Atomvåpenforbudet, de-alert og ikke-førstebruk

Denne artikkelen ble først trykket i en kortversjon i Vårt Land 9.10.18, under tittelen "Under trusselen om utslettelse".

Forfattere av artikkelen er Bent Natvig, leder av den norske Pugwash-komiteen, rådsmedlem i ICAN Norge, Helge Hagelund, tidligere styremedlem i Nei til atomvåpen og Kirsten Osen, rådsmedlem i Norske leger mot atomvåpen og medlem av Pugwash.

 

I juli 2017 stemte 122 land for en FN-avtale som forbyr atomvåpen. Prosessen med å signere og ratifisere avtalen er i gang. Dette tar alltid tid. Avtalen trer i kraft som en del av folkeretten når minst femti land har ratifisert den. Norges regjering har sagt klart fra at den ikke støtter avtalen fordi det ville være i strid med NATO-medlemskapet. I juli i år sluttet Norge seg til slutterklæringen fra NATOs toppmøte i Brussel der NATO tar avstand fra forbudsavtalen. Stortinget har imidlertid ved en flertallsbeslutning i desember 2017 pålagt regjeringen å utrede konsekvensene for Norge av en eventuell norsk tilslutning til forbudsavtalen med henblikk på Norges forsvarsplaner og NATO-medlemskapet. Utredningen skal legges fram for Stortinget i løpet av høsten.
 

Allerede nå i september har tre uavhengige forskere lagt fram en rapport som vurderer de samme spørsmålene («The TPNW and its implications for Norway», 2018, Gro Nystuen, Kjølv Egeland, Torbjørn Graff Hugo, Folkerettsinstituttet). Rapporten konkluderer med at NATO-medlemskapet ikke hindrer Norge i å signere avtalen, men at dette ville kunne innebære visse utfordringer for Norge. Vi mener at disse utfordringene vil være ubetydelige sammenlignet med de positive konsekvensene av norsk tilslutning som ville kunne bidra til å forebygge bruk av atomvåpen. Betydningen av dette tydeliggjøres når man, som i det humanitære initiativet, går inn på konsekvensene av kjernefysiske eksplosjoner og prøver å forestille seg de redsler som følger når trykkbølgen får brennende byer til å rase sammen mens radioaktivt nedfall sprer seg som en usynlig kraft som skader og dreper det som ikke er brent eller knust, mens røyken fra brannene skygger for solen og ødelegger for matproduksjonen med global hungersnød til følge («Ufattelige lidelser. Hvorfor atomvåpen må forbys», 2016, Norske leger mot atomvåpen).
 

Forbudsavtalen er ment å danne en folkerettslig norm som ved å delegitimere og stigmatisere atomvåpen på linje med andre masseødeleggelsesvåpen vil øve et sterkt press på atomvåpenstatene for å avskaffe atomvåpen i pakt med forpliktelsene i Ikkespredningsavtalen (NPT). Det vil sannsynligvis ta lang tid før atomvåpenstatene tar til fornuft og blir med på å iverksette atomvåpenforbudet. I mellomtiden fortsetter vi å leve under atomtrusselen. To viktige strakstiltak som vil kunne bidra til å redusere risikoen for bruk av atomvåpen ved misforståelse eller uhell, er at atomvåpenstatene blir enige seg imellom om å ta atomvåpnene ut av høy beredskap («de-alert») og ikke bruke atomvåpen først («ikke-førstebruk»). De to tiltakene henger nøye sammen.
 

Dealert. NATOs strategiske konsept bygger på atomavskrekking som forutsetter utplasserte atomvåpen i høy beredskap. Erik Schlosser tar i sin bok «Command and Control» (2013) opp spørsmålet om hvordan man kan utplassere masseødeleggelsesvåpen i høy beredskap uten selv å risikere å bli ødelagt av dem. Svaret er at dette spørsmålet aldri er blitt besvart og at atomvåpen utgjør en alvorlig risiko for menneskeheten. At sikkerhet mot andre lands atomvåpen kan oppnås ved et rakettforsvar slik noen tror, er en teknologisk drøm («Rakettforsvar og sannsynligheter», B. Natvig og K. Osen, Klassekampen 17.01.2017, pugwash.no).

 

NATOs tre atomvåpenstater og Russland har, ifølge en oversikt utarbeidet av Federation of American Scientists i 2017 (Hans M. Kristensen www.fas.org), utplassert mer enn 20% av sine atomvåpen i såkalt «hair-trigger alert», høy beredskap (94% av disse tilhører USA og Russland). Det betyr at nær 2000 atomvåpen kan avfyres, fra ubåter eller underjordiske siloer, på minutters varsel, før fiendens atomvåpen rekker å treffe og ødelegge dem. Dette er kritisk både fordi avgjørelser må tas på strak arm, og fordi våpen i høy beredskap kan bli avfyrt som følge av et uhell eller en misforståelse. Det er mange eksempler på at falske varsler har vært nær ved å utløse en atomkrig. 
 

