En «omorganisering» i Pentagon varsler ille for Bidens løfter rustningskontroll og avspenningspolitikk. Tåler verden et nytt rustningskappløp?
Teksten er skrevet av Kjølv Egeland, Postdoktor ved Sciences Po. Den ble først publisert i Leger mot atomvåpens medlemsblad nr 3/2021.
Siden tidlig på 1990-tallet har føringene for USAs atomvåpenpolitikk blitt etablert gjennom nye versjoner av et styringsdokument kalt Nuclear Posture Review. Slik tradisjonen har utviklet seg, bestiller nyvalgte presidenter normalt sett en ny Nuclear Posture Review tidlig i sin første presidentperiode.
Dokumentet utarbeides av det amerikanske Forsvarsdepartementet – med innspill fra innleide rådgivere, våpengrenene, etterretningstjenestene, Det hvite hus, Utenriksdepartementet og andre relevante organer – og legger frem regjeringens betraktninger om den atomstrategiske situasjonen, prioriteringer for forhandlinger med andre land, og planer for utvikling og avvikling av USAs diverse kjernefysiske våpen.
Utarbeidelsen av dokumentet tar gjerne litt over et år, og er uten unntak gjenstand for intense dragkamper mellom representanter for ulike – ofte motstridende – politiske og økonomiske interesser.
Trump-administrasjonens Nuclear Posture Review vakte oppsikt da den ble publisert i februar 2018. Spesielt to ting fikk oppmerksomhet.
For det første åpnet Trump og republikanerne tilsynelatende for bruk av atomvåpen som tilsvar på cyber-angrep mot USAs digitale infrastruktur. I realiteten dreide nok dette seg hovedsakelig om en presisering, snarere enn en endring, av USAs politikk. Tidligere administrasjoner har uttrykt at atomvåpen vil kunne brukes i «ekstreme omstendigheter» – en vag formulering som i det tjueførste århundret opplagt må kunne sies å innbefatte konsekvensene av et alvorlig digitalt angrep for eksempel mot USAs atomvåpenkompleks eller nasjonale strømtilgang.
For det andre tok Trump-administrasjonen til orde for utvikling av to nye våpen – ubåt-leverte kryssermissiler med atomstridshoder og nye/modifiserte atomstridshoder med lavere sprengkraft til eksisterende ubåt-leverte ballistiske missiler.
Per i dag er de førstnevnte på tegnebrettet – Biden-administrasjonen har så langt videreført alle eksisterende atomplaner i påvente av nye, gjennomarbeidede styringsdokumenter – mens de sistnevnte ble utstasjonert på ubåter allerede for et par år siden. Trump-administrasjonen gikk med det langt i å bekrefte at USA neppe ville bruke store, strategiske atomvåpen i såkalte regionale scenarier, dvs. i forsvar av allierte i Europa og Asia.
Det var dette «troverdighetsproblemet» de nye, «mindre» atomvåpnene var ment å løse. Kritikere mente de ville senke terskelen for atomvåpenbruk og medfølgende risiko for eskalering.
Mange i fredsbevegelsen var optimistiske da Joe Biden vant valget i USA i desember 2020. Biden har ved flere anledninger uttrykt støtte til atomnedrustning og avspenningstiltak, også under valgkampen som ga ham presidentembetet. Dessuten skal daværende visepresident Biden angivelig ha vært den i Obama-administrasjonen som når det kom til interne uenigheter i sikkerhetspolitikken i den forrige Demokratiske regjeringen argumenterte sterkest for diplomati og kjernefysisk tilbakeholdenhet. Avspenning og nedrustning utgjør viktige virkemidler til å redusere risikoen for kjernefysisk krig eller uhell. Dessuten mener mange at målet om å begrense den globale oppvarmingen til 2 eller aller helst 1,5 grader avhenger av et levelig forhold mellom stormaktene. Opprustning sluker ressurser som trengs sårt til grønn omstilling.
