Jeg skal innrømme noe. Jeg er lei.
Skriver Oda Andersen Nyborg, daglig leder i Norges Fredsråd? ...Hva er hun lei? 

Denne teksten er hentet fra Norske leger mot atomvåpens medlemsblad.

 

Jeg er lei selektiv historiefortelling. Jeg er lei politisk tåkelegging. Lei infantiliseringen av norske velgere er jeg også. Jeg er lei av sviktende demokratiske prosesser. Jeg er lei av at viktige debatter rundt våre forsvars- og utenrikspolitiske veivalg brukes til å hamre inn unyanserte og overforenklede budskap. 

Vi hører stadig at norsk utenrikspolitikk ligger fast. Basepolitikken består. Langtidsplanen for forsvarssektoren (LTP), og debatten rundt den, forteller oss mye om norsk forsvarspolitikk de neste årene. 

Forsvaret og norsk utenrikspolitikk trenger forutsigbarhet, men vi står overfor en vedvarende fare: Norske velgere blir verken informert, hørt, eller tatt seriøst. Dette gir i realiteten et krympende mulighetsrom til å stille spørsmål ved, påvirke og samle seg rundt norsk forsvars- og utenrikspolitiske prioriteringer. En hårfin balanse på en god dag, kritisk om det skulle kollapse totalt. 

Med noen få prisverdige unntak de siste årene, har heller ikke Stortingsbehandling gitt tilstrekkelig svar i betente saker på forsvars- og utenriksfeltet. Ta for eksempel behandlingen av Riksrevisjonens kraftige kritikk av Utenriksdepartementets kontroll av norsk våpeneksport. Kritikken var gjennomgående, og påpekte svikt i tilnærmet alle ledd av eksportkontrollen. I flere år har sentrale sivilsamfunnsaktører som Changemaker og Redd Barna ropt varsku om det samme. Likevel ble regjeringen og deres støtteparti enige om at saken verken skulle granskes eller reglene skjerpes. Arbeiderpartiet og Senterpartiet støttet beslutningen.

Den nye bilaterale forsvarsavtalen mellom USA og Norge, en såkalt tilleggsavtale, er en annen sak som har blitt heftig debattert de siste månedene. Etter tre år med forhandlinger ble avtalen undertegnet 16. april. Oddmund Hammerstad, tidligere statssekretær i Forsvarsdepartementet for Høyre, oppsummerte kritikken godt i et innlegg i Nordnorsk debatt 7. mai: “Skal vi få en basepolitikk med baser?”. 

Avtalen skal behandles i Stortingets høstsesjon, men det er signalisert at avtalen og lovforslag sendes til Stortinget “til våren” (per 20. mai ikke gjort), med 3 måneders høringsfrist. Prosessuelt kan det se ut som det åpnes for brede innspill og diskusjoner om en avtale som tilsynelatende er ferdigforhandlet og undertegnet.

Et siste eksempel. “Om man ikke har informasjon, så lager man sin egen”, sa Ann Helen Jakobsen fra Tønsvik utenfor Tromsø til NRK 8. april. Jakobsen er en nær nabo til den nye ubåthavna i Tromsø. Den skarpe debatten rundt havna toppet seg da forsvarsminister Frank Bakke-Jensen beskyldte kritikerne for å gå på en “liten rosa sky”. Forsvarsministeren har også beskyldt Tromsø kommune for sabotasje, samtidig som legitim kritikk rundt manglende beredskap avfeies. Nylig kunne vi lese om nesten 450 sikkerhetsbrudd ved skotske atomubåtbaser de siste tre årene. Debatten kunne vel strengt tatt ikke kommet skjevere ut.

Politisk uenighet, debatt og kritiske spørsmål er sunt. Men hva skjer om vi mister dialogen og den felles virkelighetsforståelsen i prosessen? Hva skjer når vi omformulerer hva en base er, for å kunne si at basepolitikken består? 

Det er valgkamp, og vi må alle bidra mer til å bygge opp under legitime spørsmål og genuin nysgjerrighet. Så kan man spørre seg selv hvorvidt det er mulig når informasjonen er villedende og mangelfull.

Så ja, jeg er lei. Jeg er lei manglende visjon for Norge, og hva som skal være Norges bidrag til verden.

Men hvem vet, kanskje jeg bare er lei hjemmekontor?


Av Oda Andersen Nyborg
Daglig leder, Norges Fredsråd