Den 26. september i 1983 var verden en hårsbredd fra en atomkrig da Sovjetunionen fikk feilmelding om at amerikanske atommissiler var på vei. Vi kan takke den sovjetiske offiseren Stanislav Petrov som var på vakt for at vi fortsatt eksisterer. Det ante ham at noe var feil så han tok risikoen på ikke å melde fra, noe han personlig fikk svi for etterpå. Da saken ble kjent mange år senere, fikk han tilnavnet Mannen som reddet verden, og den 26. september er blitt FNs dag for eliminering av atomvåpen. I 1995 ble en forskningsrakett fra Andøya oppfattet av Russland som et britisk Trident-missil, men også da ble et gjengjeldelsesangrep forhindret i siste øyeblikk, etter at president Jeltsin hadde åpnet kofferten med atomknappen. USAs presidenter Bush og Obama lovte begge å ta initiativ overfor Russland for de-alert, dvs å ta våpnene vekk fra «hair trigger» posisjon. Dette skjedde ikke, og situasjonen er den samme som før.
 

Ikke-førstebruk. NATOs strategiske konsept holder muligheten åpen for at atomvåpen kan brukes først, selv om dette i følge NATO er svært lite sannsynlig. Førstebruk av atomvåpen er mest aktuelt overfor andre atomvåpenstater, og vil raskt kunne utløse en atomkrig. NATO gir heller ingen garanti for ikke å bruke atomvåpen mot motstandere som selv ikke har atomvåpen (negative sikkerhetsgarantier). I Deterrence and Defence Posture Review fra 2012 heter det at NATO anerkjenner USAs, Storbritannias og Frankrikes negative sikkerhetsgarantier. Problemet den gangen var at Frankrikes garantier var svake og uforpliktende. Obama hadde i 2010 tatt forbehold om at garantiene bare gjaldt for atomvåpenfrie stater som overholder NPT. I ettertid har Trump lansert et strategisk konsept som gir flere opsjoner for atomvåpenbruk. NATO har ikke egne atomvåpen, men de tre medlemslandenes atomvåpen er en essensiell del av NATOs avskrekkings-strategi. Dette ble på nytt bekreftet på NATOs toppmøte i Brussel i juli 2018 der det i et kapittel som omhandler atomvåpen advares om at aggresjon vil møte et kraftig svar som vil være uakseptabelt for motstanderen. 
 

En førstebruks-strategi innebærer store farer. Den amerikanske admiralen John Marshall Lee, veteran fra kampene i Stillehavet under andre verdenskrig, sa det slik: «Å utløse en atomkrig ved førstebruk er selvmord, og å true med det er enten galskap eller bløff». Også folk som satt med tungt «kjernefysisk» ansvar under den kalde krigen støtter dette. Etter at Robert McNamara gikk av som forsvarsminister i USA agiterte han med stor styrke for ikke å bruke atomvåpen først, såkalt «ikke-førstebruk». Etter avgang som øverstkommanderende for de amerikanske strategiske atomvåpenstyrkene gikk general George Lee Butler ut med et opprop med krav om fortgang i arbeidet for atomnedrustning, blant annet med vekt på å få bort doktrinen om førstebruk. Vi mener at den internasjonale sikkerheten styrkes ved at NATO erklærer at atomvåpen ikke skal brukes til annet enn å avskrekke andre fra å bruke atomvåpen.
 

USA og OSSE. Arbeid for ikke-førstebruk og de-alert finner også sted i dagens USA, slik Parliamentarians for Non-Proliferation and Disarmament (PNND) redegjør for i en epost-melding den 30.08.2018. Medlemmer av kongressen har i år introdusert to forslag om ikke-førstebruk av atomvåpen, det ene (fra Senator Markey og Representant Lieu) om å begrense bruken, det andre (fra Congressman Adam Smith) om å forby det helt. Såvel Californias delstatsforsamling som byene Amherst (MA), Baltimore og Los Angeles har vedtatt resolusjoner som bl.a. oppfordrer til å ta atomvåpen ut av høy beredskap og å avstå fra å bruke atomvåpen først. Resolusjonene er fremmet av kampanjene «Back from the Brink», Beyond the Bomb, Abolition 2000 working group on nuclear risk reduction og andre grasrotbevegelser. Dersom folket i USA kan arbeide for en endring av USAs atomstrategi, så burde også Norge kunne gjøre det. Dette desto mer som også parlamentariker-forsamlingen i Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) ifølge PNND oppfordrer til å redusere risikoen for atomkrig ved å vedta ikke-førstebruk av atomvåpen. 
 

Norges muligheter i NATO. I tillegg til, og uavhengig av, å signere FNs atomvåpenforbud og å arbeide for forbudet i NATO, bør Norge bruke de muligheter som medlemskapet i NATO gir til, sammen med andre allierte, å bidra til at NATO tar opp spørsmålene om de-alert og ikke-førstebruk. Målet må være at NATOs atomvåpenstater samarbeider med Russland og de øvrige atomvåpenstatene om å ta atomvåpen ut av høy beredskap, og at de ni atomvåpenstatene gjør det helt klart at ingen av dem vil bruke atomvåpen først, det vil si at atomvåpen ikke skal brukes til noe annet enn å avskrekke andre fra å bruke atomvåpen. Det vil være et viktig bidrag til å redusere faren for atomkrig mens det arbeides med å avskaffe atomvåpen en gang for alle. I Norge tror fortsatt enkelte politikere at atomvåpenavskrekking sikrer stabilitet og hindrer krig. Majoriteten av opinionen og en stor overvekt av verdens land deler ikke dette synet. Vi mener at den tilsynelatende tryggheten ved atomvåpenavskrekking i virkeligheten utgjør en alvorlig risiko for menneskeheten.