Det brøt ut stormende applaus i FN-bygningen i New York da forbudet mot atomvåpen ble vedtatt. 122 stater stemte for, Nederland stemte mot og Singapore stemte avholdende. 150 stater har vært med på å forhandle fram forbudsavtalen. 

Lenke til den endelige avtaleteksten.

Et historisk vedtak

Diplomatene og sivilsamfunnsrepresentantene som hadde jobbet hardt for at dette skulle skje, jublet, gråt og klemte hverandre. Stemningen var til å ta og føle på. Vedtaket den 7. juli er en enorm seier. Nå begynner arbeidet med å bruke atomvåpenforbudet som et verktøy for nedrustning. «Today the international community rejected nuclear weapons and made it clear they are unacceptable. It is time for leaders around the world to match their values and words with action by signing and ratifying this treaty as a first step towards eliminating nuclear weapons», uttalte Beatrice Fihn, leder av ICAN - International Campaign to Abolish Nuclear Weapons - i en pressemelding. Meningsmålinger har vist at en overveldende del av det norske folk er for et slikt forbud. «Uansett hvilken regjering vi får etter valget, håper jeg de vil lytte til folket og signere denne traktaten, som vil stå som en milepæl i nedrustningshistorien», sa Saima Akhtar, leder av Norske leger mot atomvåpen.

Tilbakeblikk

Selv om den norske regjeringen valgte å stå utenfor forhandlingene i FN, skriver prosessens historie seg tilbake til Norge. HINW-konferansene om humanitære konsekvenser av atomvåpen (Humanitarian Impact of Nuclear Weapons) har vært sentrale brikker i oppløpet til forbudet. Det var den rødgrønne regjeringen i Norge som tok initiativet til den første konferansen i Oslo i mars 2013. Mexico fulgte på med en konferanse i Nayarit i februar 2014, og Østerrike sluttet rekken med en konferanse i Wien i desember 2014. Konklusjonene fra de tre konferansene var bl.a. at de humanitære konsekvensene av atomvåpen er katastrofale, at det ikke finnes kapasitet til å imøtekomme skadene av en detonasjon i befolket område, at selv en begrenset atomkrig vil medføre klimaendringer med nedsatt matproduksjon og hungersnød, og at risikoen for utilsiktet bruk er større enn tidligere antatt. Østerrike avsluttet sin konferanse med å legge fram det Humanitære løftet som forplikter til å jobbe for at atomvåpen stigmatiseres, forbys og avskaffes. I etterkant av konferansen sluttet 127 stater seg til løftet.

Under FNs høstsesjon 2015 la flere stater fram en resolusjon ved navn Taking forward multilateral nuclear disarmament negotiations om å arrangere en arbeidsgruppe under FN (OEWG - Open Ended Working Group) for å se på hvilke juridiske tiltak som behøves for å oppnå og opprettholde en atomvåpenfri verden. Resolusjonen ble vedtatt med stort flertall og arbeidsgruppen møttes gjennom tre sesjoner i FN i Genève i 2016. Møterapporten slår fast at et flertall i gruppen anbefaler FN å holde en konferanse i 2017 for å drøfte et juridisk bindende instrument som forbyr atomvåpen med total eliminering av atomvåpen som mål. En resolusjon med tilsvarende formulering, fremlagt av en kjernegruppe av stater, ble høsten 2016 vedtatt i FN. I førstekomiteen stemte 123 for, 38 mot og 16 avsto. Norge og nesten alle andre NATO-land stemte mot. Nato-landet Nederland stemte avholdende. Resolusjonen fikk samme navn som den året før, Taking forward multilateral nuclear disarmament negotiations, men denne gangen med påbud til FN om å forhandle frem et forbud mot atomvåpen.

Forhandlingene

Forhandlingene om forbudet mot atomvåpen ble avholdt 27. til 31. mars og 15. juni til 7. juli under ledelse av Elayne Whyte Gómez, Costa Ricas FN-ambassadør i Genève. I mars startet statene med blanke ark, og alle kom med sine synspunkter om hva som burde være med i avtaleteksten. I tillegg kom eksperter, sivilsamfunnet og Den Internasjonale Røde Kors-komiteen med sine innspill. På bakgrunn av innleggene og diskusjonene forfattet Gómez et førsteutkast som ble offentliggjort 21. mai. Da partene møttes i New York i juni, var det dette utkastet man tok utgangspunkt i. Med rundt 20 paragrafer og en lang innledning har det vært mange store spørsmål og små detaljer statene har måttet bli enige om. Selv om det var vanskelig å bli enig om flere av punktene, rådet det en konstruktiv stemning og statene var fokusert på å klare å dra avtalen i havn og heller kompromisse på innholdet. Som Elayne Whyte Gómez ga uttrykk for: Det er mange som hadde kunnet skrive en perfekt avtale, men å klare å bli enige med representanter for to tredjedeler av verdens stater er langt mer krevende.

