Hva ligger egentlig bak denne iveren etter kollektiv massedød?

Morten Bremer Mærli, rådsmedlem i Leger mot atomvåpen, utforsker logikken bak kjernefysisk avskrekking.

Denne teksten er hentet fra Norske leger mot atomvåpens medlemsblad.

 

Amerikanernes atommonopol varte ikke lenge etter bombingen av Hiroshima og Nagasaki. Atomvåpnenes unike, destruktive krefter gjorde dem essensielle i terrorbalansens kjølige jerngrep og i spillet som utspant seg mellom supermaktene og deres ideologier. Snart spredte våpnene seg i egne kjedereaksjoner til andre stater. Hva ligger egentlig bak denne iveren etter kollektiv massedød?


Siden 1945 har det hersket et uuttalt, men bredt akseptert tabu mot bruk av kjernevåpen. Tabuet har vist seg robust, sannsynligvis fordi atomvåpnene er så ekstremt ødeleggende. Strålingen, trykket og varmen fra en atombombe kan alle drepe, ikke-diskriminerende, rått og plutselig. Det finnes liten eller ingen beskyttelse mot atomvåpen. Drapskapasiteten gir de som har slike våpen uovertruffen militærmakt, og tilhørende posisjoner, i internasjonal storpolitikk. 

Med de katastrofale følgene av et atomangrep, ble en troverdig trussel om motangrep raskt det beste forsvar under den kalde krigen. Konsekvensene av å bli rammet av atomvåpen måtte være så alvorlige at å bruke dem faktisk var utenkelig. Terrorbalansen, og ideen om gjensidig avskrekking, ble bærebjelken i øst-vest-relasjonene. Ingen atommakt ville angripe først dersom angrepet på noen som helst måte kunne besvares. Faren for kjernefysisk rovmord ble, og blir, holdt i sjakk ved utsiktene til kollektivt selvmord.

Mantraet ble styrke og pålitelig avskrekking – og massiv atomopprustning, i sikkerhetens navn. Trusselen fra kjernevåpnene ble møtt med enda flere kjernevåpen, på begge sider av jernteppet. Slik ble løsningen på sikkerhetstruslene etter hvert til selve problemet. Ikke bare førte statenes gjensidige jerngrep med atomvåpen til eskaleringer. Dype kutt i eksisterende atomvåpenlagre ble vanskelig fordi fienden satt med betydelige arsenaler. Overraskende angrep kunne ikke utelukkes av noen av partene. Den dag i dag er kjernevåpnene den viktigste grunnen til at vi ikke blir kvitt kjernevåpnene. 

Likevel – eller kanskje nettopp derfor – har troen på at atomvåpnene kun er til avskrekking, og ikke til bruk, vokst seg sterk. Og det har etablert seg en allmenn – nær nummen – tro på at atomfaren er drastisk redusert. I 1990-årene, etter murens fall og etter nær et halvt århundre med kjernefysisk terrorbalanse, pustet folk lettet ut – og glemte både våpen og utsiktene til mulig kjernefysisk utslettelse. Muligens bekvemt for den enkelte selvsagt, men en «noe» prematur slutning.

USA alene produserte 70 000 kjernevåpen under den kalde krigen, Sovjetunionen om lag 55 000. Våpnene ble vedlikeholdt og oppdatert kontinuerlig. Etter vesentlige reduksjoner er antallet atomvåpen på verdensbasis om lag 13.500.  Hvis vi anslår at disse våpnene i gjennomsnitt har en sprengkraft på 100 kTNT (forsiktig anslag), betyr dette at det ville tatt over ett døgn å detonere alt sammen, dersom det ble sprengt en bombe tilsvarende Hiroshima-bomben hvert sekund. 

Helt siden Hiroshima har mange brukt mye tid på å tenke ut hvordan ødelegge best og mest mulig med atomvåpen. Jobbene til korpsene av strategiske krigsplanlegger på begge sider side av jernteppet gikk – og går – ut på å identifisere kjernevåpenmål og beregne hvor mange kjernevåpen av en gitt type som skal til for å knuse dette målet. Ut av teoretiske betraktninger og modeller sprang oppkonstruerte konsepter som «kontrollert kjernefysisk eskalering» – og, selvsagt doktrinen om gjensidig ødeleggelse, «Mutally Assured Destruction» – muligens med en viss ironi forkortet MAD. 

Ideen om «fleksibel respons» er også del av en slik tenkning. Basert på logikken «øye for øye» skal et eventuelt kjernefysisk tilsvar tilpasses konsekvensene av det første angrepet. Ved å gå ned fra maksimum kjernefysisk gjengjeldelse til et tilpasset svar, vil effektene av å bruke kjernevåpen og antallet våpen som anses nødvendig sannsynligvis reduseres. Men dersom det hersker en forestilling om at en atomkrig kan og vil utkjempes kontrollert og med begrensede styrker, kan terskelen for våpenbruk senkes. Skjer det, kan eskalering uansett være et logisk mottrekk: Egne våpen må brukes før fienden eventuelt ødelegger disse. 

Tanker om og tro på en begrenset kjernefysisk krigføring avslører dermed en trend – eller i det minste et forsøk – på å normalisere, likestille og integrere kjernevåpen med konvensjonelle maktmidler og strategier. Kjernevåpnene får operative roller, i tillegg til de opprinnelige, defensive. Mest bekymringsfullt er imidlertid endringen av kjernevåpnenes roller fra primært å være politiske midler til å bli militære, operative våpen. Utsiktene til bruk øker tilsvarende. 

Teoriene det her er snakk om, fordrer alle dessuten høy grad av fiendeforståelse. Slik innsikt må ha vært enklere å skaffe seg under den kalde krigen, med færre aktører og mer renskårne sikkerhetspolitiske agendaer. På tross av de ideologiske motsetningene, kjente både amerikanske og sovjetiske ledere så vel spillet som hverandre. Forholdene var kort sagt ryddigere før.