Den siste tiden har vi sett økende spenning mellom de to atomvåpenmaktene India og Pakistan. Konflikten over Kashmir er nå så betent at Imran Kahn, Pakistans statsminister, gjentatte ganger har gitt utrykk for at atomkrig kan bli et mulig utfall.
Les mer om mulige konsekvenser av en atomkrig mellom India og Pakistan.
Spenningen mellom India og Pakistan har økt etter at regjeringen i Dehli 5. august trakk tilbake den semiautonome statusen til den indisk kontrollerte delen av Kashmir. Områdets status var nedfelt i den indiske grunnloven hvilket tilsa at Kashmir skulle ha egne lover. Disse har blant annet sikret at kun innbyggere fra Kashmir, med muslimsk majoritet, kan bosette seg, eie jord eller søke på offentlige stillinger i området.
Etter gjenvelgelsen av det Hindu-nasjonalistiske BJP i India i mai har statsminister Narendra Modi innfridd sitt valgløfte om at områdets semiautonomi skal trekkes tilbake. I den forbindelse sendte India 10 000 tropper til området, kuttet kommunikasjonsforbindelser, innførte portforbud og har arrestert et tusentalls mennesker med hjemmel i PSA (the Public Safety Act) som muliggjør anholdelse av mennesker i to år uten lov og dom under det påskudd å hindre terror.
Mens Narendra Modi, Indias statsminister, hevder slike tiltak er essensielle for å motkjempe separatisme og terror, frykter Khan et reaksjonært folkelig opprør som vil resultere i en massakre. En situasjon som vil medføre at Pakistan blir involvert i krig med India: enten ved forsvar av eget territorium eller ved ukontrollert eskalering. Begge kan ende i atomkrig.
Under FNs generalforsamling i slutten av september utrykte Khan sine bekymringer i samtaler med statsledere fra land som USA, Tyskland og Storbritannia. President Donald Trump har tilbudt seg å mekle konflikten, men kun om begge parter ønsker dette. Modi har motsatt seg mekling, og adresserte ikke Kashmir i sin tale til generalforsamlingen.
Langvarig konflikt
Landenes ulike tilnærming til den langvarige konflikten er ikke noe nytt. Konflikten over Kashmir oppsto under delingen av det indiske subkontinentet i 1947. Da valgte hinduistiske beslutningstakere i Kashmir å bli en del av India mot ønskene til statens muslimske majoritetsbefolkning. Konflikten har tilspisset seg ettersom Kashmir-staten har blitt sentral i både indisk og pakistansk nasjonalistiske ideologier. Ideologiene er uforenelige fordi indisk nasjonalisme baserer seg på en sekulær myte som svekkes dersom minoriteter løsriver seg fra landet, mens Pakistansk nasjonalisme baserer seg på religiøs tilhørighet for alle muslimer til en muslimsk stat og til det islamske verdenssamfunnet (Umma). Kashmir er også strategisk viktig for begge parter fordi delstaten grenser til Kina, regionens stormakt, og fordi alle elvene som renner inn til Pakistan går gjennom Kashmir.
Over tid har konflikten medført flere bilaterale kriser og kriger mellom Pakistan og India. Etter den første krigens slutt i 1949 signerte landene Karachi-avtalen der India i FN lovte befolkningen i indisk-kontrollerte Kashmir en folkeavstemning om hvilket land de ville tilhøre. Dette har India ikke overholdt. Etter krigen i 1971 signerte landene Simla-avtalen med det mål å skape stabilitet i regionen.
Til dags dato insisterer Pakistan på at disputter skal løses etter retningslinjer i Karachi-avtalen, mens India insisterer på konfliktløsning etter Simla-avtalen. Disse ulike forståelsene er av sentral betydning fordi Pakistan vedholder at FN-traktaten skal styre relasjonene mellom landene og at konflikten over Kashmir skal løses i FN, mens India mener at Pakistan, gjennom Simla-avtalen, har fraskrevet seg retten til å involvere andre parter i forhandlinger. I praksis har dette betydd at India, som har utklasset Pakistan med konvensjonell militærmakt, har hatt makten til å beholde indisk-kontrollerte Kashmir, mens Pakistan har kunnet gjøre lite for å endre på dette. Som resultat vedvarer konflikten i grenseområdene.
Atomvåpen
Etter 1998 har konflikten blitt mer alvorlig ettersom både India og Pakistan dette året erkjente offentlig at de var blitt atomvåpenstater. Forut for dette hadde begge statene erkjent å ha fredelig atomteknologi: India gjennomførte sin første atomvåpentest allerede på 1970-tallet, men satte raskt atomvåpenprogrammet på pause. Pakistan, derimot, hadde kun utviklet svært enkel atomvåpenteknologi på 1980-tallet. I 1998 ble atomvåpen sentrale i begge landenes militære strategier. Indias offentliggjørelse av en nysatsning på atomvåpenproduksjon forårsaket en eskalerende atomkrise der begge parter gjentatte ganger testet sine atomvåpen og økte sin militære tilstedeværelse i grenseområdene. På denne måten har det oppstått en ukonvensjonell militær paritet mellom landene ettersom begge kan påføre hverandre omfattende ødeleggelse ved bruk av atomvåpen.
