille i nedrustningspolitikken, men at «mulighetsrommet er større enn dagens regjering bruker. På den kjernefysiske nedrustningsagendaen var vi ikke nødt til å forlate vår posisjon i det humanitære initiativet, og vi var heller ikke nødt til å la Østerrike løpe alene med dette.»

Forbud når? Innholdet i konsensusforslaget og flertallsforslaget er noenlunde det samme, men ordbruken er forskjellig og i konsensusforslaget er uttrykket «rettslig bindende rammeverk» foretrukket fremfor ordet «forbud» som er blitt et fyord for regjeringen. Imidlertid er heller ikke opposisjonen klar på om den med et forbud mener "korken i flaska" når alle atomvåpnene er avskaffet, eller et normativt redskap til nedrustning og eliminering slik ICAN og NLA jobber for. Den eneste som er tydelig på denne forskjellen er Brende som avsluttet utenriksdebatten med følgende ord: "Vi deler visjonen om en atomvåpenfri verden. Det har de siste ukene vært en konstruktiv dialog mellom Arbeiderpartiets parlamentariske leder og meg selv om disse spørsmålene, og det er nok noe forskjellig innfallsvinkel til det blant Stortingets ulike partier. Men nå foreligger det en bred konsensus om dette som skiller seg fra det østerrikske initiativet, som er et forbud nå (min utheving). Det som ligger i denne enigheten, er at vi skal jobbe for en atomvåpenfri verden, noe som skal kunne ende i et juridisk rammeverk, men det må være balansert, gjensidig, verifiserbart og innenfor rammene av Ikkespredningsavtalen."

Et «forbud nå» er med andre ord ikke aktuelt for Brende. Han satser på å forholde seg til Ikkespredningsavtalen. Et forbud ligger imidlertid klart innenfor rammene av Ikkespredningsavtalen som et effektivt tiltak for eliminering av atomvåpen (se K. Osen, Ikkespredningsavtalens Artikkel VI i historisk perspektiv, Norske leger mot atomvåpen 1/2016).