På vårparten i 2021 beordret Biden den nye forsvarsministeren Lloyd Austin til å begynne arbeidet med en ny Nuclear Posture Review. Utredningsjobben begynte i juli og er nå i full gang.
Bidens beslutning om å be forsvarsministeren om en ny Nuclear Posture Review er fullt i tråd med det som har vært vanlig for nye presidenter de siste tiårene, men vakte ikke desto mindre skuffelse i deler av nedrustningsmiljøet. Lærdommen fra tidligere Nuclear Posture Review-prosesser, kanskje særlig de under Barack Obama og Bill Clinton, har nemlig vært at Forsvarsdepartementet fungerer som en brems på nedrustningsvillige Demokratiske presidenter.
Etter Obamas avgang uttrykte flere av den tidligere presidentens tidligere atområdgivere at det hadde vært bedre om Det hvite hus skrev Nuclear Posture Review selv – eller at man droppet å bestille en ny Nuclear Posture Review i det hele tatt, og heller formulerte politikk fra sak til sak.
Selv om Forsvarsdepartementet formelt sett er underlagt presidenten, og lederskapet i departementet er politisk utnevnt, har de yrkesmilitære og de fast ansatte rådgiverne betydelig innflytelse.
Den enorme amerikanske forsvarsindustrien er dessuten dypt viklet inn i byråkratiet – til og med på lederskapsnivå. USAs sittende forsvarsminister, den pensjonerte generalen Lloyd Austin, kom til ministerjobben fra et styreverv i forsvarsindustrigiganten Raytheon. Raytheon er involvert i flere deler av USAs atomvåpenprogram, blant annet utviklingen av nye luft-til-bakke kryssermissiler med atomstridshoder. Austins forgjenger, Mark Esper, arbeidet i som lobbyist for Raytheon i syv år før han fikk jobb i Pentagon i 2017. Også på lavere nivåer er svingdørsmekanismen sterk.
Arbeidet med ny Nuclear Posture Review er fremdeles i startfasen. Men skeptikerne har allerede fått sine bekymringer bekreftet.
Leonor Tomero, kvinnen som hadde jobben med å koordinere skrivearbeidet, og som ble ansett som en alliert i kampen for å redusere atomvåpnenes rolle i USAs forsvarspolitikk, har blitt skviset ut. Tomero utmerket seg angivelig som en sterk tilhenger av kjernefysisk avskrekkelse, men skal ikke ha utvist nok entusiasme for samtlige deler av USAs pågående kjernefysiske moderniseringsprosjekt. (Særlig skal hun ha vært åpen for alternativer til de gjeldende planene for utskiftning av USAs eksisterende arsenal av landbaserte langtrekkende atomraketter. Per i dag er planen å bygge 600 flunkende nye raketter til en verdi av 100 milliarder dollar, dvs. et snaut norsk statsbudsjett.)
Dermed gjorde hun seg så upopulær i Forsvarsdepartementet at hun i praksis mistet jobben. Tomeros stilling, «deputy assistant secretary of defense for nuclear and missile defense policy», ble fjernet i en beleilig «omorganisering» internt i Pentagon, og ansvaret for Nuclear Posture Review flyttet til en annen person, «assistant secretary of defense for strategy, plans and capabilities» Melissa Dalton.
«Omorganiseringen» som førte til Tomeros avgang har blitt gjenstand for en viss oppmerksomhet i amerikanske massemedier. Kanskje har Tomeros motstandere forregnet seg; kulturen i Forsvarsdepartementet har blitt beskrevet som gubbete, halvkorrupt og modent for reformer.
Et system der militærbyråkrater motarbeider valgte politikeres vilje, er ikke et demokrati. Det beste for nedrustningssaken ville trolig være om hele Nuclear Posture Review-prosessen ble vraket eller tatt ut av Pentagon og overført til Det hvite hus. Det som i hvert fall bør være hevet over enhver tvil, er at dersom det skal bli fremgang på nedrustningsfeltet må presset på USA og de andre atomvåpenstatene øke.