Sivilsamfunnets rolle

Samarbeid mellom stater og sivilsamfunn er et viktig premiss i de nevnte resolusjonene. Sivilsamfunnet har da også spilt en avgjørende rolle, både for å igangsette forhandlingene og ikke minst under forhandlingene i arbeidet for å få en sterk avtale. Under forhandlingene koordinerte ICAN påvirkningsarbeidet gjennom daglige møter. International Physicians for the Prevention of Nuclear War (IPPNW) var blant de mest aktive organisasjonene. NLA deltok blant annet med sin leder Saima Akthar og undertegnede. En rekke av NLAs søsterorganisasjoner var også med. IPPNW arrangerte flere sidearrangementer om humanitære konsekvenser av atomvåpen.

I tillegg til organisasjoner fra hele verden, spilte forskere og andre eksperter en viktig rolle som rådgivere for ICAN og diplomatene. Noen av de mest aktive fagpersonene var juristen Bonnie Docherty fra Harvard, statsviteren Matthew Bolton fra Pace University og fysikeren Zia Mian fra Princeton. Disse med flere har i tillegg til å gi faglige råd underveis, publisert en rekke artikler om atomvåpenforbud.

Avtaleteksten

Avtalen som forbyr atomvåpen har tittelen Treaty on the Prohibition of Nuclear Weapons. Den er på 10 sider med innledning og 20 operative paragrafer. Innledningen beskriver de uakseptable humanitære konsekvensene av atomvåpen og slår fast at avskaffelse er den eneste garantien for at atomvåpen ikke blir brukt igjen.  

Avtalen forbyr utvikling, testing, produksjon, lagring, overdragelse og bruk eller trussel om bruk av atomvåpen. Videre står det at det er forbudt å bistå, oppmuntre eller påvirke noen til å utføre en handling som er forbudt etter avtalen. Den inneholder et rammeverk for nedrustning, det vil si konkrete steg atomvåpenstatene plikter å følge dersom de slutter seg til avtalen. Avtalen inneholder også sikkerhetskontrollbestemmelsene som statspartene underlegger seg. Dette vil bli kontrollert av Det Internasjonale Atomenergibyrået (IAEA). Avtalen inneholder også rettigheter til ofre for bruk og testing av atomvåpen, og pålegg om å bøte på miljøskader av atomvåpen. Siste del av avtaleteksten beskriver hvordan statspartene skal følge opp avtalen og andre formaliteter. Det står at statspartene skal møtes hvert andre år og at det skal arrangeres tilsynskonferanser for avtalen hvert sjette år. Avtalen trer i kraft 90 dager etter at 50 stater har ratifisert den.

Matthew Boltons artikkel A Brief Guide to the New Nuclear Weapons Ban Treaty anbefales for de som ønsker en gjennomgang av samtlige paragrafer i avtalen.

Veien videre

Avtalen vil åpnes for signering under høynivåuken i FN i New York 20. september 2017, hvor mange statsoverhoder er til stede. Det neste målet til ICAN nå er å få så mange stater som mulig til å signere denne første dagen, og videre jobbe for at enda flere signerer senere. Deretter vil arbeidet for å få stater til å ratifisere avtalen begynne. Dette vil bli en mer omfattende prosess, da det ofte kreves vedtak i parlamentet for at en stat skal kunne ratifisere. Atomvåpenforbudet vil tre i kraft 90 dager etter at den 50. staten har ratifisert den.

Utenriksminister Børge Brende har kritisert avtalen for å være uten verdi så lenge atomvåpenstatene ikke er med. I en pressemelding fra Utenriksdepartementet betegnes forbudet som ren markeringspolitikk som ikke bringer oss nærmere en verden uten atomvåpen. I et innlegg i Bergens Tidende skriver lederen av NLA, Saima Akhtar: «Selvsagt ville det vært langt bedre om atomvåpenstatene var med. Men når de gjør alt for å beholde status quo, er det bedre at andre stater baner vei, enn at det ikke skjer noen ting. Historien har vist oss at forbud mot andre inhumane våpen har lagt grunnlaget for våpnenes utfasing.»

Skrevet av Anne Marte Skaland. Står også på trykk i Norske leger mot atomvåpens medlemsblad nr. 2 2017.