Tross forventinger om at gjensidig besittelse av atomvåpen ville ha en fredsskapende effekt, ved at begge parter ville bli avskrekket fra å gå til krig mot hverandre grunnet frykten for total ødeleggelse, representerer Kargil-krigen i 1999 mellom Pakistan og India det eneste tilfellet av krig mellom to atomvåpenstater gjennom historien. Avskrekkingen brøt sammen, men internasjonalt press sørget for at krigen ikke eskalerte til atomkrig. I denne sammenhengen omtalte President Bill Clinton Kashmir som verdens farligste sted.
Pakistan og India har ikke gått til krig etter 1999. Allikevel forblir Kashmir en ustabil region der våpenhvilen ikke respekteres. Mangelen på stabilitet innebærer at konflikter kan eskalere hurtig. Dette ble sist tydelig i februar da India anklaget Pakistan for å ha instruert en militant gruppe til å sprenge en bil i indisk-kontrollerte Kashmir. Pakistan nektet, men situasjonen eskalerte raskt ved at India sanksjonerte med luftangrep mot Pakistansk-kontrollerte områder, hvilket ble besvart av tilsvarende pakistanske angrep mot indisk-kontrollerte områder. Denne gangen ble videre eskalering avverget ved at Pakistan overleverte en nedskutt indisk pilot til hjemlandet, men gjensidige trusler om atomvåpenbruk under opptrappingen av konflikten skapte global frykt for atomkrig.
Katastrofale konsekvenser
Som Khan uttrykket under toppuka i FN har ikke frykten for atomkrig minsket etter februar. 2. oktober utga Science Advances en studie titulert «Rapidly Expanding nuclear arsenals in Pakistan and India portend regional and global catastrophe» (Rask utvidelse av kjernefysiske arsenaler i Pakistan og India utgjør regional og global katastrofe). Studien konkluderer blant annet med at en atomkrig mellom Pakistan og India vil bli den dødeligste konflikten i historien med mer enn 100 millioner umiddelbare dødsfall. En slik atomkrig vil også medføre global hungersnød ved at millioner av tonn med tykk røyk stiger opp i atmosfæren og blokkerer for sollyset.
Nedrustning
Med så alvorlige konsekvenser ved en eventuell atomkrig, ustabilitet i Kashmir og erfaring med at avskrekking ikke alltid fungerer er det naturlig å spørre seg: hva forhindrer partene i å forplikte seg til å ruste ned?
Ikkespredningsavtalen fra 1968 har blitt omtalt som hjørnesteinen i det internasjonale arbeidet for ikke-spredning og nedrustning av atomvåpen fordi den har flere parter enn noen annen nedrustningstraktat, og fordi den inneholder den eneste multilaterale forpliktelsen til nedrustning av atomvåpen mellom flere atomvåpenstater. Pakistan og India har imidlertid ikke signert avtalen. Begge statene begrunner dette med at traktaten er diskriminerende. For det første fordi avtalen kun anerkjenner de fem statene som hadde testet atomvåpen før avtalen trådte i kraft som legitime atomvåpenstater, hvilket utelater India og Pakistan. For det andre fordi avtalen pålegger atomvåpenstater og ikke-atomvåpenstater ulike forpliktelser.
India har gjentatte ganger gitt utrykk for at ikkespredningsavtalen kan signeres dersom landet anerkjennes som en legitim atomvåpenstat. I frykt for å undergrave hovedformålet med traktaten, ikke-spredning, har det internasjonale samfunnet motsatt seg dette. Pakistan har på den annen side gitt utrykk for at ikkespredningsavtalen er et nødvendig instrument for nedrustning, men at landet i frykt for sin egen sikkerhet ikke kan tiltre avtalen før India har forpliktet seg til å gjøre det samme. Situasjonen er fastlåst.
På bakgrunn av dette kan man argumentere for at FNs atomvåpenforbud (2017), hvilket komplementerer ikkespredningsavtalen, er et bedre instrument for å sikre nedrustning i regionen. Dette er fordi forbudstraktaten forbyr alle statsparter, på lik linje, å engasjere seg og å delta i militære forberedelser relatert til atomvåpenbruk, finansiering av atomvåpen og fremstilling av disse, samt å tillate transport av atomvåpen gjennom territorielt hav og/eller luftrom.
Det har i dag gått nok tid til at vi kan argumentere for at ikkespredningsavtalen ikke har fungert som den skulle. Den har utvilsomt spilt en viktig rolle i å redusere spredning av atomvåpen, men den har ikke forhindret at atomvåpenstatene kvalitativt har rustet opp sine arsenaler. Videre kan man argumentere for at forbudstraktaten, som behandler alle stater likt, har bedre forutsetninger for å delegitimere atomvåpen. Ikkespredningsavtalen kan ikke brukes i all fremtid for å legitimere status quo: nedrustning blant atomstater vil trolig være umulig inntil dagens atomvåpenstater behandles likt seg imellom.
Grunnet de enorme globale og regionale konsekvensene ved en eventuell atomkrig mellom Pakistan og India, eller andre atomstater, bør det internasjonale samfunnet slå ring rundt FNs egalitære atomvåpenforbud.
Tekseten er skrevet av Ada Eidshagen Menne og publisert i Norske leger mot atomvåpen sitt medlemsmagasin.